Keiseren er naken

Denne artikkelen av Mathew Blackburn og Fabian Heffermehl er tidligere publisiert bl.a i Klassekampen.

Det er på tide å akseptere at det ikke kan bli en varig fred i Europa uten russisk samarbeidsvilje.

Aldri har Europas svakhet vært eksponert så åpenlyst som nå. Donald Trump rokker ved all Ukraina-støtte og ved hele ­rammeverket for den sikkerhetspolitikken som ligger til grunn. USA har offisielt sagt farvel til et kostbart og mislykket nitten år langt forsøk på å utvide Nato med Ukraina. Alle forsikringer om å gjenopprette Ukrainas grenser er nå trukket tilbake. USA vil verken sende tropper til Ukraina eller la vestlige fredsstyrker i Ukraina bli omfattet av Natos artikkel 5. Europa forventes nå å betale regningen for å forsvare og gjenoppbygge Ukraina, mens Amerika prøver å sikre seg eierskap til ukrainske mineraler og naturressurser for å få tilbake noen av de 300 milliardene de har investert i krigen.

For Norges pro-ukrainske støttespillere er dette virkelig intet mindre enn et mareritt. Med bred støtte fra alle partier på Stortinget, inkludert Rødt, har man i tre år ignorert eller direkte benektet ethvert tegn på at Vesten ikke er i stand til å beseire Russland i Ukraina. Igjen og igjen har man ønsket å snurre eskaleringens ruletthjul «bare én gang til» for å få til et ønsket russisk nederlag.

Polens utenriksminister Radosław Sikorski har karakterisert konflikten som en «klassisk kolonikrig» og tatt til orde for at den bør fortsette i ytterligere ti år til etter mønster av Algerie eller Afghanistan. Europas krigshauker synes å foretrekke et Ukraina splittet opp som et Syria, framfor fred på russiske premisser. Den moralske solidariteten med Ukraina som stat strekker seg imidlertid ikke til det ukrainske folket selv, som skal ofres for et større gode. Natos generalsekretær Mark Rutte og Volodymyr Zelenskyj oppfordrer til en rask økning av forsvarsutgifter. De antyder at Europas BNP – ti ganger større enn Russlands – raskt kan konverteres til en effektiv og innsatsdyktig militær styrke. I en sjokkreaksjon mot Trumps fredsutspill har opposisjonspartiene MDG og Venstre krevd en enorm økning i våpen og penger til Ukraina. Det de går inn for, er det virkelige marerittscenarioet: En krig Europa ikke kan vinne, som forlenges i det uendelige. Dette vil åpne en ­Pandoras eske av eskalering og ustabilitet nettopp i en tid hvor USA trekker seg fra sine sikkerhetsløfter.

Motstanden mot enhver avtale med Russland ignorerer de grunnleggende fakta på bakken. Maktbalansen har svingt i Russlands favør. Ukraina går tom for menn. Europa kan ikke øke forsvarsproduksjonen i tide for å redde situasjonen. Mens Zelenskyj etterlyser 120.000 europeiske tropper, er det tvil om man kan samle mer enn 25.000. Uavhengige rapporter bekrefter at Europas militære situasjon er kritisk. Man mangler ikke bare trente soldater, men også våpen og utstyr, hvorav mye allerede er donert til Ukraina. Å bygge en europeisk hær uten amerikansk støtte eller ledelse er en utfordring som kan ta ti år. Europa kan ikke utfordre Russland nå. En avtale om Ukraina er tvingende nødvendig.

Vesten har utspilt sine virkemidler, fra våpenleveranser til økonomiske sanksjoner. Det er sterke indikasjoner på at Russlands økonomiske problemer i 2025 ikke vil være alvorlige nok til å svekke landets krigføring. Likevel sitter innflytelsesrike stemmer i Europa fast i de samme gamle ideene, som gjentas og gjentas som argument for hvorfor krigen må fortsette.

For det første brukes russiske tap, angivelig rundt en million, som et argument for å fortsette krigen: «Ukraina kan fortsatt kjempe». Samtidig har vi ingen ­opplysninger om ukrainske tap. Haukene ønsker ikke å innrømme hvor ille den ukrainske hærens be­­mann­­ings­problem er. Hvis Kyiv ­mislykkes i å mobilisere 18–24 år gamle menn, vil de ikke være i stand til å holde frontlinjene. Gitt de siste nyhetene om amerikansk-russiske ­forhandlinger i Saudi-Arabia, kan vi neppe forvente at horder av ukrainsk ungdom melder seg for å dø i krig som snart kan være over.

For det andre gjentas det igjen og igjen at Russland ikke under noen omstendighet er til å stole på. En fred i Ukraina vil bare oppmuntre russisk imperialistisk ekspansjon. Disse to påstandene om at Ukraina fremdeles kan slåss og at den russiske imperiale ekspansjonen vil fortsette, står i en åpenbar motsetning til hverandre. Frykt for en russisk invasjon av for eksempel Baltikum, ignorerer det faktum at Russland har betalt en høy pris for denne krigen. Tapene av menneskeliv er i ferd med å gjøre seg merkbare i alle deler av det russiske samfunn. En slutt på krigen, i en eller annen form, vil uansett være populær i det russiske folk. Med unntak av noen radikale stemmer, er det liten folkelig og politisk støtte i Russland for endeløs territoriell imperialisme. Antakelig er ideen om Russlands uslukkelige tørst etter nytt land en vestlig fantasi. I Russland blir Ukraina-konflikten stort sett oppfattet defensivt, som en forsvarskrig mot et utvidet Nato.

Trumps fredsinitiativ kan i ettertid komme til å bli tolket som en avvisning av farlige forestillinger og en seier for common sense. Som USAs forsvarsminister Pete Hegseth sa det, er den nye tilnærmingen basert på «anerkjennelse av harde makt­realiteter på bakken». Det vil vise seg om Europas ledere kan tilpasse seg denne nye virkeligheten på en fornuftig måte.

Vi bør ikke la oss distrahere av Trumps pompøse taler, men heller erkjenne våre grunnleggende behov: En ekstremt kompleks avtale er nødvendig for å sikre fred i Ukraina og Europa. Det MDG og Venstre forsøker å selge oss, er derimot en oppskrift på langvarig ustabilitet. De ser ikke ut til å være seg bevisst Europas manglende styrke.

Vi både kan og bør være bekymret for signalene fra Washington DC. Trump rokker ved fundamentene for vår sikkerhet. Men desto viktigere er det at vår utenriks- og forsvarspolitikk ikke blir definert av apokalyptiske scenarioer. En fred i Ukraina, selv på russiske premisser, behøver ikke å bety at det blir ny krig om fem år. Det er på tide å akseptere at det ikke kan bli en varig fred i Europa uten russisk samarbeidsvilje.

EUs viktigste historiske bidrag er å ha funnet veier ut av endeløse kriger. 80 år med fred og velstand bør være den standard vi ønsker oss tilbake til. Jo tidligere Ukraina­krigen slutter, desto raskere kan skattebetalernes penger brukes på å gjenoppbygge og integrere Ukraina i EU. Europas ledere må snakke om verden slik den er, ikke slik som vi ønsker at den skulle være. Dette krever en realitetsorientering som vi har ventet på lenge.