Felles Sikkerhet – For Vår Felles Fremtid

ipb.org/common-security / [English] Common Security – For Our Shared Future

Felles sikkerhet – Refleksjoner over fire tiår med visjon

Det er over fire tiår siden Olof Palmes uavhengige kommisjon for nedrustning og sikkerhetsspørsmål presenterte sin banebrytende rapport i 1982, på høyden av den kalde krigen. Kommisjonen utviklet konseptet om felles sikkerhet – ideen om at nasjoner og befolkninger kun kan føle seg trygge når deres motparter føler seg trygge.

Relevansen av denne visjonen har aldri vært mer presserende. I 2025, står den internasjonale orden overfor utfordringer som gjenspeiler og overgår dem fra 1980-tallet. Verden står ved et kritisk veiskille og møter et valg mellom en eksistens basert på konfrontasjon og aggresjon, eller en som er forankret i en fredsagenda og et rammeverk for felles sikkerhet.

I dag opplever vi eksistensielle trusler : risiko for atomkrig har vendt tilbake klimaendringene akselererer utover tidligere prognoser, og lærdommene fra nylige pandemier understreker vår sårbarhet. Disse utfordringene forsterkes av en giftig blanding av økende ulikhet, stigende ekstremisme, gjenoppstått nasjonalisme, vedvarende kjønnsbasert vold og krympende demokratisk rom verden over.

Hvordan menneskeheten reagerer på disse sammenkoblede krisene vil avgjøre ikke bare vår velstand, men vår overlevelse. Prinsippene for felles sikkerhet – gjensidig forståelse, delt ansvar og kollektiv handling – tilbyr en vei fremover i en stadig mer fragmentert verden.Det pågående arbeidet med felles sikkerhet er støttet av organisasjoner som Det internasjonale fagforbundet (ITUC), Det internasjonale fredsbyrået (IPB) og Olof Palme internasjonale senter, og bygger på tiår med forskning og talsmannskap for en tryggere og mer fredelig verden. Mer informasjon på https://commonsecurity.org/.

Finn den fullstendige rapporten her:

中国 / English / Deutsch / Français / Español / Русский

En samling av nøkkelord og tanker

Felles sikkerhet – En politikk for felles sikkerhet i dag

I 1980 –ble den såkalte Olof Palme-kommisjonen, bedre kjent som den uavhengige kommisjonen for nedrustning og felles sikkerhet, etablert etter en beslutning fra FNs generalforsamling.

I 1982 presenterte kommisjonen rapporten som kanskje var det mest banebrytende dokumentet for en felles sikkerhetspolitikk og et svar på Ronald Reagans politikk om militær overlegenhet og begrenset atomkrig.

Hva betyr «felles sikkerhet»?

Kjerneidéene som ligger til grunn for begrepet er:

• gjensidig avhengighet
• delt ansvar
• og «sikkerhet med» i stedet for «sikkerhet mot» den andre

I atomalderen kan sikkerhet ikke lenger skapes alene, men kun i partnerskap.

Hva er kjerneanbefalingene fra Palme-kommisjonen?

Palme-kommisjonen formulerte følgende prinsipper for felles sikkerhet:

• Alle nasjoner har en legitim rett til sikkerhet.
• Militær makt er ikke et legitimt middel for å løse mellomstatlige kontroverser
• Tilbakeholdenhet er nødvendig som et uttrykk for nasjonal politikk
• Sikkerhet kan ikke oppnås gjennom militær overlegenhet
• Reduksjoner og kvalitative begrensninger av våpensystemer er nødvendige for felles sikkerhet
• Forbindelser mellom nedrustningsforhandlinger og politiske hendelser bør unngås.

I juni 1982 ga Palme-kommisjonen til den 2. FN-spesialforsamlingen om nedrustning følgende anbefalinger i sin Palme-rapport:

• Inngåelse av en traktat om gjensidig troppeReduksjon i Europa (MBFR)
• Forhandlinger om reduksjon av strategiske våpen (START)
• Avtale om etablering av en atomvåpenfri sone i Europa
• Avtale om etablering av en kjemisk våpenfri sone i Europa
• Omfattende atomprøvestoppavtale
• Traktat om nedmontering av mellomdistansemissiler i Europa
• Traktat om forbud mot romvåpen

Politikken på slutten av 80-tallet ble delvis formet av denne rapporten; Gorbatsjov gjorde den egnet for verdenspolititikk. Georgi Arbatovs memoarer «Systemet» gjør det klart at i hans (Arbatovs) rolle som den ledende sovjetiske figuren involvert i Palme-kommisjonen, ble hans verdenssyn transformert av diskusjonene i og rundt kommisjonen, og at han i sin tur påvirket Gorbatsjov og andre i den øverste sovjetiske ledelsen.

Men motkreftene (spesielt USA og NATO) var alltid sterke og har vært dominerende igjen siden 2001 på det seneste.

Nesten 40 år senere og i forberedelse til jubileet oppstår spørsmålene: Hva betyr denne rapporten i dag? Kan vi fortsatt forutse fra den?

Nå ville det ikke bare være uhistorisk og ville være en fornektelse av den endrede geostrategiske situasjonen i verdenspolitikken hvis situasjonen på begynnelsen av 80-tallet skulle likestilles med situasjonen i dag.

Til tross for, eller kanskje på grunn av, noen overfladisk lignende politiske karakteristikker: lignet ikke Donald Trumps retorikk og handlinger på den tidlige Ronald Reagans?

• vi lever igjen i en situasjon med vanvittige opprusting planer
• vi blir igjen utfordret av en global politikk av konfrontasjon og proxy-kriger som krever enorme ofre

Sammenligninger av den historiske situasjonen bør likevel gjøres med ekstrem forsiktighet.

Den geostrategiske politiske verdenssituasjonen på begynnelsen av 80-tallet har endret seg fundamentalt og irreversibelt:

Fra blokkonfrontasjonen mellom en liberal-kapitalistisk leir med hegemoniets USA og en sosialistisk leir med hegemoniets Sovjetunionen, har en kamp for en ny verdenspolitisk orden oppstått. Supermakten fra 90-årene, USA, mister innflytelse, mens andre, spesielt Kina, betydelig utvider sin politiske og økonomiske innflytelse. Dette gjelder også India. Regionale hegemoniske krefter får innflytelse midt i kampen for en ny multipolarisert regional verdensorden.

Det er bare ett verdensomspennende militærsystem, NATO. I det, og delvis løsrevet fra det, er USA den absolutte og globalt dominerende militære styrken. NATO står for mer enn 75% av militærutgiftene.

Kontinentet Asia spiller i økende grad en dominerende rolle i verdenspolitikken. Dets konflikter former i økende grad internasjonal politikk.

Asymmetriske kriger som involverer stormaktene bestemmer regionale kriger og konflikter (se Syria, Afghanistan, Irak).

Med EU har en ny politisk aktør med globale geostrategiske krav dukket opp og blir i økende grad militarisert.

De økologiske krisene på planeten, spesielt klimakatastrofen, former utviklingen, blir den sentrale politisk dominerende utfordringen og kan føre til en økning i kriger og konflikter.

For aktørene som er kritiske til samfunnet, er det sikkert også viktig: fredsbevegelsen på 80-tallet var en politisk kraft (makt) som ble betraktet positivt eller negativt av regjeringer og parlamenter. I dag er fredsbevegelsen som en internasjonal bevegelse mye svakere, men en delvis akseptert politisk partner (FN; NGO-system).

En forståelse av en fundamentalt endret situasjon er nødvendig for å utvikle et politisk konsept for hvordan en felles sikkerhetspolitikk ville se ut i dag.Basert på de grunnleggende uttalelsene om «felles sikkerhet», kan anbefalingene fra 1982 sømløst kobles til kjerneidéene om «menneskelig sikkerhet» og FNs bærekraftsmål. Fokuset forblir på fredsbyggende prinsipper.

Significance for today:

Overvinne konfrontasjon: tilbake til (krise)dialog

• NATO/Russland
• Kina
• Regionale konferanser for sikkerhet og samarbeid som i 1975 som en prosess med mange mellomsteg

Løsning av regionale kriser/konflikter, utvikling av regionalt samarbeid

Reforhandlinger om atomvåpen

• START
• Forbudstraktat
• Atomvåpenfrie soner opp til og inkludert militærfrie soner

Arms Control

• Nedrustning inkludert konvertering
• Liv for NPT (Non-Proliferation Treaty)

Regionalisering av felles sikkerhet som en doktrine

1. Europa
2. Sørøst-Asia: Den regionen er kanskje den farligste utløseren for stormaktskrig, og hvordan man på en adekvat måte skal adressere de potensielle spenningene mellom en G-2 USA-Kina-ordning og behovene til folkene i sørøst-asiatiske land (inkludert Filippinene) vil kreve mye konsultasjon og tenkning
3. Sør-Asia
4. Koreanske halvøya
5. India/Kina
6. Midtøsten/Iran

Økologisk krisehåndtering: økologiske kriser som et pant for felles sikkerhetspolitikk: ingen kan gjøre det alene eller mot den andre

• Forebygging
• Nye ikke-militære økologiske sikkerhetsstrukturer
• Internasjonale økologiske sikkerhetsstrukturer og styrker

Oppløsning av militærpakter, spesielt NATO, baser

• Defensive strukturer
• Konvertering

Nedrustning som et ledd i kjeden og en absolutt nødvendighet

• Global nedrustningsprosess
• Vekk fra de 1,95 billioner i dagens globale militærutgifter og NATOs 2% av BNP-mål

Styrking av internasjonale samarbeidsstrukturer

• FN og regionale organisasjoner
• OSSE regionale strukturer overalt

Sivilsamfunn og fredsbevegelsen: Diplomati nedenfra. Involvering av fredsbevegelsen. Overvinne konseptet om kun regjeringer fra 70-tallet

• Dialog mellom sivilsamfunn og regjeringer om utvikling av felles ideer for felles sikkerhet
• Forbudstraktat

Felles sikkerhet krever utvikling / utvikling krever felles sikkerhet

• Global transformasjon og konverteringsprosess
• Intern demilitarisering

Folkerett og felles sikkerhet: sikring, videreutvikling, fredsavtaler

I lys av de endrede geopolitiske, men også sosiale og økologiske utfordringene, har det vært intens diskusjon om forholdet mellom «felles sikkerhet» og «menneskelig sikkerhet».

Statlige, individuelle og sosiale fredsstrategier må bringes sammen.

Forbindelsene med menneskerettigheter er åpenbare.

Absolutt nødvendig er en differensiering mellom det nåværende øyeblikket og fortiden, den geopolitiske virkeligheten var ganske annerledes.

Det må imidlertid ikke glemmes at konseptene også kan misbrukes til kriger og intervensjoner. Nøkkelord som «regime change-politikk» og «menneskerettighetsimperialisme» må ikke være politikk.

Hva er menneskelig sikkerhet?

Menneskelig sikkerhet er et utvidet sikkerhetskonsept som, i motsetning til tradisjonelle sikkerhetskonsepter, ikke fokuserer på beskyttelse av staten, men på beskyttelse av individet og deres menneskelige verdighet. Det politiske konseptet kombinerer aspekter av menneskerettigheter, menneskelig utvikling, fredsbevarelse og konfliktforebygging. Som et resultat av slutten på den kalde krigen ble det klart at hovedtruslene mot individuell sikkerhet ikke er mellomstatlige kriger, men snarere trusler som statlig vilkårlighet, borgerkrig, kriminalitet, klimaendringer, trussel mot miljøet, uforutsigbarhet, sult og fattigdom. Endringen kan begrunnes ikke bare av humaniseringen av folkeretten, men også av veksten i mangfoldet av sivilsamfunnsaktører. Dette betyr at ikke bare flere stater blir betraktet som internasjonalt relevante aktører, men individet blir i økende grad fokuspunktet. Konseptet om menneskelig sikkerhet søker å motvirke det faktum at den nåværende, nasjonalstatlige forståelsen av sikkerhet ikke tilsvarer hovedtruslene som atomkrig, klimaskader eller pandemier. Det åpner dermed øynene våre for sårbarhetene til individet.

Til tross for de forskjellige definisjonene av menneskelig sikkerhet, kan strukturer identifiseres, og mange felles elementer kan navngis. FNs utviklingsprograms menneskelige utviklingsrapport fra 1994 formulerte den presserende endringen i sikkerhetskonseptet i to prinsipper:

• fra en eksklusiv vektlegging på territorial sikkerhet til en mye større vektlegging på befolkningens sikkerhet; og
• fra sikkerhet gjennom bevæpning til sikkerhet gjennom bærekraftig menneskelig utvikling.

Rapporten identifiserte også følgende syv hovedkategorier av trusler mot menneskelig sikkerhet:

• Økonomisk sikkerhet
• Matsikkerhet
• Helsesikkerhet
• Miljøsikkerhet
• Personlig sikkerhet
• Sosial sikkerhet
• Politisk sikkerhet

For mer informasjon se FNs generalforsamlings rapport fra 8.03.2010. (http://responsibilitytoprotect.org/human%20security%20report%20april%206%202010.pdf)

Begge strategiene er forskjellige:

• Av de politiske og samfunnsmessige aktørene
• Av politiske nivåer: stater versus individer
• Av innholdet (mye bredere i menneskelig sikkerhet)

De kan ikke forenes, men en fredsstrategi for det 21. århundre kan reflektere elementer av begge, noe som delvis er gjort i Helsinki-erklæringen 1975 og i Paris-charteret 1990. Men i nåtiden må miljøaspektene være mye mer sentrale.

Fra et fredsperspektiv er sivil konflikthåndtering, forebygging og fredsbygging bemerkelsesverdige temaer, selv om det ofte ikke er noen generelle uttalelser om nedrustning inkludert i disse konseptene.

Nå kan diskusjonen starte.

Berlin, 11. september Reiner Braun

(tekst utviklet av IPB-direktør Reiner Braun med forslag og ideer fra IPB-visepresident Joseph Gerson og medpresident Philip Jennings)

Common Security Report 2022 – For Our Shared Future

It is over four decades since the Olof Palme Independent Commission on Disarmament and Security Issues presented its groundbreaking report in 1982, at the height of the Cold War. The commission developed the concept of common security – the idea that nations and populations can only feel secure when their counterparts feel secure.

The relevance of this vision has never been more urgent. As we move through 2025, the international order faces unprecedented challenges that echo and surpass those of the 1980s. The world stands at a critical juncture, facing a choice between an existence based on confrontation and aggression, or one anchored in a transformative peace agenda and common security framework.

Today, humanity confronts existential threats that have evolved and intensified: the specter of nuclear warfare has returned with new urgency, climate change accelerates beyond previous predictions, and the lessons of recent pandemics underscore our interconnected vulnerability. These challenges are compounded by a toxic mixture of growing inequality, rising extremism, resurgent nationalism, persistent gender-based violence, and shrinking democratic space worldwide.

How humanity responds to these interconnected crises will determine not just our prosperity, but our very survival. The principles of common security – mutual understanding, shared responsibility, and collective action – offer a pathway forward in an increasingly fragmented world.The ongoing work on common security continues to be supported by organizations including the International Trade Union Confederation (ITUC), the International Peace Bureau (IPB), and the Olof Palme International Centre, building on decades of research and advocacy for a more secure and peaceful world. More information on  https://commonsecurity.org/.

Find the full report here:

中国 / English / Deutsch / Français / Español / Русский

A collection of keywords and thoughts

Common Security – A policy of common security today

In 1980 – 40 years ago – following a decision of the UN General Assembly, the so-called Olaf Palme Commission better independent commission on disarmament and common security was established.

In 1982, it presented the report that was perhaps the most groundbreaking document for a common security policy and a response to Ronald Reagan’s policy of military superiority and limited nuclear war.

What does “common security” mean?

The core ideas underlying the term are:

• interdependence,
• shared responsibility
• and “security with” rather than “security against” the other.
• In the nuclear age, security can no longer be created alone but only in partnership.

What are the core recommendations of the Palme Commission?

The Palme Commission formulated the following principles of common security:

– All nations have a legitimate right to security.

– military force is not a legitimate means of resolving interstate controversies

– Restraint is necessary as an expression of national policy

– Security cannot be achieved through military superiority

– Reductions and qualitative limitations of weapon systems are necessary for common security

– Links between disarmament negotiations and political events should be avoided.

In June 1982, the Palme Commission of the 2nd UN Special Assembly on Disarmament made the following recommendations in its Palme Report:

– Conclusion of a treaty on mutual troop reduction in Europe (MBFR)

– Negotiations on the reduction of strategic weapons (START)

– Agreement on the Establishment of a Nuclear Weapon Free Zone in Europe

– Agreement on the establishment of a chemical weapons free zone in Europe

– Comprehensive Nuclear Test Ban Treaty

– Treaty on the dismantling of medium-range missiles in Europe

– Treaty on the Prohibition of Space Weapons

Politics at the end of the 80s was partly shaped by this report; Gorbachev made it suitable for world politics. Georgi Arbatov’s memoir “The System” makes it clear that in his (Arbatov’s) role as the lead Soviet figure involved in the Palme Commission, his world view was transformed by the discussions in and around the Commission, and that he in turn influenced Gorbachev and others in the senior Soviet leadership.

But the opposing forces (especially the USA and NATO) were always strong and have been dominant again since 2001 at the latest.

Almost 40 years later and in preparation for the anniversary, the questions arise: What does this report mean today? Can we still anticipate from it ?

Now it is not only unhistorical and would be a denial of the changed geostrategic situation in world politics if the situation at the beginning of the 80s were to be equated with the situation today.

Despite, or perhaps because of, some superficially similar political characteristics: did Donald Trump’s rhetoric and actions not resemble those of early Ronald Reagan?

• we are living again in a situation of insane rearmament plans,
• we are again challenged by a global policy of confrontation, and proxy wars that claim enormous victims.

Comparisons of the historical situation should nonetheless be made with extreme caution.

The geostrategic political world situation at the beginning of the 80s has changed fundamentally and irreversibly:

• From the block confrontation between a liberal-capitalist camp with the hegemonic power USA and a socialist camp with the hegemonic power Soviet Union, a struggle for a new world political order has emerged. The superpower of the 90 years, the USA, is losing influence, while others, especially China, are significantly expanding their political and economic influence. This also applies to India. Regional hegemonic forces are gaining influence in the middle of the fight for a new Multipolar regional world order.
• There is only one worldwide military system, NATO. In it, and partly detached from it, the USA is the absolute and globally dominant military force. NATO accounts for more than 75% of military expenditure.
• The continent of Asia is increasingly playing a dominant role in world politics. Its conflicts are increasingly shaping international politics.
• Asymmetric wars involving the major powers determine regional wars and conflicts (see Syria, Afghanistan, Iraq).
• With the EU, a new political player with global geostrategic demands has emerged and is becoming increasingly militarized.
• The ecological crises of the planet, especially the climate disaster, are shaping development, are becoming the central politically dominant challenge and can lead to an increase in wars and conflicts.

For the actors critical of society, it is certainly also important: the peace movement of the 80s was a political force (power) that was considered positively or negatively by governments and parliaments. Today, the peace movement as an international movement is much weaker but a partly accepted political partner (UN; NGO- system).

An understanding of a fundamentally changed situation is necessary to develop a political concept of what a common security policy would look like today.

Based on the basic statements of “common security”, the recommendations from 1982 can be seamlessly linked to the core ideas of “human security” and the SDGs. The focus remains on the peacebuilding principles.

Significance for today:

1. Overcoming confrontation: back to (crisis) dialogue
   1. NATO/Russia
   2. China
   3. Regional conferences for security and cooperation as in 1975 as a process with many intermediate steps
   4. Resolution of regional crises/conflicts, development of regional cooperation
2. Renegotiations on nuclear weapons
   1. START
   2. Ban Treaty
   3. Nuclear weapon free zones up to and including military free zones
   4. Arms Control
   5. Disarmament including conversion
   6. Life for NPT
3. Regionalization of common security as a doctrine
   1. Europe
   2. Southeast Asia: That region is perhaps the most dangerous trigger for great power war, and how to adequately address the potential tensions between a G-2 U.S.-China arrangement and the needs of the peoples of S.E. Asian countries (inclusive of the Philippines) will require a lot of consultation and thought
   3. South Asia
   4. Korean Peninsula
   5. India/China
   6. Middle/Middle East/ Iran
4. Ecological crisis management: ecological crises as a pledge of common security policy: no one can do it alone or against the other
   1. Prevention
   2. New non-military ecological security structures
   3. International ecological security structures and forces
5. Dissolution of military pacts, especially the NATO, bases
   1. Defensive structures
   2. Conversion
   3. Disarmament as a link in the chain and an absolute necessity
6. Global disarmament process
   1. Away from the 1,95 trillion in current global military expenditure and the 2% of GDP target of NATO
7. Strengthening international cooperative structures
   1. UN and regional organizations
   2. OSCE regional structures everywhere
8. Civil society and the peace movement: Diplomacy from below. Involvement of the peace movement. Overcoming the concept of governments alone of the 70s
9. Dialogue between civil society and governments on development common ideas for common security
10. Ban Treaty
11. Common security requires development / development requires common security
12. Global transformation and conversion process
13. Internal demilitarization
14. International law and common security: safeguarding, further development, peace treaties.

In view of the changed geopolitical but also social and ecological challenges, there has been intensive discussion of the relationship between “common security” and “human security”.

State, individual, and social peace strategies must be brought together.

The links with human rights are obvious.

Absolutely needed is a differentiation between the current moment and the past, the geopolitical reality was quite different.

However, it must not be forgotten that the concepts can also be misused for wars and interventions. Keywords such as “regime change policy” and “human rights imperialism” must not be policy.

What is human security?

Human Security is an extended concept of security which, in contrast to traditional security concepts, does not focus on the protection of the state but on the protection of the individual and their human dignity. The political concept combines aspects of human rights, human development, peacekeeping, and conflict prevention. As a result of the end of the Cold War, it became clear that the main threats to individual security are not interstate wars, but rather threats such as state arbitrariness, civil wars, crime, climate change, the threat to the environment, unpredictability, hunger and poverty. The change can be justified not only by the humanization of international law, but also by the growth in the diversity of civil society actors. This means that not only are more states regarded as internationally relevant actors, but the individual is increasingly becoming the focus of attention. The concept of human security seeks to counteract the fact that the current, nation-state understanding of security does not correspond to the main threats like nuclear war, climate damages or pandemics. It thus opens our eyes to the vulnerabilities of the individual.

Despite the different definitions of human security, structures can be identified, and many common elements can be named. The 1994 Human Development Report of the United Nations Development Program formulated the urgent change in the concept of security in two principles:

• from an exclusive emphasis on territorial security to a much greater emphasis on the security of the population; and
• from security through armament to security through sustainable human development.

The report also identified the following seven main categories of threats to human security:

• Economic security
• Food security
• Health security
• Environmental safety
• Personal safety
• Social security
• Political security

For more information see the UN General Assembly’s report from 8.03.2010. (http://responsibilitytoprotect.org/human%20security%20report%20april%206%202010.pdf)

Both strategies are different:

• By the political and societal actors
• By political levels: states versus individuals
• By the content (much broader in human security)

They cannot be unified, but a peace strategy for the 21st century can reflect elements of both, which is partly done in the Helsinki declaration 1975 and in the Charter of Paris 1990. But in the present, the environmental aspects must be much more central.

From a peace perspective, civil conflict management, prevention, and peace building are noteworthy themes, although there are often no general statements on disarmament included in these concepts.

Now the discussion can start.

Berlin, September 11th                                                               Reiner Braun

(text developed by IPB Executive Director Reiner Braun with suggestions and ideas of IPB Vice President Joseph Gerson and Co-President Philip Jennings)