NO
Av Peter Eisenstein
Den 8. september holdt Norge stortingsvalg som resulterte i gjenvalg av en sentrum-venstre-regjering ledet av Arbeiderpartiet. Den største vinneren var Miljøpartiet De Grønne (MDG) som for første gang passerte 4%-grensen som gir rett til ekstra mandater. Den største taperen var Venstre som falt under denne grensen. Norges eneste fredspartiet, det nyopprettede Partiet Fred og Rettferd (FOR) oppnådde en kvalifisert suksess med 0,3% av stemmene.
Tjueen partier stilte til valg, og av de fire nye partiene fikk FOR det høyeste antallet stemmer. Enda viktigere, FOR mottok det dobbelte antallet stemmer som kreves for å kvalifisere for statlig økonomisk støtte. Dette ble oppnådd til tross for en enestående smutskastingskampanje som ble ført mot FOR gjennom hele valgkampen.
FOR ble opprettet da to tilsynelatende venstrepartier, Sosialistisk Venstreparti (SV) og Rødt stemte for å endre sin langvarige plattform for å støtte NATO og USAs stedfortrederkrig mot Russland. Disse partiene arbeidet mot FOR selv da det prøvde å kvalifisere seg for årets valg. Denne sabotasjen nådde sitt høydepunkt i mai da en gruppe fra MDG organiserte en koordinert aksjon for å fjerne alle FORs valgplakater i Oslo. Dette var ikke en hemmelig aksjon – de filmet seg selv og skrøt av sine «heroiske» handlinger på sosiale medier.
Dette var et enestående angrep på den demokratiske prosessen. Selv om FOR anmeldte dette til politiet og leverte videobeviset, bestemte de norske myndighetene å legge saken på is for «mangel på ressurser».
Denne mediekampanjen var ikke billig, og FOR holdt hemmelig identiteten til den eneste giveren som gjorde den mulig. Dette førte til ville spekulasjoner, spesielt blant sentrum-høyre-partiene, om at det var «russiske penger». Den kortvarige mediestormen endte med at partilederen, Marielle Leraand, og andreplasskandidat, professor Glenn Diesen, ble invitert til den nasjonale kringkasteren NRK for å forsvare partiet mot disse beskyldningene. Mens disse to klarte seg godt, møtte de personangrep og lite politisk substans.
Med unntak av denne ene begivenheten møtte FOR en medieblokade. I dagene etter valget publiserte venstresidens avis, Klassekampen, en artikkel om hvordan de nye og mindre partiene tilsynelatende ble ignorert av mediene. Men det største av disse små partiene, FOR, ble ikke nevnt. FOR ble ekskludert fra en artikkel om ekskludering.
Palestina-komiteen
Mens hovedforskjellen mellom partiene på venstresiden handlet om støtte til NATOs krig, var spørsmålet om Palestina og det pågående folkemordet ekstremt viktig. FOR er ikke bare det eneste partiet som krever et fritt Palestina «fra elv til hav», det er det eneste partiet som kobler støtten til NATO med støtten til Israel.
Dette krevde at den nasjonale Palestina-komiteen måtte drive akrobatikk i Cirque du Soleil-stil for å rettferdiggjøre sin veigreing av å støtte FOR slik de gjorde med andre partier som tilsynelatende var på Palestinas side. Palestina-komiteen forble mistenkelig stille selv da lederen av Rødt, Marie Sneve Martinussen, erklærte på nasjonal TV at Israel har «rett til å forsvare seg».
Valgdagen
I et nytt enestående angrep, denne gang på selve valgdagen, ble nordmenn møtt med morgennyhetene om at FOR-kandidat professor Glenn Diesen var under mistanke fra «sikkerhetseksperter» for å være en russisk marionett. Hvorfor mistanken? Fordi Diesen i 2024 deltok på en faglig konferanse om Immanuel Kant i Kants hjemby Kaliningrad. Påfallende fraværende var noen faktiske bevis som denne mistanken kunne baseres på.
Dagen etter
Etter at støvet har lagt seg, er partiets fremtid langt fra sikker. FOR står overfor et monotont storting som er samlet i krig og en stats-/kommersiell media som synger lovprisninger om opprustning. De konservative partiene er mer ærlige i sin erkjennelse av en velferdsstat som ikke kan opprettholdes, mens de (tidligere) venstrepartiene opprettholder illusjonen om å kunne bruke den samme norske kronen to ganger (først til krig, og så igjen til velferd).
På sitt første styremøte etter valget skisserte FORs styre en plan for å vokse partiet og strategisere for de neste, lokale, valgene om to år. De konkrete tiltakene som skal iverksettes vil bli diskutert på det nasjonale styremøtet senere denne måneden.
Campaign Sumury – Elections 2025
Av Peter Eisenstein
On September 8, Norway held national elections which resulted in the re-election of a centre-left government led by the Social Democrats (Arbeiderpartiet). The biggest winner was the Green Party (MDG) which for the first time passed the 4% mark that allows for extra seats. The biggest loser was the Liberal Party (Venstre) which fell below this threshold. Norway’s only peace party, the newly formed Peace and Justice Party (FOR) achieved a qualified success with 0.3% of the vote.
Twenty-one parties contested the election, and of the four new parties, FOR achieved the largest number of votes. More importantly, FOR received double the number of votes required to qualify for state financial support. This was achieved despite an unprecedented smear campaign waged against FOR during the entire election cycle.
FOR was created when two ostensibly left parties, the Socialist Left (SV) and Red (Rødt) voted to change their long standing platform in order to support NATO and the US proxy war against Russia.
These parties worked against FOR even as it tried to qualify for this year’s election. This sabotage reached its height in May when a group from MDG organized a coordinated action to remove all FOR campaign advertisements in Oslo. This was not a secret action – they filmed themselves and boasted of their “heroic” actions on social media.
This was an unprecedented attack on the democratic process. Even though FOR reported this to the police, and provided the video evidence, the Norwegian authorities decided to shelve the case for “lack of resources”.
This media campaign was not cheap, and FOR kept secret the identity of the sole donor who made it possible. This led to rampant speculation, especially amongst the centre-right parties, that it was
“Russian money”. The short-lived media storm ended with the party leader, Marielle Leraand, and the number two candidate, Professor Glenn Diesen, being invited to the national pubcaster, NRK, to defend the party against these charges. While these two acquitted themselves well, they were met with ad hominem attacks and little political substance.
With the exception of this one event, FOR faced a media blackout. In the days after the election, the newspaper of the left, Klassekampen, ran an article on how the new and smaller parties were seemingly ignored by the media. But the largest of these small parties, FOR, was not mentioned.
FOR was excluded from an article on exclusion.
Palestine Committee
While the main difference between the parties on the left was on support for NATO’s war, the question of Palestine and the ongoing genocide was extremely important. FOR is not just the only party that calls for a free Palestine “from the river to the sea,” it is the only party that connects the support for NATO with support for Israel.
This required the national Palestine Committee to engage in some Cirque du Soleil style acrobatics to justify their refusal to endorse FOR as they did the other parties ostensibly on the side of Palestine. The Palestine Committee remained suspiciously silent even as the leader of Rødt, Marie Sneve Martinussen, declared on national television that Israel has “the right to defend itself”.
Election Day
In another unprecedented attack, this coming on the very day of the election, Norwegians were greeted with the morning news that that FOR candidate Professor Glenn Diesen was under suspicion by “security experts” of being a Russian puppet. Why the suspicion? Because in 2024, Diesen participated in a professional conference on Immanuel Kant in Kant’s hometown of Kaliningrad. Noticeably absent was any actual evidence upon which to base this suspicion.
The Day After
As the dust settles, the future of the party is far from secure. FOR faces a monotone parliament unified in war and a state/commercial media which sings the praises of rearmament. The conservative parties are more honest in their recognition of a welfare state which cannot be maintained, while the (formerly) left parties maintain the illusion of being able to spend the same Norwegian Crown twice (once for war, and then again for welfare).
At its first board meeting after the election, FOR’s Board sketched a plan to grow the party and strategize for the next, local, elections in two years’ time. The concrete steps to be taken will be discussed at the national board meeting later this month.