Vil § 12 dø av skam?

7. januar 2025,  av Craig Murray (original artikkel)

Det var absolutt ingenting som hindret dem, men ikke ett eneste medlem av vestlige mainstream-medier besøkte noensinne et bombeområde i Libanon for å verifisere om israelske påstander om at det var en Hizbollah-base eller et rakettområde var sanne. Fordi de visste at svaret var negativt, slik jeg fant på dusinvis av bombeplasser, og det er ikke det narrativet de er betalt for å fremme.

Men da det narrativet de er betalt for å fremme kom til syne, strømmet de til Damaskus – og kjørte rett forbi de bombede sivile hjemmene, ambulansesentrene og skolene i Bekaa-dalen i Libanon for å komme dit – for å promotere Syrias nye Israel-, USA- og Tyrkia-sponsede «demokratiske» regjering av fullstendig «reformerte» wahhabister fra HTS.

Tidligere har jeg hatt uheldige diskusjoner med noen som har et lignende syn på politikk som meg – Vanessa Beeley, for eksempel – fordi jeg aldri har vært tilhenger av Assad-regimet og dets menneskerettighetsarbeid. Likevel foretrakk jeg konsekvent Assad fremfor de NATO-, Gulf- og Israel-støttede ekstremistiske wahhabi-«opprørerne» som kjempet mot ham.

Men man kan anerkjenne Assads menneskerettighetsbrudd uten å slutte seg til den latterlige grusomhetspropagandaen som spydde ut av mainstream-mediene – 150 000 fanger i ett fengsel, 100 000 mennesker i en massegrav, «kroppspressen» hvis trykkflater av kryssfinér var merkelig ufarget, den solbrune amerikanske fangen som hadde vært «innelåst i et rom i syv måneder», den velstelte dissidentfangen som ble «reddet» av CNN.

Grusomhetspropaganda er like gammel som krigføring. I likhet med de «60 halshuggede babyene» fra 7. oktober, eller de 100 000 fangene i en massegrav, vil den utvilsomt gjentas i det uendelige, til tross for at den er nonsens. NATO-statenes og Israels installasjon av HTS var en propagandaorgie av «glede» og «frigjøring».

Utvilsomt følte noen mennesker glede og frigjøring. Men de vestlige mediene har ikke vært i nærheten siden da for å rapportere om de påfølgende mange tilfellene av mishandling og summariske henrettelser av ikke-sunnier, at den «demokratiske revolusjonen» først vil begynne å tenke på valg om fire år, at alle kvinnelige dommere har blitt avsatt, at det fra og med i går er offisielle shariapatruljer i Damaskus’ gater som «råder» kvinner til å dekke til håret, og at hijab for første gang, også det fra og med i går, er offisiell obligatorisk uniform på de fleste statlige syriske skoler.

Enda mindre har de rapportert at HTS ikke har gjort noe som helst for å motsette seg den israelske invasjonen av Sør-Syria, som per i dag kontrollerer demningene som forsyner 40 prosent av Syrias drikke- og jordbruksvann. Israel bygger 13 permanente militærbaser i de nylig okkuperte syriske områdene, setter opp betongforlegninger og bygger eller utbedrer inngjerdede veier mellom dem. Israel bygger kanonstillinger rundt demninger.

HTS har – selv om de ikke motsetter seg de israelske inntrengerne – likevel klart å gjøre flere innfall i Libanon, inkludert direkte angrep på den libanesiske hæren. I noen tilfeller har disse angrepene fra HTS på Libanon skjedd mindre enn åtte kilometer fra ulovlige israelske utposter med soldater i Syria – en klar indikasjon på hvilken side HTS står på.

Den nye HTS-regjeringen har selvsagt blitt hyllet av de globale nyliberalistene. Ingen steder har de vestlige sikkerhetstjenestenes agenda vært tydeligere enn i koblingen mellom HTS og Ukraina, og den andre utenlandske delegasjonen som den nye HTS-regjeringen mottok, var nettopp fra Ukraina.

Usbekiske militante utgjorde en betydelig del av HTS’ wahabbi-hær, og det er ikke tilfeldig at det var en usbekisk militant som på samme tid myrdet en sentral russisk general på vegne av den ukrainske regjeringen.

Den ukrainske delegasjonen til HTS-regjeringen ble selvfølgelig tett fulgt av den allestedsnærværende harpyien Annelina Baerbock, den mest frittalende og entusiastiske talskvinnen for massakren på palestinere utenfor staten Israel. Som en slags motvekt til den vestlige støtten til al-Qaida/Al Nusra/HTS i Syria, som offentligheten med rette kunne finne noe forvirrende, har vi fortellingen om det «ISIS-inspirerte» terrorangrepet i New Orleans, bare for å forsikre om at muslimer fortsatt er den offisielle fienden.

Det er en rekke ting ved denne fortellingen som er for lettvint til at jeg liker den. Drapsmannen, Shamsud-Din Jabbar, bidro til identifiseringen ved å være utstyrt med et IS-flagg, som til tross for at det er en viktig gjenstand i en etterforskning av flere drap, på en eller annen måte var ubevoktet og tilgjengelig for mediene å fotografere, tydelig lagt ut på linje med steinmønsteret og ikke liggende som det falt. Hvorfor ligger åstedsteipen strødd rundt på denne måten?

Et annet interessant spørsmål er hvorfor flagget er plassert opp ned på den provisoriske stangen. Hvis noen brydde seg nok om saken til å drepe og dø for den, ville de vel vite hvilken vei flagget skal stå? Det er verdt å merke seg at den offisielle historien er at Jabber ble «inspirert av IS», ikke at han faktisk hadde noen form for kontakt med noen fra IS. Kanskje ingen fortalte ham hvilken vei flagget går. Men det viser seg også at han hadde arabiskspråklige bøker, inkludert Koranen, hjemme, så han ville helt klart ha visst at skriften var opp ned.

Helt merkelig er denne reportasjen fra New York Post, der reporteren deres tilsynelatende kan gå rundt i den fullstendig usikrede leiligheten til Jabbar og snuse rundt i bevismaterialet etter eget forgodtbefinnende. Igjen er det hele herlig perfekt – Koranen er åpen på en side som handler om å slåss og bli drept, og kameraet dveler ved en hjelpsomt opphengt palestinsk keffiyeh, mens det er massevis av kjemikalier og tilsynelatende områder der man kan lage bomber.

Jeg fremsetter ikke en teori om hva som skjedde. Jeg sier bare at informasjonspakken som presenteres, er bemerkelsesverdig fyldig og ryddig.

Det tok det britiske politiet fem hele dager med etterforskning i Charlie Rowleys og Dawn Sturgess’ hus før de oppdaget parfymeflasken med «novichok» helt synlig på kjøkkenbenken. I løpet av 24 timer hadde FBI derimot tatt med seg alt nødvendig bevismateriale fra Jabbers leilighet, og antagelig gjennomført alle nødvendige kriminaltekniske undersøkelser for å finne spor etter mulige medskyldige der, til at de kunne la en journalist og et filmteam kontaminere åstedet så mye de ville.

Er ikke alt dette litt merkelig?

Jeg er sikker på at du nå er klar over alle sammenfallene i karriere og bilutleie mellom Jabber og Matthew Livelsberger, som gjorde en slags eksplosjon på et Trump-hotell i Las Vegas samme dag. Jeg er ikke sikker på at dette faktisk beviser en forbindelse mellom de to, utover det faktum at det å være i det amerikanske militæret er mer sannsynlig enn noe annet til å gjøre deg til en potensiell psykotisk morder.

Men det er veldig merkelige ting i Livelsberger-saken. Det som slår meg mest, er at Livelsberger ikke var en lekesoldat: Han var et aktivt medlem av spesialstyrkene med betydelig kamperfaring. Han ville helt sikkert ha vært i stand til å lage en mer levedyktig bombe, slik familien hans antydet.

Og kanskje enda viktigere: Livelsberger ville helt sikkert ha visst at det som befant seg i lastebilen, ikke var en fungerende bombe.

Det er også verdt å merke seg at denne amerikanske spesialsoldaten offisielt har tjenestegjort i Ukraina – noe som ikke er hverdagskost.

Det finnes ikke noe tidligere eksempel på en selvmordsbomber som bevisst har tatt livet av seg selv før angrepet ble gjennomført. Det vi har her, hvis vi skal tro den offisielle fortellingen, er en svært dyktig aktiv krigsveteran som skjøt seg selv før den ikke-fungerende veibomben gikk av.

Også dette slår meg som en høyst besynderlig fortelling. Jeg vil legge til at i den store tradisjonen for terrorangrep, mens Livelsbergers kropp ble brent til det ugjenkjennelige, overlevde passet hans i førerhuset, ved siden av ham.

Vi har altså vestmaktene som aktivt bidrar til å innsette terrorister ved makten i Damaskus, og noen nesten umiddelbare eksempler på terroristiske tilbakeslag i USA fra medlemmer av det amerikanske militæret, og med noen svært underlige detaljer.

Men ingen av disse er egentlig merkeligere enn Vestens hastverk med å helliggjøre HTS-regjeringen i Damaskus, selv om HTS fortsatt er en forbudt terrororganisasjon så å si overalt, og i hvert fall i Storbritannia og USA. «Terrorhendelsene» i USA – særlig den ‘islamske terrorhendelsen’ i New Orleans – gjør det enda vanskeligere å ta inn over seg normaliseringen av terrororganisasjonen HTS.

Jeg kommer tilbake til Beirut om noen timer etter å ha vært tilbake i Skottland over jul og nyttår. For å være helt ærlig hadde jeg forventet å bli arrestert ved ankomst hit i henhold til terrorloven, slik det har skjedd med meg før og i det siste har skjedd med så mange anstendige journalister med et pro-palestinsk standpunkt.

Bare det å fortelle sannheten om folkemordet på palestinerne og opprettelsen av Stor-Israel har frem til nå blitt behandlet av det britiske antiterrorpolitiet som å uttrykke en mening som kan få andre til å støtte de forbudte organisasjonene Hamas og Hizbollah, og derfor er det grunnlag for arrestasjon og beslagleggelse av eiendom.

Men HTS er også en forbudt organisasjon, og hele det britiske etablissementet har helt åpent «gitt uttrykk for en mening som kan få andre til å støtte den». Den tidligere sjefen for MI6, Sir John Sawers, har på TV tatt til orde for at HTS ikke lenger bør være forbudt fordi det er en så anstendig organisasjon. Rory Stewart og Alastair Campbell har åpent lovprist den på bloggen sin.

Det er tre ultradrakoniske aspekter ved paragraf 12 i terrorloven:

1) Du kan få 14 års fengsel for bare å «uttrykke en mening».

2) Det kreves uttrykkelig ikke forsett. Hvis din mening kan få noen andre til å støtte en forbudt organisasjon, enten du hadde til hensikt å gjøre det eller ikke, er du skyldig hvis du er «hensynsløs», det vil si at du ikke positivt unngikk å gi uttrykk for en slik mening.

3) Det er helt opp til myndighetene å avgjøre hva som er en forbudt organisasjon. Hvis du er uenig i at en organisasjon bør forbys, er det nesten helt sikkert straffbart å argumentere for det. Hvis myndighetene bestemte seg for å forby jentespeiderne, ville jentespeiderne – i juridisk forstand – være en terrororganisasjon.

Du vil kanskje legge merke til de juridiske parallellene til Rwanda-saken, der domstolene slo fast at Rwanda ikke ble et trygt land for asylsøkere bare fordi en minister sa at det var det. Det har imidlertid ikke vært noen vellykket rettslig utfordring av den effekten at en motstandsbevegelse ikke blir en terrororganisasjon bare fordi en regjering sier at den er det.

Men her er problemet. I Storbritannia er det fortsatt en juridisk fiksjon at regjeringer må følge sine egne lover. Hele hensikten med å hugge hodet av Karl 1. var å vise at den utøvende makt ikke vilkårlig kan bryte landets lover, og det så ut til å være et ganske tydelig poeng.

Inntil regjeringen gjennom en «Order in Council» faktisk opphever forbudet mot HTS som terrororganisasjon, er det fortsatt ulovlig å støtte organisasjonen i Storbritannia – og det er ulovlig for ministre å støtte den, for ikke å snakke om tidligere funksjonærer som John Sawers, Alastair Campbell og Rory Stewart.

I praksis er det ingenting som hindrer det enorme hykleriet som ligger i at terrorpolitiet trakasserer, og at CPS straffeforfølger, folk for «støtte» til Hamas og Hizbollah, mens mye mer åpenlys og åpen støtte til HTS går ustraffet hen.

Men det ser ikke bra ut, og juryene vil sannsynligvis være misfornøyde.

Jeg mistenker derfor at beslutningen om ikke å gå etter meg igjen under terrorloven kan skyldes at den utbredte offisielle støtten til den forbudte organisasjonen HTS har brakt loven i vanry. Det kan også forklare hvorfor politiet i det siste har brukt Public Order Act mot talere ved de regelmessige demonstrasjonene ved den israelske ambassadørens residens i London, mens de tidligere har brukt terrorloven under samme omstendigheter.

Utvalget av lover mot ytringsfrihet som myndighetene i Storbritannia har til rådighet, er nå omfattende og uoversiktlig. Vi ser fortsatt at de gamle sakene mot Richard Barnard og Tony Greenstein etter terrorloven går sin gang. Men paragraf 12 kan vise seg å være et eksempel på en drakonisk lovgivning som dør av skam.

Det vil bli mange vendinger i tiden som kommer, etter hvert som de negative konsekvensene av de vestlige statenes aktive deltakelse i folkemordet i Gaza slår ut i de vestlige samfunnene. Alt dette skjer på bakgrunn av politiske systemer som smuldrer opp, og et sosialt samhold og samtykke fra de styrende som er i ferd med å forvitre, på grunn av en massiv økning i ulikhet i velstand og blokkering av sosial mobilitet – i det minste oppover.

Når jeg vender tilbake til Beirut for å vitne uavhengig om begivenhetene i Midtøsten, håper jeg også å få tilgang til Syria – selv om det selvsagt innebærer nye farer fra myndighetene og militsene der. Denne uavhengige undersøkende journalistikken er bare mulig med din økonomiske støtte.

For å være helt ærlig gikk våre to måneder i Libanon før jul med et lite økonomisk tap. Jeg var svært fornøyd med produksjonen av fire minidokumentarer og en rekke korte videoreportasjer og artikler, hvorav noen hver for seg hadde millioner av seere. Men modellen med leserfinansiert utenriksjournalistikk er foreløpig ikke utprøvd eller stabil.

Hvis du ennå ikke har bidratt økonomisk, ville jeg være takknemlig om du kunne gjøre det. Hvis du har bidratt, kan du kanskje hjelpe til ytterligere ved å oppfordre andre til å gjøre det. Jeg vil som alltid understreke at jeg ikke ønsker at noen skal bidra hvis det påfører dem den minste økonomiske vanskelighet.

Mitt rapporterings- og påvirkningsarbeid har ingen annen finansieringskilde enn dine bidrag for å holde oss i gang. Vi får ingenting fra noen stat eller noen milliardær.

Alle er velkomne til å republisere og gjenbruke, også i oversettelse.

Fordi noen ønsker et alternativ til PayPal, har jeg opprettet nye betalingsmetoder, inkludert en GoFundMe-appell og en Patreon-konto.
Jeg har nå også opprettet en Substack-konto hvis du ønsker å abonnere på den måten. Innholdet vil være det samme som du får på denne bloggen. Substack har fordelen av å overvinne undertrykkelse av sosiale medier ved å sende deg direkte e-post hver gang jeg legger ut noe. Du kan om du ønsker abonnere gratis på Substack og bruke e-postvarslene som en trigger for å komme til denne bloggen og lese artiklene gratis. Jeg er fast bestemt på å opprettholde gratis tilgang for dem som ikke har råd til et abonnement.