NO
Som nystiftet parti som enda ikke har noen representant på Stortinget, har Fred og rettferdighet (FOR) ikke formell rett til å nominere til Nobels Fredspris. Vi vil imidlertid oppfordre den norske Nobelkomiteen til på eget initiativ å vurdere landet Sør-Afrika som prismottaker for 2025. Det vil i så fall bli første gang fredsprisen tildeles et land. Tidligere har de fleste prismottakere vært enkeltpersoner eller frivillige organisasjoner, men også en rekke mellomstatlige organisasjoner har fått fredsprisen, og i 2012 valgte komiteen å gi prisen til det overnasjonale EU. Også et land bør derfor kunne motta fredsprisen, dersom landet gjennom sitt virke i verdenssamfunnet har bidratt til å virkeliggjøre de målsettingene som Alfred Nobel nevner i sitt testamente, om «reduksjon av militærstyrker», «arrangering av fredskongresser» eller «nasjonenes forbrødring. Siden avviklingen av apartheid i 1994, har Sør-Afrika innfridd alle de tre kriteriene.
Nasjonenes forbrødring kan bare oppnås i en verden hvor alle mennesker tildeles lik verdi og like rettigheter, uavhengig av hvilket folkeslag de tilhører, og hvor ingen nasjoner søker å herske over eller ødelegge for andre. Apartheidsystemet som Sør-Afrika hadde fram til 1994, innebar at flertallet av alle innbyggerne i Sør-Afrika var fratatt statsborgerlige rettigheter i sitt eget land, til fordel for «statsborgerskap» i avgrensede, ressursfattige «bantustaner». Disse var formelt anerkjent som uavhengige stater av apartheidregimet, men i realiteten hadde de ikke noe grunnlag for uavhengighet. De svarte som hadde status som borgere av et «bantustan», hadde som oftest ikke noe alternativ til å arbeide som «fremmedarbeidere» i den sørafrikanske staten som var kontrollert av det hvite mindretallet, men kunne bli deportert tilbake til «sitt hjemland» når som helst om de protesterte på forholdene. For å sikre sin egen overlevelse innad i regionen, okkuperte apartheidregimet i Sør-Afrika også nabolandet Namibia, mens Angola og Mosambik, hvor regjeringene nektet å samarbeide apartheidregimet, ble destabilisert gjennom støtte til væpnede opprørsgrupper.
Det moderne Sør-Afrika som FOR nominerer til Nobels Fredspris, ble skapt gjennom å slå sammen territoriet som lå inn under apartheidstaten og de ulike «bantustanene», og gi alle innbyggere like demokratiske rettigheter i den nye staten, uavhengig av etnisitet og hvilken av statene de hadde hatt formelt statsborgerskap i tidligere. Prosessen med å avvikle apartheid foregikk gjennom en kombinasjon av i all hovedsak ikke-voldelig indre motstand og internasjonal solidaritet gjennom aksjonen for boikott, sanksjoner og deinvestering i apartheidstaten. Bare gjennom sin fysiske eksistens i dag, viser Sør-Afrika verden et eksempel på hvordan den påstått uløselige konflikten i Midtøsten kan løses ved ganske enkelt å slå sammen dagens Israel med den palestinske staten som i all hovedsak er underlagt Israelsk okkupasjon, og tildele alle innbyggere like demokratiske rettigheter i den nye staten.
Sør-Afrika er verdig fredsprisen ikke bare ved sitt eksempel til etterfølgelse, men også gjennom sitt arbeid for å påpeke de nære parallellene mellom apartheidregimet og dagens Israel. Sør-Afrika har påpekt at en fredelig løsning på konflikten bare kan skje om resten av verden anerkjenner det ulike maktforholdet, og stiller seg i solidaritet med de okkuperte palestinerne gjennom en tilsvarende BDS-kampanje som den som ble rettet mot apartheidregimet i Sør-Afrika.
Mens apartheid besto, samarbeidet Sør-Afrika nært med Israel, blant annet om utviklingen av landenes atomvåpenprogrammer. Som det første landet i verden som har hatt et aktivt atomvåpenprogram, avviklet Sør-Afrika dette umiddelbart etter at apartheid ble opphevet i 1994. Dette som er det tydeligste eksemplet vi kan finne på at et land innfrir kriteriet om «reduksjon av militærstyrker» burde være et eksempel for alle andre atommakter, og spesielt for landets tidligere allierte Israel, som har fortsatt sitt atomvåpenprogram, i strid med ikkespredningsavtalen.
Etter at Israel igangsatte et fullskala angrep på sivilbefolkningen i Gaza høsten 2023, med mål om å fordrive hele befolkningen over til Sinaiørkenen, var Sør-Afrika landet som tok ansvaret og belastningen – i form av trusler fra USA og andre av Israels vestlige allierte – med å påpeke at Israels målsettinger og framgangsmåter er folkemord ut fra definisjonen av folkemord i FNs folkemordskonvensjon, og dermed også bringe anklagen om folkemord inn for Den internasjonale domstolen. Påstander om angivelige eller påstått planlagte folkemord har blitt benyttet som vikarierende argumentasjon for folkerettsstridige angrepskriger en rekke ganger, blant annet for NATOs bombing av Libya i 2011. Sør-Afrika har vist verden hvordan et land skal opptre ut fra folkeretten når et annet land faktisk er i ferd med å begå folkemord.
Under konflikten i Libya i 2011, var Sør-Afrika ledende i Den afrikanske Unionens arbeid for å sende en forhandlingsdelegasjon til landet for å framforhandle en fredelig overgang fra Gadaffis diktatur til et nytt demokratisk Libya, og var derfor også blant forslagsstillerne til FN-resolusjonen om Libya som nettopp ga Den afrikanske unionen et slikt mandat. Dette initiativet, som faller inn under Nobels kriterium om «arrangering av fredskongresser» ble dessverre sabotert av NATO. Selv om NATO ikke hadde fått noe mandat til dette i Sikkerhetsrådsresolusjonen, igangsette den vestlige militæralliansen massiv bombing av libyske regjeringsstyrker og nektet delegasjonen fra Den afrikanske unionen landingstillatelse. Norges aktive deltakelse i ødeleggelsen av Libya er den største skampletten på det moderne Norges rulleblad. For den norske Nobelkomiteen, som er utnevnt av det samme Stortinget som aksepterte Norges deltakelse i ødeleggelsen av Libya, vil det å tildele fredsprisen til Sør-Afrika også være del av et nødvendig oppgjør med Norges rolle i verdenssamfunnet, som, i motsetning til Sør-Afrika, har gått stikk i strid med Alfred Nobels testamentet etter 1994.