Hvordan står det til med verden?

Et foredrag til Hardanger fredsakademi 10. august 2024, av John Y. Jones

Du kjenner ikke fremtiden hvis du ikke kjenner nåtiden. Og nåtiden er i et vakuum uten at du kjenner fortiden. Så la oss begynne med historien, lærte fredsforsker Johan Galtung oss. Så, altså: Hvordan står det til med verden? Hva kan fortiden si oss om fremtiden?

Vi lever i dag utvilsomt i en av historiens mest dramatiske verdener:

• I Midtøsten er Syria, Irak, Iran, Jemen og Palestina (inkludert Israel) kruttønner som stadig eksploderer. Ingen synes å ville gjøre noe med den store atom-lunta. Ja, noen ønsker at den også kan antennes, for kanskje å få dratt stormaktene inn og sikre en «endelig» løsning, ikke mot verdens jøder, slik Wannsee-konferansen 20de januar 1942 drøftet, men mot Midtøstens palestinere.
• I Asia tegnes Kina som en trussel mot omgivelsene, og endog mot oss i Norge. Den frie bevegelse på havene er argumentet for å begrense Kinas kontroll over sitt eget våtmarksområde, selv om provokatøren USA ikke har undertegnet den internasjonale avtalen om slik bevegelsesfrihet, og selv om samme provokatør krever å regjere i egne farvann.
• I Russland ser verden fiender og trusler i alt som sies og gjøres. Norge ruster opp mot den eneste av våre naboer som ikke har okkupert oss. Hvis Ukraina faller, så følger resten av Europa, sies det. Dette er en totalt udokumentert påstand, en farlig, propagandistisk konspirasjonsteori.
• I Afrika er de store landene Kenya, Sudan og Nigeria i borgerkrig og kanskje oppløsning. ANC mister taket på sørafrikanske velgere etter massive korrupsjonsavsløringer og hvite nasjonalister har begynt å røre på seg.
• I Europa ruster man opp som aldri før, motivert av konstruerte fiendebilder. Norske ledere oppfordrer til å lagre mat og vann. Og selv på venstresiden spør man «er vi forberedt hvis russerne kommer?»
• I USA er presidenten senil, presidentkandidaten beskutt. Og ytringsfrihetsforkjempere og krigsmotstandere som Scott Ritter og Tulsi Gabbard er de siste dagene kommet i søkelyset til FBI for «antiamerikansk virksomhet».
• I Storbritannia arresteres tidligere ambassadør Craig Murray som nylig besøkte Oslo og Litteraturhuset, fordi han hadde vært i Reykjavik og snakket om uretten påført varslerikonet Julian Assange og gått i demonstrasjonstog for Palestina.
• I Tyskland må man sverge troskap til folkemords-aktøren Israel når man søker tysk statsborgerskap. Og rettsbygningen i Berlin flagger det Israelske flagget parallelt med det tyske – midt under det israelske folkemordet på palestinere.

/

Atomklokkens advarsler

La meg starte med å se på verden gjennom prismet The Doomsday Clock, dommedagsklokken. Hva sier den om hvordan verden har hatt og har det? Klokken ble etablert i 1947 som en respons på at mennesker hadde funnet en måte å ødelegge seg selv på. Sivilisasjonens ypperste teknologi var altså rettet mot oss selv! For befolkningen i Hiroshima og Nagasaki var ikke dette «noe som kunne skje hvis vi ikke tar oss sammen». Nei, de var allerede blitt massakrert i titusener, med følgeskader som ennå ikke har sett sitt siste offer.

Vi andre som har luksusen til å tenke: Vi har tid. «Utslettelsen kan unngås». Forfatter Daniel Ellsberg minner oss om i sin The Doomsday Machine, at vi må begynne å innse at vi også snart kan være der og tenke tanker som at kanskje «tiden faktisk har gått fra oss». At det kan være for sent. Kan det spore til handling?

I dag bygger dommedagsklokken på flere faktorer enn atomtrusselen, og er et samlet utrykk for trusselen mot menneskehetens eksistens. Et utvalg av verdens fremste forskere uttrykker slik alvoret i menneskehetens situasjon. Når minuttviseren når 12 og midnattsklokken slår, er det ute med oss alle. Fatter dere det? Spør Ellsberg som selv var atomkrigsplanlegger (!) for president Kennedy.

Prøvesprengningene i 1947, minnet oss om hva ATOMBOMBEN innebar. Da satt forskerne klokken til 7 minutter til midnatt. Koreakrigen økte spenningen dramatisk til 2 minutter på 12 i 1953. USA innsetter et diktatur i Sør-Korea. Krigen mellom de to delene varer helt til i dag.

I 1961 kommer klokken på bedre tanker. Cubakrisen. Eller skal vi kalle den Tyrkiakrisen? Den startet med amerikansk utplassering av raketter i Tyrkia på grensen til Sovjet. Khrusjtsjov svarte med å sende raketter forberedt for atomstridshoder til Cuba i tilsvarende avstand til USAs hovedstad. Tvisten ble løst på mirakuløs vis. USAs provokasjoner ble glemt mens russiske motreaksjonen ble husket.

Men så kommer altså året 1961:

• Eisenhower holdt sin berømmelige tale om behovet for å kontrollere det militærindustrielle komplekset.
• Kennedy tok over og vi fikk Bay of Pigs-angrepet på Cuba i april.
• Congos første statsminister Lumumba blir tatt av dage, med CIAs hjelp, og FNs generalsekretær Hammarskjöld blir drept. Vi kjenner sterke økonomiske krefter som ønsket å kontrollere sør-Congo, Katanga, med bl.a. Shinkolobwe-gruvene som hadde gitt uran til den første atombomben.
• 1961 var også året da Berlinmuren ble reist i august.

Alle disse spenningsmomentene gav likevel ikke utslag på klokken, til tross for sin dramatikk. Løsningen av konflikten dempet faktisk frykten. Vi lærte at det nyttet å snakke sammen!

1963 er året for drapet på Kennedy. Men før det taler Kennedy til studenter 10. juni: «Vi må tørre å spørre oss hvordan tenker Sovjets ledere». (Se talen i Ny Tids sommernummer 2024) Talen måtte skrives i hemmelighet. Han stolte ikke på dypstatens representanter (maktmenneskene) helt inn i regjeringsapparatet. Men med talen lyktes Kennedy å få undertegnet en Atomprøvestans-avtale med Sovjet. Khrusjtsjov fryder seg over et varmere lederskap i Washington og trykker hele talen i Pravda. Klokken tar seg opp. Verden blir tryggere.

Atomklokken viste optimisme i perioden 1987 til 1991. Gorbatsjovs åpenhets- og deltagende politikk viser et varmere kommunistregime med Gorbatsjov. Verden slapper av.

Med 1991 kommer «kommunismens fall». Amerikanerne vil gjerne tenke på den som sin seier over kommunismen. De vil gjerne underspille Gorbatsjovs innsats for bedring, at Sovjets ledelse vedtok å legge ned seg selv. Tiden for altoverskyggende styring fra Moskva var over. Vesten vil også underspille hvilken ødeleggende rolle privatiseringsbølgen spilte med IMF som pushet oppløsningen av over 112.000 statsbedrifter. Det resulterte i dramatiske 7 millioner døde russere og 5 års fall i forventet levealdre. (Lancet, L. King et al.)

Uten kommunismen var jo vestens opplevde trusselen borte. Oppløsningen av Warsawapakten burde ført til en tilsvarende oppløsning av NATO. Men Gorbatsjovs håp ble knust. Russerne hadde trukket tilbake 300.000 mann fra sin vestgrense mot løfter om at NATO ikke skulle bevege seg en meter østover. Land etter land flyttet likevel tilknytningen vestover og NATO beveger seg østover.

Når Putin senere ser tilbake på dette, sier han at oppløsningen Russland var den største tragedien i landets historie. Folk som leser talen stopper ofte der og konkluderer med at Putin er en imperialistisk drømmer om et gjenoppstått Sovjets. De kutter imidlertid bort det Putin fortsetter å si: «at bare en idiot vil ønske seg tilbake til dette». Han ønsket seg slett ikke land vestover i Europa.

Metoden med halvsannheter er propagandistenes yndlingsmetode. En gravejournalist vet når han skal slutte å grave, hvis ikke, kan han fort komme til å finne noe som ikke passer inn i sin fortelling. Med andre ord: ikke la fakta ødelegge en god historie.

Som Kennedy, må vi tørre å spørre: Hvordan tenker «de andre», Russerne. Elsker de også sine barn? I stedet ser vi to måter å sverte Russland på:

1. Å gjenta løgnene om at Russland er imperialistisk og ønsker å ta land vestover. Men det finnes ingen tegn eller bevis for dette, sier professorene John Mearsheimer, Ola Tunander og Glenn Diesen.
2. Å late som om store nasjoner ikke har et legetimt sikkerhetsbehov og ikke ønsker truende troppe- og våpenansamlinger langs grensen sin. Putin, Gorbatsjov og Jeltsin hadde samme idé om Russlands sikkerhetsbehov: et belte av nøytralitet langs vestgrensen gjennom Europa. Å begynne med fred, både negativ og positiv fred, og så utvikle sikkerhet, er da også Galtungs trinnvise metode til varig fred. Alt ble avvist.

I 1991 var den kalde krigen over. Alle snakket om nedrustningens «peace dividend», store rustningsbeløp nå kunne kanaliseres til å bygge velferd og trygghet i stedet for å knuse. Men NATO-landene, ledet av USA, innser at uten en fiendtlig Warsawapakt går NATO selv mot oppløsningen, og den amerikanske styringen av Europa følgelig også mot oppløsning. Imperier trenger fiender, så dette måtte stoppes.

Det er på tide å komme i hu Eisenhowers advarsler i 1961 om de militær-industrielle kreftene som ikke var til å styre. Nå får da også NATO en ny, ekspansiv, out-of-area-politikk for å rettferdiggjøre at det er brukt for den. I Norge er naiviteten ført i pennen av utenriksminister Knut Vollebæk:

«Ingen av medlemslandene ønsker å gjøre NATO til en organisasjon med et globalt arbeidsfelt. Alliansens ansvarsområde er det euro-atlantiske» sier utenriksminister Knut Vollebæk, 3. september 1999.

Sakte men sikkert vokser det likevel frem: NATO åpner for aktiviteter over hele verden. Forsvarslinjene skal legges beleilig langt utenfor vårt eget område. Dette topper seg i 2023, med at NATOs generalsekretær Stoltenberg reiser til Japan for å sikre NATO et brohode inn mot Kina. Hele verden er blitt NATOs lekegrind. NATOS som verdenspoliti og Stoltenberg som verdens generalsekretær? I juli 2024 sier Stoltenberg (Nettavisen) på NATOs toppmøte:

Det er ingen måte å sikre et sterkt forsvar på, uten en sterk forsvarsindustri. Vi er helt avhengige av dere [USA] fordi dere leverer og produserer våpnene, ammunisjonen og systemene vi trenger for å ha et sterkt forsvar.

Er verden blitt et tryggere sted med denne politikken? Klokken sier NEI. Vi dreier tilbake til Koreakrigs-1953-nivå. Langt farligere enn Tyrkia/Cubakrise-tiden, til og med!

Men vitenskapsmennene bak dommedags-klokken tar i dag inn flere faktorer: Klimatruslene kjenner vi. Epidemier har alle kjent på kroppen. Pandemien Covid19, har Verdens helseorganisasjon slått fast, skyldes en laboratorie-lekkasje, med tilhørende korrupsjon og t ildekking fra høyeste hold. Utvikling av biologiske våpen er minst kjent: et trettitalls USA-laboratorier langs grensen til Russland i Ukraina ble avslørt under en Senats-høring i USA av viseutenriksminister Victoria Nuland. Hvorfor nettopp der og hvorfor nettopp da?

La oss se videre enn klokkens trusler. Hva med kriger i sin alminnelighet? Kriger som kan løpe løpsk. 1ste verdenskrig startet med et enkelt skudd. Hva hadde skjedd hvis Trump var drept i forrige måned? Klokken tikker stadig nærmere midnatt.

Hva med en presse og medier som er gjerrig på sannheten og blokkerer for folks kjennskap til det som egentlig hender? Dekningen av krigen i Ukraina, ikke minst i norske medier, blir påfallende mer uetterrettelig. Hvor finnes de sanne tapstallene under den grusomme krigen? Hvor hører vi om krigstrette og deserterende ukrainere? Hvem forteller alle som har flyktet fra landet, ikke minst før 24. februar 2022?

Hva med storindustriens lobbygrupper som med rikmannspenger sikrer rikmannsrettigheter og tilsvarende utpining av de som allerede intet har?

Hva med kampen mot dem som forsøker å holde fram sannheter, varslerne og deres kår? Til tross for løslatingen av Julian Assange, ser vi økende undertrykking av ytringsfriheten også i Vest. Bare siste uke ser vi at den tidligere amerikanske kongressrepresentanten og presidentkandidaten fra Hawaii, Tulsi Gabbard er satt på en terrorliste og blir fotfulgt av politiet etter prinsippene i Biden/Harris’ Quiet Skies-program. Og tidligere militær- og FNvåpeninspektør Scott Ritter blir etterforsket. Militære som stiller spørsmål er spesielt uakseptabelt for makten. Soldater skal lyde og ellers tie.

La oss se på det som Johan Galtung avskydde, storselskapenes USA, ikke demokratiet USA, men imperiet USA. La oss se på metodene for å styrte land som står i veien for USAs hegemoni. Johan nevner over 200 slike forsøk. Cuba, Chile, Argentina, Vietnam, Cambodsja, Congo, Angola var bare toppen av isfjellet av amerikanske intervensjoner etter 1945. Et tretrinnsmønster kan hjelpe oss til å gjenkjenne fremgangsmåter, gjenkjenne «lusa på gangen». Slik opptrer hegemoner:

1. Observerer: Man observerer situasjonen i et land der det kan være gode grunner for opprør: Korrupsjon, stammekonflikt, krigsherrer, fattigdom, naturkatastrofer og masse-immigrasjon. Her kan det fiskes i opprørt vann.
2. Initierer: Man kan kanskje pushe på litt? Gi våpen til en gruppe. Anklag en annen. Delta i «folkelige markeringer». Smøre noen med økonomisk hjelp og true andre med sanksjoner. Engasjere mediene.
3. Handler: Penger og våpen sitter løst. Man går inn og tar over, dikterer, innsetter sine folk, belønner og straffer indirekte og direkte.

I 2014 så vi det i Ukraina. Da går plutselig amerikanske senatorer og politikere i «folketog» i Kiev og krever regjeringens avgang. De lover å støtte et regimeskifte. Victoria Nuland drøfter hvem de skal innsette som statsminister. Den nye finansministeren er en ansatt ved den amerikanske ambassaden i Kiev og får statsborgerskap i Ukraina samme dag.

I 2024 i Georgia: 12. mai i år demonstrerer 50.000 mot en lov som krever at organisasjoner som mottar store pengebeløp utenfra må registrerer dette. At de er «fremmede aktører». USA krever at loven droppes. Statsminister og parlament vedtar loven likevel. Amerikanske senatorer går også her i «folkelige demonstrasjonstog» mot regjeringen. Men i motsetning til i Ukraina i 2014, mislykkes regimeskiftet i Georgia.

Alle venezuelanske valg etter 2000 er erklært «korrumperte» av landets opposisjon og USA, og alltid støttet av USA. Skjønt i år var Harris raskt ute meg å erklære høyre-opposisjonens tap. Årsaken skal være at man trenger venezuelansk olje til Europa etter ødeleggelsene i gassledningen mort Russland, og åpner for et bedre samarbeidsklima. I Bangladesh er USAs darling Yunus innsatt i ledelsen etter et opprør der CIAs rolle enda ikke er helt klarlagt.

Mønsteret gjentas i Egypt, Syria, Tyrkia, Haiti og aller sist i Venezuela og Bangladesh. Ikke særlig subtilt. Noen ganger har USA kontroll over hæren, da trenger man ikke bruke folkelige organisasjoner eller NGO-er som skjul. Som i Pakistan, Chile, Argentina eller Brasil på 80-tallet.

Dere husker Daniel Ellsberg hos Rand-tenketanken og avsløringene med de såkalte Pentagon Papirene under Nixon i 1971? I 2019 la samme organisasjon, RAND, åpent frem rapporten om å destabilisere Russland, som kan oversettes med «Hvordan skal vi styrte Putin». Alt er t ilgjengelig for mediene og forskerne. Tiltakene går ut på å øke truslene langs grensen mot Russland ikke minst i Ukraina, sverte ledelsen i Russland både innenlands og i verden forøvrig, samt svekke landets økonomi og samarbeidsklimaet med Vest-Europa med provokasjoner som ville være kostbare for Russland.

Og dere husker ødeleggelsene av gassrørene Nord Stream 2 i Østersjøen 26 september 2022? Dagen etter ødeleggelsen, kl 10.05 ble en ny norsk gassrørledning til Polen åpnet av energiminister Terje Aasland. Statsminister Støre endret planer om å være tilstede. Han valgte å legge ned en grunnsten for en batterifabrikk på Sørlandet fremfor å møte Europas ledere på Norges stor gassrør-dag som tidligere annonsert.

Daniel Ellsberg var ikke først og fremst opptatt av å skrive historien. Han vil lære av den, at det ikke må komme en dag hvor det går opp for oss at det er for sent. Som atomkrigsplanlegger hadde Kennedys rådgivere beregnet at tapstallene ved et atomangrep mot Russland og Kina ville omfatte 275-325 millioner, skriver Ellsberg:

Men husk dette, sier Ellsberg:

• De som planlegger dommedags-aktige forbrytelser som kartlegger å utradere millioner, er helt alminnelige mennesker. De handler på supermarkedet, kjører biler, synger godnattsanger for sine barn. Vi så det illustrert i Oscar-vinneren, filmen Zone of Interest der kommandanten for Auschwitz lever med sin idylliske familie 10 meter utenfor tillintetgjørelsesleiren.
• Ellsberg frykter statlige atomprogrammer mer enn han frykter terroristenes atomvåpen! Terrorister er amatører, som Johan Galtung sier, de kan få tak i én bombe. Stater truer med å sende tusenvis og utløse en motreaksjon som utsletter menneskeheten.
• Dommedag er ikke knyttet til en eventuell gal leder. Farene er ikke større med Trump enn med Biden eller Harris. Dommedagsmaskinen er et SYSTEM som har sin egen ukontrollerbare dynamikk.

Eisenhowers advarsler kommer til syne her, og Ellsberg foreslår at «vi amerikanere» må:

1. innføre et bindende prinsipp om å ikke-bruke-atomvåpen-først
2. ha åpne høringer om våre krigsplaner og muligheten for kjernefysisk vinter
3. fjerne ICBM, langtrekkende raketter, som bare er offensive!
4. droppe snakket om fordelene med å slå til i forkant av angrep
5. bygge ned snakket om fordeler ved at atomprogrammene skaper jobber, profitt, dominans over andre land osv.
6. bygge ned, skritt for skritt, den amerikanske Dommedags-maskinen. Jo færre raketter og atomstridshoder, jo lavere er risikoen for feil og bruk

«Send inn mediene først så sender vi inn soldatene etterpå» sies det. De siste årene har vist medienes servile og skremmende oppførsel:

• Mediene har glemt at de har ansvar for å gi folk riktig informasjon.
• Vi trenger ikke bare ytringsfrihet, men også ytringsansvar.
• Selverklærte fakta-sjekkere er en felle. Vi trenger ikke sannhetsministerier. Faktisk.no er ett av mange bevis på dette. Alle journalister må være faktasjekkere.
• Ytringsfrihet er en menneskerett, ikke bare en journalist-rett!
• Det er ingen quick fix til sannhet. Vi har alle en plikt til å jobbe med det.

Jeg har funnet bilder som reflekterer noe av det Johan Galtung ville si oss om betydningen av dypkulturen som former oss ubevisst, våre omgivelser, vår tenkning, ja, er tapeten på veggen som vi sjelden legger merke til:

Johan viste meg engang stjerneplassen i OL-byen Paris, med Triumfbuen der 12 avenyer møtes har alle navn på gloriøse slag og deres generaler fra Napoleonstiden, riktignok bortsett fra én aveny: Victor Hugos. Eller at man kan se at Ukrainerne i dag sprer flagg og navn etter fascistiske og nazistiske ledere fra tretti og førti-tallet, som Stephan Bandera, som dyrker det krigerske nasjonalistiske. Gir energi til en gjennomgående militaristisk grunntone.

Opp mot dette har Norge en helt annen tradisjon med våre statuer og stedsnavn. Tenk bare på Arno Bergs plass på Frogner: arkitekten som grunnla Oslo Friluftsråd, eller at vi har en konge som er Naturvernforbundets høye beskytter.

Eller tenk på Karl Johans rytterstatue foran slottet der det står «Folkets kjærlighet. Min belønning.» Dette er en tradisjon som formidler verdier til våre barn. Vi må ta vare på dette.

La dette bli «typisk norsk»: å slippe og se slagene, kamphestene, militærparadene, våpeneksponeringene. La oss slippe å se Nansen-navnet misbrukt som navn på våpenforsendelser til Ukraina.

Tid for tårer!

La meg slutte med tre advarsler, tre ekstra alvorlige signaler fra vårt eget land. Noen vil huske Bob Dylans The Lonesome Death of Hatty Carol? Ta den fram igjen fra platehylla. Den hvite overklassegutten William Zansinger mishandler sin sorte tjenestepike, 10-barnsmoren Hatty Carol og dreper henne til slutt med et piskeslag under en fest. For hvert overgrep han beskriver, sier Dylan, «Ikke gråt. Legg bort lommetørkleet», før han i siste vers kommer til dommen William får for drapet: 6 korte måneders fengsel for å ha drept en ti-barns-mor. Når samfunnets ledere slik tar lett på, ja i realiserer bagatelliserer, normaliserer og aksepterer vold og død, da må vi gråte, sier Dylan: «Now is the time for your tears.»

Med Dylans tårer i bakgrunnen ser jeg tre ferske, norske, eksempler til skrekk og advarsel som jeg vil avslutte med:

En ny direktør er introdusert ved HL-senteret – Holocaust-senteret som det ofte blir kalt. Å bekjempe nye folkemord burde kanskje være senteret ubestridt og fremste oppgave, skulle man tro. Påtroppende leder Jan Heiret har en hårreisende erklæring:

HL-senteret tar ikke stilling i konflikten!

Et folkemord begått av Israel er på gang, og kan bevitnes av alle som har TV, radio og internett – og vilje til å se. Mens HL-senterets leder anerkjenner lidelsene på Gaza, er han ikke i stand til å kritisere de som skaper lidelsene, folkemorderne. Han mener også at «Israel har rett til å forsvare seg», når internasjonal lov sier at okkupasjonsmakter faktisk ikke har «rett t il å forsvare seg». De har derimot plikt til å avslutte okkupasjonen. Rett til å forsvare seg har derimot de okkuperte!

Norsk forfall er uttrykt ved to andre uttalelser: Den nye direktøren for fredsinstitusjonene Nobelinstituttet og tidligere direktør ved PRIO, Kristian Berg Harpviken som til Dagens Næringsliv 12. juli sier:

I Ukraina ser jeg ikke andre veier til fred enn at Ukraina fortsetter å slåss med stor intensitet og klarer å påføre Russland betydelig kostnader, og forhåpentlig et nederlag.

I samme avis siteres vår egen statsminister Jonas Gahr Støre på 7. juni, D-dagen:

Jeg tror unge menn og kvinner er villig til å ofre livet igjen

Slik feires og normaliseres volden og krigens logikk. At våre ledere på denne måten beveger seg langt fra fredsstien og er til å gråte over. Now is the time for your tears.

Så vi må se andre steder enn blant dagens ledere, også i Norge. Det er gode, edruelige alternative fredsstemmer om krigen i Ukraina og i Gaza, og om løsninger på opprustnings og atomtrusselen. Kanskje vi som Johan, må se tilbake i historien, for eksempel til den gamle kirkefader Augustin.

«Håp,» sier Augustin, «har to vakre døtre: Harme og Mot: Harme over hvordan ting er. Og Mot til å endre det.»

Fredsbevegelsen må tørre å identifisere det og de som står i veien for fred, og mot til å gjøre noe med det. Håp, med sin harme over dødskreftene og mot til å stoppe dem, må være fredsbevegelsens motto. Vi har et alternativ, en tradisjon å ta vare på. La oss ikke kaste det bort.

(NB: Talen slik den opprinnelig ble skrevet og gjengitt her, er ikke identisk med fremføringen 10. august.)