NO
Ukraine grain ship runs aground in Suez Canal | World News | Sky News
I 1956 ble vokterne av det en gang så mektige britiske imperiet ikke bare tvunget til å innse at imperiet var over, men også at slutten på imperiet deres var førstesidestoff. Etter å ha konspirert med Israel for å gjenvinne kontrollen over Suezkanalen fra den foraktede Gamal Nasser, ble Storbritannia (og Frankrike) tvunget til å gi kanalen tilbake til Egypt. Frem til da hadde Storbritannia kunnet opprettholde forestillingen om at landet var en verdensmakt – at Storbritannia betydde noe. Selv om de tidligere hadde gitt fra seg India og ikke kunne motvirke Mosaddeghs nasjonalisering av Irans oljefelt, var det den ydmykende tilbaketrekningen fra Suezkanalen, på ordre fra USA, som viste verden at Storbritannia ikke lenger var relevant.
Seksti-ni år senere befinner Europa, eller EU, seg i en lignende situasjon. Hva EU enn har vært, er eller håper å bli, har det aldri vært og kommer aldri til å bli et imperium. Men EU tror at det betyr noe. De tror virkelig at de kunstige konstruksjonene og institusjonene til et ikke-valgt teknokrati i Brussel kan skape betydning. Uten ironi håner EU-tjenestemenn USAs historiske barndom, samtidig som de ødelegger sin egen individuelle suverenitet.
Uten noe felles formål tror det syntetiske EU-leviatanet at en felles enighet om å støtte USA i alle dets bestrebelser vil gi det mening. EU-lederne, som for det meste ikke selv er folkevalgte, ser ingen selvmotsigelse i å forkaste folkeretten til fordel for Washingtons foretrukne «regelbaserte orden».
Og en stund fungerte dette. EU var som den berømte musen som trampet gjennom jungelen på elefantens hale, fornøyd med seg selv over all støyen den laget. Til overraskelse for de eneste som ikke er kjent med moderne geopolitikk (en gruppe som inkluderer de fleste EU-ledere), har USA nå forlatt Europa.
Hvorfor det?
Fordi Europa har utspilt sin rolle, og, enda viktigere, fordi Europa ikke har noe annet sted å gå. Som Henry Kissinger en gang sa: «Det er kanskje farlig å være USAs fiende, men det er livsfarlig å være USAs venn.»
Vi kan se sjokket og redselen over denne oppgivelsen i ansiktene til de forbløffede tilhørerne til visepresident JD Vances tale på sikkerhetskonferansen i München nylig. Følelsen av å være forlatt som europeerne følte, kommer perfekt til uttrykk i formann Christoph Heusgens tårevåte sammenbrudd da han avsluttet arrangementet. Selv om mye av Vances tale var rettet mot innenrikspolitikken, vet alle at det virkelige maktspillet foregår i Ukraina.
Når det gjelder krigen i Ukraina, har det alltid eksistert en plan B. Plan A var enkel: Støtt Zelenskij lenge nok til økonomiske sanksjoner gjorde livet så uutholdelig i Russland at det russiske folk selv ville kvitte seg med Putin. Da ville det være enkelt å innsette en vestligvennlig regjering (eller flere regjeringer hvis USA faktisk klarte å demontere Russland) og føre Russland tilbake til 1990-tallets storhetstid. Disse dagene var storslagne for den amerikanske eliten, om enn litt mindre storslagne for russerne.
I løpet av de siste drøyt to årene har vi daglig kunnet lese i avisoverskriftene at et svakt Russland var på randen av kollaps, eller omvendt at Russlands mektige hær var i ferd med å angripe et NATO-land.
Plan A lyktes ikke.
Plan B er det USA har slått seg til ro med. Det er her USA underkaster seg en multipolar verden med fortsatt håp om kald krig i det uendelige. I en multipolar verden er man bare så sterk som det territoriet man kontrollerer. Takket være Ursula von der Leyens jernhånd over alt som har med EU å gjøre, og EU-kommisjonens svake samtykke til å la henne fordoble, tredoble og til og med firedoble dumhetene, vil et EU i nær fremtid måtte krype for føttene til Putin (eller hans like sterke etterfølger) og be om tilgivelse for å ha forsøkt å ødelegge Russland for tredje gang på tre århundrer.
Hvorfor skulle Russland ønske å redde Europa? Det er godt mulig at Russland rett og slett vil ignorere Europa, slik landet (og USA) nå gjør i fredsforhandlingene som foregår i Saudi-Arabia, av alle steder. Som Armin Papperger, administrerende direktør i Rheinmetall, har påpekt, sitter Europa nå ved «barnebordet».
Dette er Europas Suez-øyeblikk. Europa er ikke lenger vakkert, ikke lenger meningsfylt og ikke lenger relevant i en verden som har gått forbi. Europa står nå overfor et valg. Europa kan fortsette med en feilslått politikk i et fåfengt håp om å få en plass ved et bord som det ikke har noe å tilby. Eller Europa kan forsøke å slå seg sammen med andre nasjoner, både store og små, og forsøke å vende tilbake til folkeretten.
Hvis europeiske ledere fortsetter å støtte USAs krav om en regelbasert orden, vil Europa raskt se hvem som lager reglene og hvem som må adlyde ordrene. Samtidig er nettopp de folkerettslige institusjonene Europa har brukt de siste årene på å demontere, de eneste som kan gi Europa et skinn av en fremtid. Alt Europa trenger nå, er ledere som er kloke nok til å erkjenne øyeblikket.