NODenne artikkelen ble opprinnelig publisert av Marielle Leraand på facebook.
Jeg har vært i debatt med påtroppende direktør for Nobelinstituttet Kristian Berg Harpviken på Oksvik – konferansen på Sjøholt utenfor Ålesund.
Spørsmålet vi skulle belyse og drøfte var; “Hvorfor krig framfor diplomati?”
Vi fikk 40 minutter hver til rådighet og deretter var det debatt mellom oss.
Jeg har lyst til å åpne opplysnings- og debattrommet her og deler derfor mitt innlegg i sin helhet. (Advarsel; dette egner seg ikke for de som ikke liker lange tekster!)
Spørsmålet dette seminaret reiser, direkte, er hvorfor krig framfor diplomati. Det vi må spørre først da, er HVEM som velger krig framfor diplomati. Premisset for spørsmålet i den norske debatten har nok i stor grad vært at det er Russland som har valgt krig framfor diplomati, men det mener jeg er fullstendig feil. Det er Vesten, organisert gjennom NATO, som har valgt krig framfor diplomati. For ferden mot krig som løsning, startet ikke 24 februar 2022.
Den startet 24. mars 1999. Det var da NATO, som organisasjon, valgte å sette en sluttstrek for FN-pakten som norm for konfliktløsning, ved å gå til bombekrig mot Jugoslavia. Dette gjorde NATO uten noe vedtak fra FNs Sikkerhetsråd i ryggen. Begrunnelsen var angivelig frykt for at serbiske styrker skulle begå folkemord i Kosovo. Det var med utgangspunkt i en etnisk konflikt hvor totalt 1500 mennesker var drept i løpet av ti år. De fleste av de drepte var stridende geriljasoldater og politi. Konflikten hadde rett nok eskalert de siste to årene før NATO «grep inn». Hvorfor? Fordi NATO allerede hadde grepet inn – ved å væpne og trene kosovoalbansk gerilja fra baser i Albania. Men dette foregikk i det skjulte.
Før NATO igangsatte bombingen, «tilbøy» NATO Jugoslavia det de kalte en «diplomatisk løsning» hvor Jugoslavia skulle avstå kontroll over Kosovo og overlate denne til NATO, samt at Jugoslavia skulle gi NATO fritt leide i hele Jugoslavia. Denne såkalte «Ramboilletavtalen» fikk NATO den albanske UCK-geriljaen til å akseptere, selv om den formelt også innebar at UCK måtte avstå fra kravet om å få Kosovo som formelt uavhengig stat. Det er all grunn til å tro at UCK gikk med på dette fordi NATO i fortrolige samtaler ga lovnader om at Kosovo skulle bli anerkjent som uavhengig etter hvert. Det er i alle fall det de aller fleste NATO-landene har gjort i etterkant.
Den som våger seg på å lese selve Ramboilletavtalen, står i umiddelbar fare for å bli «konspirasjonsteoretiker. Og hvorfor det? Jo, fordi de nykoloniale betingelsene er gjort så fullstendig eksplisitte. I planen skulle en Vesten-ledet felles kommisjon, som også inkluderer lokale representanter, overvåke og sørge for gjennomføring av planen, men om kommisjonsmedlemmene ikke klarte å komme fram til en konsensus, kunne den Vesten-utnevnte komitelederen sette gjennom sin beslutning egenhendig.
Inkludert i planen var også punkter som overhodet ikke hadde noe med den etniske konflikten å gjøre som at “The economy of Kosovo shall function in accordance with free market principles.” «Avtalen» innebar dessuten ikke bare at Jugoslavia skulle måtte trekke alle egne styrker ut av Kosovo og overlate kontrollen der til NATO, men også tillate NATO «ubegrenset tilgang» til HELE Jugoslavias territorium. Betingelsene var på veldig mange måter tilsvarende de betingelsene som Østerrike-Ungarn stilte i det ultimatumet som Serbia ble presentert for etter attentatet mot kronprinsparet i Sarajevo sommeren 1914, og som alle historikere i dag er enige om var formulert slik for å gjøre det umulig for Serbia å akseptere, og for å legitimere igangsettelse av krig.
At det var en tilsvarende tenkning i USAs ledelse i 1999, har vi også fra det at USAs daværende utenriksminister, Madeleine Albright senere sa det rett ut: «The Serbs needed som bombing».
Og hva bombet så NATO gjennom denne krigen? Svaret er i stor grad veier og kraftlinjer, og spesielt kraftforsyning. For å sikre seg mot at andre stormakter skulle forsøke å blande seg inn mot NATOs krigføring, sendte NATO også et «signal» gjennom direkte å bombe Kinas ambassade. Budskapet BLE forstått. Både Russland og Kina holdt seg på avstand mens bombingen pågikk. NATO FIKK viljen sin. Jugoslavia kapitulerte, aksepterte at Kosovo ble NATO-protektorat, og ble kort tid senere oppløst som stat, ved at Vesten ga sterke økonomiske insentiver til Montenegro for å løsrive seg fra unionen med Serbia.
Så må vi spørre oss: HVORFOR gjorde NATO dette? Det vi helt kan utelukke, er at det var de humanitære bekymringene som offisielt ble brukt som begrunnelse som lå bak. Som vist, var det NATO SELV som hadde gjort at konflikten hadde eskalert militært de to foregående årene, ved å gi våpen og trening til UCK. Det NATO derimot KUNNE sagt, som de aldri har sagt, er at Serbia ikke har rett til å styre Kosovo, fordi flertallet av befolkninga der, som er albanere, ikke ønsker det, men ønsker å være en uavhengig stat, eller kanskje egentlig, bli del av Albania i stedet. Grunnen til at NATO ikke har sagt det, er at en slik posisjon innebærer en endring av prinsippene i folkeretten som OGSÅ ville fått følger for mange NATO-land. Spesielt gjelder det Spania, med sterke separatistiske bevegelser i Baskerland og Katalonia, og Tyrkia, som, paradoksalt nok midt UNDER NATOs mest intense bombing av Jugoslavia, intensiverte krigføringen mot den kurdiske PKK-geriljaen, som på nøyaktig samme måte som UCK i Serbia, ønsket uavhengighet for en del av landet, basert på at folkeflertallet der tilhører en annen etnisitet, og ser på sentralstaten som en undertrykker. Hadde NATO gitt åpent tilslutning til en revisjon av Folkeretten, ved å støtte det kosovoalbanske kravet om uavhengighet, ville dobbeltmoralen ved å avvise helt tilsvarende krav fra kurdere, baskere, katalanere og andre, blitt for skrikende. Derfor ble støtten til UCK geriljaen gitt i det skjulte, og benektet fram til lenge etterpå. Og derfor ble intervensjonen, som skjedde uten FNs Sikkerhetsråds støtte, forsøkt framstilt som en unntakshandling i nødverge, ikke som den reelle endringen i spillereglene i det internasjonale samfunnet som det faktisk var, og som vi ser effektene av nå. For det ER DET vi ser effektene av nå:
Russlands formelle begrunnelse for å gjennomføre sin «Spesialoperasjon» mot Ukraina 24. februar 2022 er så nøyaktig et speilbilde av NATOs begrunnelse for å bombe Jugoslavia 24. mars 1999, at det er lite trolig at det kan skyldes tilfeldigheter. Formelt handlet det om å gripe inn for å forhindre et forestående folkemord fra ukrainske styrkers side mot den russisktalende befolkninga i Donbass. Reelt handler det om frykten for hva en NATO-utvidelse videre til Ukraina og Georgia ville medføre for Russlands egen sikkerhet.
I Vestens krigspropaganda framstilles det russiske angrepet som en uprovosert gammelimperialistisk erobringskrig. For enhver som er bittelitt informert om forhistorien, fra Vestens direkte involvering i opprøret mot den folkevalgte, russiskvennlige, presidenten i Ukraina fra høsten 2013, framstår denne retorikken som vulgær til grensa mot direkte dum. Den er effektiv i land som Norge utelukkende fordi folk flest forblir uinformerte om denne forhistorien. Selv om ingen faktisk har bestridt at lydopptakene av USAs viseutenriksminister Victoria Nuland, som diskuterer med USAs Ukrainaambassadør Geoffrey Pyatt nøyaktig HVEM blant opposisjonslederne som bør få hvilke posisjoner i den nye ukrainske regjeringa som skulle komme etter at presidenten var blitt styrtet, blir den som peker på dette likevel omtalt av presseutnevnte såkalte «eksperter på konspirasjonsteorier», som konspirasjonsteoretiker. Selv om ingen kan bestride verken dette lydopptaket eller det faktum at det var den nazistiske militsen Høyre Sektor som faktisk stormet regjeringskontorene og jaget den folkevalgte presidenten fra landet, så blir den som påpeker at dette ikke var en maktovertakelse som var i samsvar med demokratiske prinsipper, umiddelbart umyndiggjort som Putinpropagagandist, og dermed, implisitt, som løgner, selv om det altså rent faktisk er sant, og ingen, rent faktisk, kan bestride det.
I Vestens propaganda framstilles det videre som at OM Russland på noen måte blir imøtekommet i forhold til Ukraina, i stedet for å bli slått ned, fysisk, militært, vil det gi Putin blod på tann til å gå på nye erobringstokt. Putin forstår BARE makt, lyder propagandarøstene. Realiteten bak denne propagandaen er at det er en projesering av det vi så fra Vesten etter angrepet på Jugoslavia. For det som der og da ble framstilt som en beklagelig nødrettshandling, ble et adferdsmønster de etterfølgende tiårene: Først kom invasjonen av Afghanistan i 2001, så Irak i 2003, så Libya i 2011, og så Syria, hvor USA altså okkuperer 28 prosent av landets territorium I DAG, med den aller største selvrettferdige selvfølgelighet. Okkupasjonen av Afghanistan hadde rett nok en FN-godkjennelse, kanskje fordi Russland, basert på egen erfaring, kan ha ant hvilken selvdestruktiv hengemyr dette ville bli for NATO, eller kanskje fordi Russland og Kina selv fryktet det Taliban som styrte Afghanistan i allianse med et al-Qaida, som hadde og har som mål å etablere islamske stater i områder som tilhører Russland, som Tsjetsjenia, eller Kina, i «Øst-Turkestan» (Xinjiang). Alle de andre krigene og okkupasjonene var og er folkerettsstridige, og bidro til videre å underminere FN-pakten som rettesnor.
Målet med disse krigene, har mer og mer åpent vært å rydde vekk regimer som opponerer mot Vesten, for å opprettholde Vestens, eller rettere sagt USAs, hegemoni i verden også inn i et nytt århundre. Og nei, dette ER ikke konspirasjonsteori, selv om det automatisk blir framstilt slik i toneangivende norske medier. Det å sikre USAs innflytelse inn i et belte av tidligere sovjetstater, ligger helt utvetydig formulert i Silk Road Strategy Act, som ble vedtatt av USAs Congress i 1999 (Kilde: https://www.eso.org/…/astclim/espas/maidanak/silkroad.html)
Målet om hegemoni ligger dessuten helt eksplisitt i selve navnet på tenketanken Project For a New American Century, som ble utviklet av de toneangivende nykonservative i USAs utenrikspolitiske etablissement, Bill Kristol og Robert Kagan. Deres innflytelse var særlig dominerende under Bushadministrasjonen, hvor de regnes som de ideologiske arkitektene bak invasjonen av Irak, men det stanset på ingen måte der. Illustrerende for dette er det Kagans kone, Victoria Nuland, som deler sin ektefelles utenrikspolitiske synspunkter til fulle, har hatt en ledende rolle i både Obama og Bidenadministrasjonen, som viseutenriksminister.
Dette er den samme Victoria Nuland som jeg nevnte nå nettopp og som i en telefonsamtale altså diskuterte -eller skal vi heller si – dikterte hvem som skulle utgjøre den nye ledelsen i Ukraina etter at det USA-støttede statskuppet var gjennomført.
Det vi altså ser er at det som blir antatt å gjelde for russisk imperialisme, om den IKKE stoppes i Ukraina, har gjeldt presist for vestlig imperialisme fra og med Kosovokrigen i 1999. Siden den IKKE ble stanset med makt der, fikk den gå videre til Afghanistan, Irak, Libya og Syria. Først i Syria, fikk vi merke at hegemoniet ikke lengre sto støtt. Russland har i Syria valgt å gå aktivt og direkte inn på den syriske regjeringshærens side, og dermed slå tilbake syriske opprørsstyrker som med stadig tyngre vestlig væpning var på frammarsj helt fram til starten av året 2014, altså, «tilfeldigvis» samme året som USA konspirerte med direkte nazistiske krefter i Ukraina for å styrte den russiskvennlige presidenten i landet. I vestlig propaganda blir også Syria brukt som eksempel på russisk imperialisme, selv om de formelle rollene der er direkte motsatte av hva de har vært i Ukraina siden 2014. I Ukraina kan NATO vise til at de «bare» gir våpen til en FN-anerkjent regjering som forsvarer seg mot et direkte militært angrep utenfra, men i Syria, som altså startet før, men som også fortsatt pågår, er det Russland som støtter en FN-anerkjent regjering, og Vesten som utvetydig og direkte forbryter seg mot FN-pakten ved å væpne opprørere og etter hvert også direkte okkupere landområder med egne styrker.
Den som eventuelt skulle ville bestride at det å støtte og samarbeide med opprørsgrupper i et annet land er å regne som en aggresjonshandling på lik linje med en direkte invasjon, bør lese saken som Nicaragua anla i FN-domstolen (ICJ) på 1980-tallet, da USA støttet opprørskoalisjonen Contras, mot den sandinistiske regjeringa til president Daniel Ortega. Dommen som kom i 1986 var så knusende mot USA at USA valgte å trekke seg fra hele FN-domstolen. Forestillinga om at det er Vesten, anført av USA, som står for en verden basert på folkerett, har altså heller ikke noe historisk grunnlag, selv om det har blitt enda tydeligere de siste årene, at en verden dominert av Vesten, og en verden styrt av FN-pakten og øvrig folkerett, er diametrale motsetninger.
Fraværet av fysisk, militær, motmakt, førte til at Vesten, etter den for Vesten vellykkede Kosovokrigen, har lagt til side alle de begrensningene på maktbruk mot andre stater som FN-pakten er basert på. Det har blitt bygd opp en hybrisforestilling om at Vesten ikke bare KAN fremme sine interesser på tross av det som var etablert folkerett, og på tross av prinsippene om nasjoners selvråderett, men at det også er slik at Vesten BØR og nærmest MÅ gjøre dette. Vi har sett en gjenfødelse av forestillinga om «The white mans burden» rett nok uten at den formelle lederen for «Den frie verden» (et annet sterkt hybrispreget propagandabegrep) nødvendigvis må være hvit, eller mann, lengre.
Når denne hybrisen til slutt MØTER motmakt, blir reaksjonen moralsk forferdelse. Akkurat nå, når Russland formelt bryter de samme folkerettslige reglene som NATO har forbrutt seg mot gjentatte ganger tidligere de siste tiårene, og FORTSETTER å bryte i Syria, framstilles det som om det å imøtekomme Russland vil bety sammenbrudd for folkeretten, som OM den ikke allerede har brutt sammen for lenge siden. Jeg er litt usikker på om de som snakker om trusselen mot «Rules Based Order» bevisst velger seg et litt annet ord enn det formelle ordet for folkeretten på engelsk, som er «International law», vel vitende om at Vesten også, systematisk, bryter med «International law». «Rules based order» kan kanskje lettere omdefineres til den verdensordenen som preget verden det første tiåret fra 1999, da Vesten kunne gjennomføre militære intervensjoner med eller uten FN-mandat, uten å bli stoppet, men hvor andre regionale stormakter måtte holde seg på matta og akseptere Vestens overherredømme.
Det som det er VELDIG viktig for oss i Norge nå å bli bevisste på, er at denne Rules Based Order ikke under noen omstendighet KAN bli gjenreist. Det finnes absolutt INGEN moralsk begrunnelse for å skulle ØNSKE at en slik nykolonial verdensorden skulle bli gjenreist. I den grad noen har lidd av illusjoner om at det fantes en millimeter av sannhet i forestillinga om at et vestlig hegemoni var mer humant og «godhjertet» – på engelsk formulert som «a benevolent hegemony» i programerklæringa til Project for a New American Century, MÅ det fullskala folkemordet som Israel fortsetter å utsette palestinerne for, nå på andre året, med USAs vedvarende og ubetingede støtte, rive grunnen vekk under denne livsløgnen.
Over 43 000 mennesker er bekreftet drept av den sionisitiske folkemordstaten Israel på litt over et år nå. Tallet på drepte utfordres av eksperter, og i juli i år ble det publisert en artikkel i det anerkjente tidsskriftet The Lancet, som beregner at drapstallene nå kan nærme seg 200 000 drepte. Altså rundt ti prosent av hele befolkningen på Gazastripen er drept eller vil dø av senskader dersom folkemordet er over i morgen. Og vi snakker om folkerett? Retten til hvilke folk? Hvilke folkeslag snakker vi om?
Vår tids Holocaust; utrydelesesleiren Gaza, utført av USA i kompaniskap med Israel og en rekke andre NATO-land som sentrale våpenleverandører, som Storbritannia og Tyskland, men også lille Norge.
FN advarer gang på gang om katastofal sult – uten at USA, Norge og Vesten stanser å sende våpen, økonomisk, moralsk og politisk støtte til Israel. Dette skjer samtidig som du og jeg – på våre mobiltelefoner ser bilder som strømmer ut av utryddelsesleiren MENS DET SKJER.
De avmagrede barna, fordi folkemordstaten Israel, med USAs fortsatte velsignelse, hindrer innfluks av vann og mat, nå på tredje uka Nord i Gaza. Fullstendig hermetisk lukket.
Samtidig nye runder med angrep på sykehus, boliger, nå også utvidet til Libanon.
Men folkerett, dere!
Ja, Vesten skal vise Resten av verden hva folkerett er!
Selvfølgelig er det ingen som lenger tror på noe som sies av opphøyde taler og vissvass av løgn og bedrag som kommer ut av vestlige lederes munn. Det koker ned til at de bidrar til folkemord mer eller mindre direkte. Alle vet. Men det er som kongen som ikke har klær. Ingen av våre vestlige medier tør å nevne det høyt. Da havner man lett utenfor det gode selskap.
Og mediene og establissementet i Norge har visst det hele tiden. Intensjonen om folkemord har vært uttalt og klar. Den tidligere forsvarsministeren i Israel, Yoav Gallant, sa det allerede på en pressekonferanse 8.oktober i fjor; “I have ordered a complete siege on the Gaza Strip. There will be no electricity, no food, no fuel, everything is closed,” og han la til;
“We are fighting human animals and we are acting accordingly».
Hele Gazas befolkning har nå blitt omdefinert og dertil behandlet som «human animals» i over et år nå.
Og hva sier de politiske ansvarlige i USA til det? Hva sier de politiske ansvarlige i Norge? Hvor mye ser vi at norske medier UTFORDRER våre politisk ansvarlige i Norge? Og sist men ikke minst; hva GJØR de politisk ansvarlige i USA, NATO og Norge? Vel det som fortsatt gjelder – på tross av all etablert folkerett, Genevekonsensjoner og Menneskerettigheter, er MASSIV BEVÆPNING av folkemordstaten Israel. Å snakke om «Rules based order» etter dette er som om Nazi-Tyskland skulle fremstått som moralens fortropp i verden etter at Holocaust var påbegynt.
Hva er det vår del av verden driver med her?
Hva ER det vi innbiller oss?
Tror vi at det finnes NOEN NOE sted på kloden som har internetttilkobling som IKKE har fått med seg at USA og deres allierte nå står og tramper daglig på alt som finnes av internasjonalt regleverk?
Og så skal man stå og rope mot Russland?
Hvem i alle dager er det vi tror vi snakker til?
Hvilken moralsk RETT har VI til å snakke?
Og ikke minst; hvem – etter dette – tror vi HØRER på oss?
Og her er det viktig å understreke; bevæpningen av folkemordstaten Israel startet ikke bare ETTER 7.oktober. USA og NATO-land, inkludert Norge, har donert og solgt våpen til Apartheid-staten Israel gjennom tiår. Vel vitende om en brutal okkupasjon hvor nær 800 000 settlere har tatt seg til rette, og stadig fortsetter å ta seg til rette ved å brenne ned tusener av oliventre årlig, fordrive palestinske bønder fra jorda deres, drepe palestinere vilkårlig og straffefritt.
En stat som fengsler palestinske barn ned i barnehagealder. Den offisielle straffegrensa er på 12-år, og de som puttes inn i den alderen – og det gjelder bare palestinske barn – og slippes ut som voksne; jeg vet ikke om noen av dere har sett noen av de som slipper ut igjen etter å ha vært fengslet som barn – på grunn av påstått steinkasting, på grunn av hva som helst og som aldri blir trodd i rettsvesenet dersom de som anmeldte og er jøder vitner annerledes. De gjennomtraumatiserte barna som har vokst opp der inne i fengslene under gjennomføring av brutale voldtekter, fysisk og psykisk tortur, som omgjør dem til fullstendig funksjonsnedsatte, schizofrene, fullstendig fjernet fra denne virkeligheten, når de slipper ut.
Bare fordi de er palestinere…
Småbarn ned i barnehagealder bringes inn av politiet, som pressmiddel for å få foreldrene deres til å melde seg for politiet. Og dette skjer ikke bare nå.
Det har foregått i tiår etter tiår. Men ingenting skjer. Ingen boikott. Ingen sanksjoner. Ingen norsk oljefond som gjør annet enn å fortsette år etter år og tjene gode penger på å investere i Israel.
Det nådde riktignok nye historiske høyder ETTER AT folkemordet startet. Ved utgangen av 2023 var Oljefondets aksjeverdi i Israelske selskaper kommet opp på 15,314 milliarder kroner.
Brudd på alt det som finnes av internasjonale lover og menneskerettighetskonvensjoner, men pytt sann!
Vi tjener jo fete penger til våre fremtidige pensjoner!
Jeg har sjøl vært i Palestina. Jeg var der like etter at Oslo-avtalen ble underskrevet, som utvekslingsstudent på Birzeit, palestinernes universitet på Vestbredden i 1994. Jeg ble knapt trodd da jeg kom hjem med egne livserfaringer fra Ramallah, som alle i Norge trodde var nærmest omgjort til en frihetens forpost, siden det var Norge som hadde vært sentral i å fremforhandle en Oslo-avtale. En avtale som Israel – straffefritt – brøt få måneder etter den var underskrevet og som jeg så med egne øyne allerede sommeren 1994. To mennesker ble drept i Ramallah by en dag i juli, hvor jeg var på vei til markedet for å kjøpe frukt og grønnsaker, plutselig ble jeg dratt inn i en butikk. Jeg skjønte ingenting, men hørte samtidig skudd der ute. To mennesker. En gammel dame og en tenåring drept, skutt ned med gummikuler. Og hva skjedde deretter? Jo, siden Israel oppfatter seg selv som offer, selv når de skyter sivile ute på gaten, så stengte de ned universitetet jeg gikk på, de stengte vanntilførselen til hele Ramallah by. Jeg husker følelsen av klaustrofobi, det var kokvarmt inne, vi kunne ikke gå ut, ingen vann hadde vi, og vi visste ikke hvor lenge vanntilførselen ville bli avstengt som kollektiv «straff», en straff som Israel selv selvfølgelig skulle hatt for å skyte ned to forsvarsløse mennesker på åpen gate. Men siden Israel alltid er offeret, så skal palestinerne få merke det. Det er palestinerne som skal leve med Vestens koloniprosjekt i området, Europas «løsning» på sitt eget jødeproblem, overført til en befolkning som hadde levd side om side, jøder, muslimer og kristne, i fred. Før Europa og sionistbevegelsen der blanda seg inn.
Når det gjelder Gazastripen, utpint den også da jeg var der i 1994, en fattigdom jeg aldri hadde sett annet enn på bilder fra Afrika, med barn kledt i filler, foreldre uten arbeid og penger, en befolkning som stort sett besto av flyktninger fra andre deler av Palestina som resultat av fordrivelsen av 750 000 palestinerne i 1948. Gazastripen hadde ingen fysisk diger, totalovervåka fengeslsmur rundt seg den gangen, «bare» checkpoints og militær kontroll. Men etter at Hamas ble valgt i et demokratisk valg og tok over styringen, så svarte Israel med å gjennomføre en fullstendig avstengning av området. En brutal og fullstendig militær kontroll i 17 år – uten at Norge eller noe vestlig land har gjort det vanskelig for den sionistiske staten Israel å gjennomføre denne totale avstengningen i løpet av disse årene, hvor selv antall kcalorier per person som fikk slippe igjennom var nøye regulert. Tvert imot har Norge og andre vestlige land sørget for at Israel har fått alt de trenger av varer til opprettholdelse av denne Apartheid-staten FØR 7.oktober, og dette inkluderer våpen og et helt normalt handelssamarbeid uten noen restriksjoner fra Norge og Vestens side.
Også etter at Israel i oktober 2022, altså et år før folkemordet startet, fikk en regjering som er den mest høyreorienterte i Israels historie, og hvis medlemmer åpent kom med uttalelser som utviste en folkemorderisk intensjon. Og igjen; dette var FØR 7.oktober. Men ingen reaksjoner fra Norge, NATO, USA og Vesten. Ingen boikott. Ingen de-investeringer. Ingen sanksjoner. Ingen «bekymringer» en gang uttalt i pressen.
Vår norske regjering har riktignok nå etter 7.oktober i fjor uttrykt gjentatte ganger «bekymring», «bekymring over de sivile tapene» altså ikke fordømmelse av Israel. Så langt vil ikke Norge strekke seg. Dette sett i relieff med at Norge har innført 16 000 sanksjoner mot Russland nedfelt i det norske lovverket. Det tok Norge u underkant av fire uker å innføre de første sanksjonene mot Russland nedfelt i norsk lovverk. Norge har innført sanksjoner mot totalt 27 land i verden. Men fortsatt INGEN sanksjoner mot folkemordstaten Israel.
Vi må heller ikke glemme at Nammo, hvor Staten Norge er hovedaksjonær, uhildet fortsetter å selge våpen til Israel via sine stadig flere fabrikker i utlandet. Norsk våpenindustri er nemlig lukrativ business også for staten Norge og derigjennom tjener vi alle statsborgere i dette landet gode penger på vestlige kriger og fortsatt folkemord.
Vi kan jo også minne oss selv på avtalen med Lockhead Martin da Norge sa ja til å bytte ut våre amerikanske F-16fly med de nyere F-35 jagerflyene. Denne som gjør at Norge nå sørger for at de F-35 bombeflyene som i dag bomber sykehus, sykebiler, skoler, målrettet dreper helsepersonell og journalister i Libanon, stadig får tilførsel av nye deler, ferskt produsert på Kongsberg våpenfabrikk. Ja, er det ikke et herlig samarbeid dere, vi har med USA gjennom NATO!
Folkerett?
Vel, hvis vi har noen som helst form for selvinnsikt igjen i vestlig og i norsk establissement, så bør det sige inn en erkjennelse om at USA, NATO og Vesten nå og i tiden som kommer vil bli husket i minnene til resten av Verdens befolkning ene og alene som en rå, hensynsløs, skruppelløs voldsmakt.
Hvis vi ser bort ifra folkemordet, så er det også en annen interessant utvikling på gang, og som dreier seg om det økonomiske aspektet, og som gjør at gjenreising av vestlig hegemonisk Rules Based Order, ikke bare ikke er ønskelig, men heller ikke er mulig. Og det er ganske enkelt at de andre stormaktene har reist seg økonomisk, og militært, og ikke lengre KAN bli dominert over og ydmyket, slik de ble under Kosovokrigen, eksemplifisert med NATOs, åpenbart bevisste bombing av den kinesiske ambassaden. Kina overtok i 2020 USAs tidligere posisjon som viktigste handelspartner for flest land i verden (https://www.visualcapitalist.com/…/biggest-trade…/) , og selv om USA fortsatt har det suverent høyeste militærbudsjettet i verden, har krigen i Ukraina vist at Russlands underliggende produksjonskapasitet, inkludert framstilling av nødvendige råvarer og halvfabrikata, har gjort det mulig for Russland å opprettholde militær dominans tross at Vesten har levert så mye som mulig til Ukraina.
Så realiteten på bakken er at den vestlige hybrisen ikke lenger har et fysisk eksistensgrunnlag. OM den blir forsøkt videreført, kan det BARE føre til atomkrig og menneskehetens undergang. Den kan ALDRI bli gjenopprettet.
Det er trist å måtte innse at det som kanskje KAN bringe oss tilbake til en verden hvor diplomati igjen kan erstatte krig som strategi, er at VESTEN nå stanses, fysisk og militært, fra å nå målet om videre ekspansjon, i Ukraina. Det vi kan se konturene av med en ny Trump-periode, er en ny realpolitikk hvor USA som den dominerende aktøren i Vesten søker å bruke sin makt, ikke med moralsk hybris, men med skitne bakromsavtaler, og nøktern inndeling av verden i interessesfærer. Det er IKKE en god verdensorden. Det er i høyeste grad en imperialistisk verdensorden, hvor respekten for så vel nasjonal suverenitet som demokrati og menneskerettigheter forsvinner, men i motsetning til den vestlig-liberale hybrisen, er det en verdensorden som har potensial til å la menneskeheten overleve en stund til.
Men skal vi kunne gjenreise en verdensorden basert på FN-pakten, og etter hvert kanskje også styrke og utvide denne, sammenlignet med perioden før den kalde krigen tok slutt, med økt respekt også for FNs konvensjoner om menneskelige rettigheter, og med et samarbeid mellom stater om løsninger på klimakrisa, kan vi garantert IKKE oppnå noe som helst, med å støtte opp om Vestens fiendebilde mot Russland og Kina. Vi må rette kritikken mot våre egne ledere, både fordi det er de som FAKTISK har forårsaket den tragedien vi er i nå, og fordi det er dem vi faktisk kan gjøre noe med.
Diplomati KAN gjenreises som metode for konfliktløsning i internasjonalt samkvem, men det forutsetter at ideen om vestlig hegemoni kastes på den historiens skraphaug den hører hjemme på, og at begrepet «whataboutisme» som brukes for å retusjere bakteppet for og sammenhengene mellom konfliktene vi står i nå, forkastes som det barnslige, og logisk ugyldige begrepet det er. Vi må i stedet legge til grunn det som alltid har vært et faktum, i ethvert lovverk, at presedens er like viktig som skrevne regler, og at vi ALDRI kan kreve at NOEN følger regler, som vi ikke følger selv.
Overgang fra krig til diplomati er altså ikke noe hokus pokus, og egentlig ikke komplisert. Det er ganske enkelt et politisk spørsmål om vi ønsker det. Problemet vårt er at vi fortsatt har et etablissement blant politikere og toneangivende akademikere som IKKE ønsker det. Så sånn sett er jeg spent på å høre om Kristian Berg Harpviken hører til blant dem som ønsker det, eller ikke.