Hvorfor tapte venstresida skolevalget?


Reality check: Er det et godt tegn at Rødt og SVs stortingsrepresentanter er blitt så populære i mainstream-media? Hva med å stå for standpunkter som blir bannlyst av krigsprofitørene? spør styreleder i FOR, Marielle Leraand.


Denne kommentaren til skolevalgsresultatet ble først publisert på hennes Facebookside.

Cut the crap!

Klassekampen ser ut til å ha konkludert: FpU-leder Simen Velle er “Kongen i skolegården” (heter det på avisas forside). Han er stor på TikTok, og ja, jeg tror absolutt at TikTok er viktig for de unge.

Men kan det være at forklaringa går dypere enn det? Det er mange unge menn (og kvinner) som faller for typer som Andrew Tate; de ser opp til de som våger å tale alt det politisk korrekte som de er så dritlei av midt imot.

Og i stedet for å henge ut disse unge mennene (og kvinnene) som en dag blir voksne, så kan man heller spørre seg: hvilken jobb har venstresida gjort for å mobilisere til noe annet enn en tiltakende nedsløvende apati blant unge de siste tiårene?

Ja, hva mobiliserer venstresida på egentlig?

De skoleflinke? De som “sier det riktige” for å høste anerkjennelse innafor slik samfunnet er i dag og som skal sørge for at samfunnet ikke endres nevneverdig?

For de som har glemt det: Venstresida – på sitt historisk beste – har vært bevegelser som har vært RÅE, modige, sprengt grenser for hva man har “lov til å si” og “lov til å gjøre”.
“Tvers gjennom lov til seier!” DET var mottoet da arbeiderbevegelsen og venstresida var en revolusjonær bevegelse.

Men hva heter det i dag?

Det er plusser og minuser innafor det “politisk korrekte” sosialdemokratiet som man finner i offentligheten. Enkeltindivider som står fram som krenka, alle skal vi “føle på” hva vi “er” eller “trenger”. Individualismen er enorm og ofte forflata til noe overfadisk som blir gjort om til det viktigste i verden.

Ikke rart at ungdommer (eller gamle) ikke ser vitsen i å stemme det ene eller det andre.

For gjelder det noe spesielt egentlig?
Hva da?
Er det noe som står på spill?

Det later ofte til at man starter et hvert utspill med en forsikring om at man må unngå å bli hengt ut.

Ja, Gud forby å bli hengt ut – det er det verste som kan skje!

Når man så må “balansere budskapet” opp og ned og herfra-til-månen; foreslå “de små, men viktige kutt og pluss og minus på budsjettene…

Ja, et sosialdemokratisk uttalelsesmønster, som ofte glipper for mange; for hva SIER de egentlig?
Er det noe?
Er det egentlig noe spesielt de skal forandre på?
En gang i 2040 eller?
Sette ned et utvalg først?

Lakmustesten på apatien kan tydelig ses:
Rødt og SVs Stortingsrepresentanter er blitt så populære i mainstreamen at VG, NRK og Dagbladets redaksjoner at de har glidd inn og forbi AP allerede blant de som koses mest med.

Altså, reality-check: Er dette et GODT tegn?

Hvis venstresida bare har noen små plusser og minuser å hive inn i valgkampen.

Ingen substansielle digre forskjeller som sprenger en grense mellom høyre- og venstresida og som ALLE kan se.

Og, ja, kanskje særlig de unge; men også de eldre, vi slutter å lytte, det blir en underholdning hvor de som kan si noe litt morsomt eller slående kanskje greier å vekke oss et bittelite øyeblikk…

Og mediene roser, ler med og stemmer opp og ned.
Igjen og igjen.

Underholdning.
Konkurranse; terningkast 2? 5?
Haha…

Medier, eid og styrt av kapitalister og bekjentskapskretser som forsvarer det bestående systemet.

Selvsagt.

Men skal venstresida fremdeles gå i front for å endre samfunnet så man for pokker våge å mene og gjøre noe mer!

Våge å være gneldrebikker, få nedsettende karakteristikker klistra i panna, bli latterligjort. Ikke hoppe rundt i sirkuset for å bli “likt” eller få ros av av flest mulig nøye medie- utplukkede “eksperter”!

Hva med å stå for standpunkter som blir bannlyst av kapitalistene og krigsprofitørene?

Men det er selvsagt behagelig innafor andedammen, og jeg ser lite tegn på at venstresidas partier har tenkt seg ut av den.
Snarere tvert imot ser det ut for at de som trives like godt der som andre, er venstresida, og det merker folk, og ungdommen er ikke så dumme at de ikke får det med seg når de leter etter politikere som vil noe mer, noe annet, noe å strekke seg etter.

Og hvordan ble det slik?

Jo, av den enkle grunnen at “venstresida” i dagens NATO-land, og da særlig i land som klistrer oss tett på USA og NATOs kriger, faktisk har forlatt den prioriteringa som tidligere tiders venstreside har hatt: innenrikspolitikk dreier seg om hvordan vi skal leve. Utenrikspolitikk handler OM vi i det hele tatt skal leve.

Det betyr at utenrikspolitkk, og da kampen mot krig i særdeleshet, er noe som ikke kan nedprioriteres.

Varisjonene innenrikspolitisk er også så små at folk ofte gjesper seg gjennom dem.

Og ja, jeg vet mange vil skrike opp nå: men hva med….!!??
Du tar feil… for… vi mener jo…!!

Ja, venstresida foreslår noen små endringer i budsjettene. Men de store samfunnsomveltende samtalene tar de ikke lenger.

De samtalene og den organiseringa som utgjorde selve grunnlaget for de revolusjonære bevegelsene som ble store og som faktisk fikk stansa første verdenskrig og forandra verden den gang til det bedre.

Men venstresida i Norge minner ikke befolkninga på dette lenger.
Nå er det knapt en sjel som tør å nevne at det var de revolusjonære på begge sider av krigen som greide å stanse 1. verdenskrig.
Hadde krigsmotstanderne føyd seg inn i rekka av sosialdemokrater og støtta opp om krigsbevilgninger, så hadde krigen fortsatt å rase.

Så hva gjør vi i dag i 2023?

Skal vi våge å bli like upopulære blant makthaverne som det bolsjevikene og spartakistene i Tyskland var under 1.verdenskrig?

Eller er det for komfortabelt å være “innafor”?

Det har det bestandig vært.

Og denne gangen gjelder det som da:
Det dreier seg om å stanse en pågende krig mellom stormakter hvor hundretusener dør på slagmarken, og hvor det denne gangen kan ende i et stort “smell” for hele menneskeheten.

Så da kan man spørre seg: hva er mest behagelig:
– Vente på “smellet” eller bli med på å stanse krigen og bygge opp en reell venstreside igjen?”