NO
Bilde: Red Scare In America, John Mccarthy
Når en norsk professor og en OSSE-observatør forteller en historie om Ukraina som utfordrer det moralske narrativet, blir de mistenkeliggjort. Men hva skjer når CIA-direktører, NATO-rådgivere og vestlige akademikere peker på de samme ubehagelige realitetene?
I norsk offentlighet har Ukraina blitt et moralsk symbol. Men hva skjer når en internasjonal observatør og en norsk professor forteller historier som ikke passer inn?
Subjekt-redaktør Danby Choi intervjuet nylig professor Glenn Diesen og stilte det sensasjonelle spørsmålet: «Er professor Glenn Diesen en russisk spion?» Spørsmålet var retorisk, men symptomatisk for hvordan norske medier behandler stemmer som utfordrer det etablerte narrativet om Ukraina-konflikten. I stedet for å diskutere innholdet i Diesens analyser, reduseres han til en karikatur – en mistenkeliggjort figur som angivelig «spiller på lag med Kreml».
Men Diesen er ikke alene om å utfordre fortellingen. Den franske OSSE-observatøren Benoît Paré, som jobbet i Donbas-regionen fra 2015 til 2022, har nylig utgitt boken Ce que j’ai vu en Ukraine, hvor han dokumenterer hvordan sivile lidelser i separatistkontrollerte områder ble ignorert, og hvordan rapporteringen ble filtrert for å passe et vestlig narrativ. Ifølge Paré var 72 % av de sivile ofrene i perioden 2016–2018 lokalisert i prorussiske områder – tall som sjelden når offentligheten. Han skriver: «Vi ble ikke bedt om å lyve, men om å ikke si alt.»
Diesen har i flere år hevdet at konflikten i Ukraina ikke kan forstås uten å ta hensyn til NATOs ekspansjon, USAs strategiske interesser og Russlands sikkerhetsbekymringer. Han har blitt kritisert for å være selektiv med kilder, men mange av hans analyser deles av anerkjente vestlige eksperter.
John Mearsheimer, professor ved University of Chicago, advarte allerede i 2014 i Foreign Affairs om at NATO-utvidelsen ville provosere Russland. William Burns, nå CIA-direktør, uttrykte i diplomatiske notater fra Moskva i 2008 bekymring for Ukrainas NATO-ambisjoner. George Beebe, tidligere CIA-analytiker og forfatter av The Russia Trap, har påpekt hvordan Vestens manglende forståelse av Russlands motiver har forlenget konflikten. Jacques Baud, tidligere etterretningsoffiser i Sveits, hevder i boken Operation Z at vestlige medier gir en karikert fremstilling av konflikten. Oberst Douglas MacGregor har i intervjuer uttalt at Ukraina ikke kan vinne militært, og at vestlig støtte forlenger lidelsen. Tulsi Gabbard, tidligere kongressrepresentant og etterretningsdirektør, har kritisert USAs rolle i å eskalere konflikten, blant annet i The Tucker Carlson Show. Kaptein Amund Osflaten ved Krigsskolen har analysert Russlands slitasjestrategi langs fronten i fagmilitære publikasjoner. Og forskeren Matthew Blackburn har i Circus Bazaar Magazine skrevet om hvordan akademisk frihet trues av geopolitisk polarisering.
Disse stemmene – fra CIA, National Intelligence, NATO-rådgivere, militære offiserer og akademikere – underbygger i stor grad Diesens analyser. De peker på samme strukturelle årsaker, samme geopolitiske dynamikker og samme mediale ensidighet. Og da melder det seg et uunngåelig spørsmål:
Hvis Glenn Diesen skal mistenkes for å være russisk spion – bør da også William Burns, John Mearsheimer, Tulsi Gabbard, Douglas MacGregor og Jacques Baud mistenkes for det samme?
Er det virkelig slik at enhver som stiller kritiske spørsmål ved Vestens rolle i Ukraina-konflikten automatisk skal stemples som Kreml-vennlig? Eller er det på tide å innse at virkeligheten er mer kompleks enn det norske narrativet tillater?
Når Subjekt velger å stille spørsmålet «Er Diesen en spion?», outsources den kritiske journalistikken til leseren. Det er en form for retorisk avvisning som gjør det umulig å diskutere innholdet. Samtidig blir det tydelig at norske medier har vanskelig for å håndtere ubehagelige perspektiver – særlig når de kommer fra akademikere med titler og erfaring.
Jeg skriver dette ikke for å forsvare Russland, men fordi jeg tror på verdien av å lytte – også når det er ubehagelig. Når vi stempler kritiske stemmer i stedet for å møte dem med argumenter, mister vi noe dyrebart: evnen til å forstå verden i sin kompleksitet. Det er ikke farlig å stille spørsmål. Det er farlig å slutte.