Mitt navn er Elena Eriksen

Mitt navn er Elena Eriksen, og jeg bærer med meg tre kulturer i hjertet: norsk, russisk og ukrainsk. Min far var halvt norsk, fra kolanordmennene, og halvt russisk, og min mor var ukrainsk.

Jeg vokste opp i en liten by på Krim-halvøya, ved bredden av Svartehavet. Den gang var det Sovjetunionen, og vi tenkte lite på om noen var russisk, ukrainsk eller noe annet. Det viktigste var hvem du var som menneske. Hele livet har jeg snakket russisk, og den russiske litteraturen har preget meg dypt. I dag forventes det at man tar side – men hvordan kan jeg det, uten å splitte meg selv i tre? På skolen lærte vi både russisk, ukrainsk og andre språk, og ble kjent med ulike kulturer gjennom historie, litteratur og musikk. Om sommeren besøkte vi mors familie i Poltava. Vi snakket det som falt oss naturlig – russisk og ukrainsk gikk om hverandre. Norge hadde alltid vært en del av meg, og min far og jeg drømte om å en dag få reise dit og kanskje finne slektninger.

For meg var det aldri noen tvil om hva jeg ville bli. Havet og livet der fascinerte meg, så jeg reiste til Astrakhan, nord for Det kaspiske hav, for å studere marinbiologi og fiskeoppdrett. Senere jobbet jeg ved et forskningsinstitutt.

Men tidene endret seg. Landet jeg elsket, begynte å vakle. Da Sovjetunionen gikk i oppløsning, ble alt snudd på hodet og revet i stykker, og med det fulgte økonomisk usikkerhet, uro og økende kriminalitet. Livet ble stadig vanskeligere. Mannen min og jeg jobbet, men inflasjonen spiste opp inntektene, lønningene kom stadig forsinket, tomme butikkhyller skapte uro blant folk og fremtiden så ganske mørk ut. Det var dette Russland jeg forlot i 1997. Det var en vanskelig avgjørelse, men vi valgte å flytte til Norge. Akkurat som mine forfedre flyttet fra Skjerstad i Nordland til Russland på slutten av 1800-tallet under en økonomisk krise i Norge. Historien gjentar seg. Mens vi lærte språket og fikk opplæring i databruk, var vi på NAV. NAV hjalp oss også med å komme inn i arbeidslivet, og etter tre år i midlertidige stillinger fikk jeg fast jobb.

I dag jobber jeg med det jeg brenner for, forskning på havet, og jeg bærer med meg både minnene fra Svartehavet og det Kaspiske hav og erfaringene fra Barentshavet. Reisen har vært lang, men den har gitt meg et rikt perspektiv, med begge beina trygt plantet i forskning, og røttene mine forankret i flere kulturer. Jeg elsker jobben min. Etter skilsmissen oppdro jeg mine to fantastiske sønner alene – det ble både utfordrende og en stor glede å se dem vokse og modnes. Jeg elsker Bergen, verdens vakreste by, og Vestlandets fjell, som tar pusten fra meg hver gang jeg står på toppen. Livet tok form, og jeg nøt tiden med sønnene når de var hjemme. På jobben trivdes jeg, og jeg fikk mange nye hobbyer.

Men i løpet av de siste årene har jeg kjent en voksende uro over samfunnsutviklingen, spesielt den politiske utviklingen som dreier seg om konflikt og krig. Språket blant politikere er blitt hardere, mer aggressivt, mer absolutt. Narrativene har erstattet fakta og nyanserte vurderinger. Hatet øker i samfunnet, og sterke bilder av lidelse, død og ødeleggelse har blitt en del av hverdagen på TV.

For meg, med røtter i tre kulturer, gjør det vondt å være vitne til alt som utspiller seg mellom Russland, Ukraina og Norge. Proxykrigen mot Russland, som utspiller seg i Ukraina, er en tragedie for alle, men aller mest for ukrainere, som opplever at landet tømmes for folk og naturressurser. Etter åtte år med borgerkrig, valgte ukrainerne valgte en ny president i håp om rask fred, men i stedet fikk de en langvarig krig med Russland. Nå ønsker mange ukrainere slutt på krigen, men får i stedet løfter om flere våpen fra politikere som mener at mer våpen vil bringe raskere fred. Samtidig nekter de samme politikerne å erkjenne folkemordet i Palestina og krever ikke opphevelse av blokaden. I stedet investerer de i våpenprodusenter som støtter folkemordet. Logikken ser ut til å være fullstendig borte, men logikken finnes og den ligger i lommene til dem som tjener på kriger.

Jeg har aldri vært politisk aktiv, men har alltid vært en bevisst velger. Først stemte jeg på partier som delte mine verdier og syn på viktige samfunnsspørsmål. Etter hvert oppdaget jeg at mange endret standpunkt når de kom på Stortinget. Derfor begynte jeg å stemme mer strategisk, men uten særlig effekt. Derfor ble jeg medlem i partiet FOR, det eneste partiet som snakker om fred og vil kjemper for den gjennom diplomati, ikke våpen. Jeg ble valgt som førstekandidat fra Vestland, og jeg tar dette ansvaret på største alvor. Samtidig er det skremmende å tre inn på ukjent terreng blant mange erfarne, men jeg ser det som min eneste mulighet til å bidra til fred og bedre levekår for flertallet.