NO
𝐃𝐢𝐧 𝐣ø𝐝𝐞
Skrevet av Ali Rashid. Teksten ble først publisert på hans Facebookside 16.10 og er republisert med hans tillatelse
Bruken av ordet “jøde” som skjellsord er en faktisk og stygg realitet i det norske samfunnet. Dette er ikke en overdrivelse, ikke en mediekonstruksjon eller et produkt av overdreven følsomhet, det er et fenomen dokumentert i norske klasserom, skolegårder og byrom. Ungdommer bruker ordet nedsettende, ofte uten å vite hva de egentlig sier, men ordene bærer like fullt på en tung historisk og menneskelig byrde. Det er en språkbruk som ikke bare krenker en minoritet, men som også forvitrer det moralske språket vi som samfunn hviler på. For jødene i Norge er dette ikke et isolert problem, men en vond gjenklang av en lang historie med utestengelse, diskriminering og tilintetgjørelse, en historie som strekker seg fra Grunnlovens forbud mot jødisk innvandring, via deportasjonene under andre verdenskrig, til dagens mer subtile former for mistenkeliggjøring og hån.
I dagens Norge finnes det levende jødiske miljøer, med synagogen i Oslo, Jødisk Museum og menigheter som bærer på en arv av motstandskraft og medborgerskap. Men det å høre sitt navn brukt som skjellsord på skoleplassen er en brutal påminnelse om at hat ikke forsvinner av seg selv, det flytter bare språkdrakt. Forskning og offentlige rapporter har vist at bruken av “jøde” som fornærmelse forekommer i ulike ungdomsmiljøer, også blant muslimske ungdommer, ofte uten reflektert antisemittisk intensjon, men med desto farligere virkning: det normaliserer forakt. Språket former tenkning, og tenkning former handling. Det er slik samfunn gradvis enten bryter ned eller bygger opp respekt.
Den islamske tradisjonen står i skarp kontrast til dette. Koranen forbyr hån, kallenavn og nedsettende tale, og påbyr respekt og rettferdighet overfor alle mennesker. «𝑳𝒂 𝒊𝒌𝒌𝒆 𝒆𝒕 𝒇𝒐𝒍𝒌 𝒔𝒑𝒐𝒕𝒕𝒆 𝒆𝒕 𝒂𝒏𝒏𝒆𝒕 𝒇𝒐𝒍𝒌, 𝒇𝒐𝒓 𝒌𝒂𝒏𝒔𝒌𝒋𝒆 𝒅𝒆 𝒆𝒓 𝒃𝒆𝒅𝒓𝒆 𝒆𝒏𝒏 𝒅𝒆𝒎», sier Koranen (49:11). Og når den omtaler jøder og kristne som «𝑩𝒐𝒌𝒆𝒏𝒔 𝒇𝒐𝒍𝒌», er det med en oppfordring til å føre dialog «𝒑𝒂̊ 𝒅𝒆𝒏 𝒃𝒆𝒔𝒕𝒆 𝒎𝒂̊𝒕𝒆𝒏» (29:46). Islam gjør det ikke bare moralsk galt å bruke et slikt ord som fornærmelse, men ser det som et svik mot selve 𝑎𝑑𝑎𝑏, den etiske dannelsen som skal prege tungen og hjertet. Dette understrekes i Ahlulbayt-tradisjonen, hvor Profetens familie lærte at verdighet og rettferdighet gjelder for alle, uavhengig av tro. Imam Ali skrev i sitt berømte brev til guvernøren Malik al-Ashtar at menneskene er «𝐞𝐧𝐭𝐞𝐧 𝐝𝐢𝐧𝐞 𝐛𝐫ø𝐝𝐫𝐞 𝐢 𝐭𝐫𝐨, 𝐞𝐥𝐥𝐞𝐫 𝐝𝐢𝐧𝐞 𝐥𝐢𝐤𝐞𝐦𝐞𝐧𝐧 𝐢 𝐦𝐞𝐧𝐧𝐞𝐬𝐤𝐞𝐥𝐢𝐠𝐡𝐞𝐭». Det er en setning som burde være nok til å lukke døren for enhver form for hån, forakt og diskriminering.
Jøder er en del av Norge, på samme måte som kristne, muslimer og alle andre borgere. De har rett til trygghet, til å praktisere sin tro, og til å slippe å høre at deres identitet brukes som et våpen i noens munn. I et multireligiøst samfunn må respekt ikke være en høflig fasade, men et aktivt prinsipp, et løfte om at vi ikke lar språk og konfliktforståelse fra andre arenaer skitne til vår felles humanitet. Når barn og unge bruker “jøde” som skjellsord, er det et speilbilde av samfunnets unnlatelser: manglende kunnskap om historien, svikt i undervisningen og oppdragelsen, og en offentlighet som altfor ofte reduserer mennesker til symboler i geopolitiske narrativer.
Det er viktig å slå fast at det finnes en dyp og prinsipiell forskjell mellom jøder som et folk og en religiøs tradisjon, og sionisme som en politisk ideologi. Jøder er ikke synonymt med okkupasjonsmakten israel, og sionister er ikke nødvendigvis jøder. Det finnes kristne sionister, muslimske sionister og sekulære sionister, og det finnes jøder som står i klar opposisjon til sionismen. Når vi bruker ordene feil, begår vi ikke bare en intellektuell feil, men også en moralsk urett: vi holder et helt folk ansvarlig for en politisk maktutøvelse de ikke nødvendigvis støtter.
Derfor må kampen mot antisemittisk språkbruk ikke være en del av en symbolsk kamp, men en moralsk forpliktelse. Det handler ikke om å undertrykke politisk ytringsfrihet eller kritikk av makt, men om å gjenreise språkets verdighet. For når vi lar et ord som “jøde” miste sin menneskelighet, taper vi vår egen. Og både islam, kristendom og humanistisk etikk minner oss om det samme: menneskeverdet begynner med tungen, og den som krenker andre med ord, ødelegger også sin egen ære.