Fred og rettferdighet – FOR

🌎 NO

Norsk

English

Forside / Artikkelarkiv /

«Krigen i Ukraina kunne vært unngått – men vi nekter å lære» I norsk offentlighet har det vokst frem en retorisk refleks: enhver som stiller spørsmål ved Vesten og NATOs rolle i krigen i Ukraina, blir raskt avfeid som apologet for Kreml. Denne forenklingen er ikke bare intellektuelt uholdbar – den hindrer oss i å forstå hvordan krigen kunne vært unngått, og hvordan vi kan forhindre lignende konflikter i fremtiden. Det er ikke marginale stemmer som har advart mot NATOs ekspansjon og Vesten sin rolle i konflikten. Professor John Mearsheimer har i over et tiår argumentert for at NATO-utvidelse mot Russlands grenser ville føre til krig. William Burns, nå CIA-direktør, skrev allerede i 2008 som ambassadør til Russland at russiske ledere betraktet NATO-utvidelse som en "eksistensiell trussel". Allerede på 1990-tallet advarte George F. Kennan – arkitekten bak USAs innflytelsesrike containment-politikk – mot NATO-utvidelse. Han kalte det en «strategisk blunder av episke proporsjoner» og mente det ville provosere Russland og svekke muligheten for samarbeid i Europa. Professor Jeffrey Sachs har pekt på hvordan Vesten undergravde Minsk-avtalene. Når tidligere tyske og franske ledere i ettertid har innrømmet at avtalene aldri var ment å implementeres, men snarere å gi Ukraina tid til å ruste opp, må vi stille spørsmålet: hvilken rolle spilte Vesten i å blokkere diplomatiske løsninger? Også norske politikere har advart mot vestlig maktarroganse. Kåre Willoch, tidligere statsminister og Høyre-leder, uttrykte bekymring for Vesten sin ekspansjonspolitikk og manglende respekt for stormakters sikkerhetsinteresser. I et intervju med VG i 2016 sa han: "Vesten har et betydelig medansvar for det som skjer i Midtøsten nå" – og han trakk paralleller til hvordan vestlig politikk har bidratt til destabilisering i flere regioner. Seniorforsker Matthew Blackburn ved NUPI har påpekt hvordan krigen har skapt nye ideologiske prosjekter i Russland, og hvordan vestlig politikk – inkludert informasjonskrig og strategisk narrativbygging – har bidratt til å sementere frontene. Kaptein Amund Osflaten, hovedlærer ved Krigsskolen og doktor i russisk krigføring, har i Forsvarets Forum og Utenfilter.no advart om at Ukraina de facto har tapt krigen. Han beskriver Russlands strategi som en «kvern» som forbruker enorme ressurser, der Russland har overtaket gjennom industriell kapasitet og rekruttering. Osflaten stiller et moralsk spørsmål ved Vestens strategi: "Vi lar ukrainerne kjempe en krig de ikke kan vinne, og risikerer å utrydde en hel generasjon unge menn." Dette er ikke en støtte til Russland – det er en advarsel mot å forlenge lidelsen i en krig som ikke har noen realistisk militær løsning. Også fra ukrainsk hold har det kommet kritiske røster. Tidligere statsminister Yulia Tymoshenko har advart mot det hun kaller en «kolonial modell», der vestlige aktører har fått for stor innflytelse over Ukrainas indre anliggender. Når slike bekymringer kommer fra landets egne ledere, bør vi lytte. Kemal Derviş ved Brookings Institution har stilt et ubehagelig spørsmål: ønsker Vesten egentlig en inkluderende verdensorden – eller er målet å svekke Russland permanent? Han advarer mot å straffe hele det russiske folket, da det kan drive Russland tettere mot Kina og forsterke globale skillelinjer. Å analysere hvordan Vesten bidro til å fremprovosere krigen, betyr ikke at man støtter invasjonen. Det betyr at man tar historien og diplomati på alvor. I et opplyst samfunn burde det være en selvfølge at vi skiller mellom «forklaring»og «forsvar» – mellom «analyse» og «apologi». Når begreper som "Putinist" brukes for å diskreditere kritiske røster, erstattes argumenter med mistenkeliggjøring. Det er en form for moralsk panikk som hindrer nyanser og innsikt. I stedet for å møte kritikk med fakta, møtes den med forakt – og dermed forsvinner muligheten for læring. Norge er en NATO-stat. Vår sikkerhetspolitikk formes av alliansens strategier, og vår offentlige debatt må derfor tåle kritisk refleksjon. Hvis vi ikke våger å stille spørsmål ved NATOs rolle i denne krigen, risikerer vi å bli medskyldige i fremtidige konflikter – ikke fordi vi ønsket det, men fordi vi valgte å tie.

Fra Donbass til Subjekt: Når virkeligheten ikke passer inn

—

av

Henning Økland
i ,

Doner nå Bli medlem
Lenke kopiert! ✅

Img 2106Bilde: Red Scare In America, John Mccarthy

Når en norsk professor og en OSSE-observatør forteller en historie om Ukraina som utfordrer det moralske narrativet, blir de mistenkeliggjort. Men hva skjer når CIA-direktører, NATO-rådgivere og vestlige akademikere peker på de samme ubehagelige realitetene?

I norsk offentlighet har Ukraina blitt et moralsk symbol. Men hva skjer når en internasjonal observatør og en norsk professor forteller historier som ikke passer inn?

Subjekt-redaktør Danby Choi intervjuet nylig professor Glenn Diesen og stilte det sensasjonelle spørsmålet: «Er professor Glenn Diesen en russisk spion?» Spørsmålet var retorisk, men symptomatisk for hvordan norske medier behandler stemmer som utfordrer det etablerte narrativet om Ukraina-konflikten. I stedet for å diskutere innholdet i Diesens analyser, reduseres han til en karikatur – en mistenkeliggjort figur som angivelig «spiller på lag med Kreml».

Men Diesen er ikke alene om å utfordre fortellingen. Den franske OSSE-observatøren Benoît Paré, som jobbet i Donbas-regionen fra 2015 til 2022, har nylig utgitt boken Ce que j’ai vu en Ukraine, hvor han dokumenterer hvordan sivile lidelser i separatistkontrollerte områder ble ignorert, og hvordan rapporteringen ble filtrert for å passe et vestlig narrativ. Ifølge Paré var 72 % av de sivile ofrene i perioden 2016–2018 lokalisert i prorussiske områder – tall som sjelden når offentligheten. Han skriver: «Vi ble ikke bedt om å lyve, men om å ikke si alt.»

Diesen har i flere år hevdet at konflikten i Ukraina ikke kan forstås uten å ta hensyn til NATOs ekspansjon, USAs strategiske interesser og Russlands sikkerhetsbekymringer. Han har blitt kritisert for å være selektiv med kilder, men mange av hans analyser deles av anerkjente vestlige eksperter.

John Mearsheimer, professor ved University of Chicago, advarte allerede i 2014 i Foreign Affairs om at NATO-utvidelsen ville provosere Russland. William Burns, nå CIA-direktør, uttrykte i diplomatiske notater fra Moskva i 2008 bekymring for Ukrainas NATO-ambisjoner. George Beebe, tidligere CIA-analytiker og forfatter av The Russia Trap, har påpekt hvordan Vestens manglende forståelse av Russlands motiver har forlenget konflikten. Jacques Baud, tidligere etterretningsoffiser i Sveits, hevder i boken Operation Z at vestlige medier gir en karikert fremstilling av konflikten. Oberst Douglas MacGregor har i intervjuer uttalt at Ukraina ikke kan vinne militært, og at vestlig støtte forlenger lidelsen. Tulsi Gabbard, tidligere kongressrepresentant og etterretningsdirektør, har kritisert USAs rolle i å eskalere konflikten, blant annet i The Tucker Carlson Show. Kaptein Amund Osflaten ved Krigsskolen har analysert Russlands slitasjestrategi langs fronten i fagmilitære publikasjoner. Og forskeren Matthew Blackburn har i Circus Bazaar Magazine skrevet om hvordan akademisk frihet trues av geopolitisk polarisering.

Disse stemmene – fra CIA, National Intelligence, NATO-rådgivere, militære offiserer og akademikere – underbygger i stor grad Diesens analyser. De peker på samme strukturelle årsaker, samme geopolitiske dynamikker og samme mediale ensidighet. Og da melder det seg et uunngåelig spørsmål:

Hvis Glenn Diesen skal mistenkes for å være russisk spion – bør da også William Burns, John Mearsheimer, Tulsi Gabbard, Douglas MacGregor og Jacques Baud mistenkes for det samme?

Er det virkelig slik at enhver som stiller kritiske spørsmål ved Vestens rolle i Ukraina-konflikten automatisk skal stemples som Kreml-vennlig? Eller er det på tide å innse at virkeligheten er mer kompleks enn det norske narrativet tillater?

Når Subjekt velger å stille spørsmålet «Er Diesen en spion?», outsources den kritiske journalistikken til leseren. Det er en form for retorisk avvisning som gjør det umulig å diskutere innholdet. Samtidig blir det tydelig at norske medier har vanskelig for å håndtere ubehagelige perspektiver – særlig når de kommer fra akademikere med titler og erfaring.

Jeg skriver dette ikke for å forsvare Russland, men fordi jeg tror på verdien av å lytte – også når det er ubehagelig. Når vi stempler kritiske stemmer i stedet for å møte dem med argumenter, mister vi noe dyrebart: evnen til å forstå verden i sin kompleksitet. Det er ikke farlig å stille spørsmål. Det er farlig å slutte.

—

av

Henning Økland
i ,

Doner nå Bli medlem
Lenke kopiert! ✅