NO
Av Leila Aftahi, Thale Brenna, Mohsen Anvari
Alle ønsker å fremstå som konsekvente — intellektuelt og moralsk. Som individer søker vi det for å føle personlig integritet og unngå kognitiv dissonans. Politiske partier og bevegelser søker det for å fremstå som legitime og bygge tillit. Dette gjelder i krig så vel som i fred.
I dagens kriger i Ukraina og Palestina anklager mange på venstresiden høyresiden for hykleri: de støtter Israels folkemord, samtidig som de støtter Ukrainas frihetskamp. Hvordan kan man heie på frihet i én kamp, men overse den i en annen? spør de. Men hva om dette ikke er hykleri, men en vridd og fordreid form for konsistens — som beveger seg langs den ubrutte flaten til et møbiusbånd?
Fra Gaza til Ukraina ser den ideologiske holdningen til vestlig imperialisme ut til å snu — fra å støtte Israels aggresjon (undertrykker) til å støtte ukrainsk forsvar (undertrykt). Men som et møbiusbånd er det som ser ut som to motstridende posisjoner, i realiteten én sammenhengende overflate: strukturen av vestlig militarisert hegemoni.
Enten gjennom militær og økonomisk støtte av okkupasjonen i Palestina eller NATOs strategiske ekspansjon i Europa, forblir USAs og NATOs linje både materielt og ideologisk konsekvent — drevet av den samme militærindustrielle sirkulasjonen, under illusjonen av moralsk motsetning. Den er materielt konsekvent fordi de samme militærindustrielle aktørene driver begge krigene. Og den er ideologisk konsekvent fordi begge konfliktene rammes inn i det samme binære narrativet: frihet og demokrati (Israel/Ukraina) versus terrorisme og autoritarisme (Hamas/Russland).
Fra teori til virkelighet
I Norge er dette ikke en abstrakt teori — det er politikk og profitt.
Energi og finans: De statskontrollerte energigigantene Equinor og Petoro har tjent historisk mye siden Russlands invasjon av Ukraina. Finansdepartementet har anslått at staten fikk 1270 milliarder kroner i ekstra inntekter i 2022 og 2023 — mye som følge av Europas raske overgang bort fra russisk gass og høye gasspriser.
En del av disse krigsprofittbaserte inntektene kanaliseres videre gjennom Oljefondet, som investerer milliarder i selskaper som Lockheed Martin, Boeing, Raytheon og Elbit Systems — alle leverandører av kampfly, missiler og annet materiell som brukes i folkemordet. Fondet har også investeringer i over 50 selskaper knyttet til ulovlige bosettinger på Vestbredden, oppført på FNs liste over aktører som tjener på okkupasjon — en aktivitet som regnes som krigsforbrytelse under folkeretten.
Våpen: Samtidig er Norge en lojal amerikansk alliert og en betydelig kunde hos amerikanske våpenprodusenter. F-35-programmet med Lockheed Martin, verdsatt til over 100 milliarder kroner, kanaliserer norske midler direkte til selskaper som også leverer våpen brukt i Gaza. Den samme militærindustrielle forbindelsen er tydelig i Ukraina, der Norge har autorisert direkte våpeneksport fra norsk forsvarsindustri, sendt omfattende militærhjelp gjennom NATO og EU, og inngått industrielle partnerskap for produksjon av artillerigranater og missiler i samarbeid med ukrainsk forsvarsindustri. Norske selskaper som Nammo og Kongsberg Defence & Aerospace har både levert komponenter til amerikanske systemer som kan brukes i Gaza, og bidratt til å utvikle og produsere militært materiell til bruk i Ukraina.
Teknologi: I tillegg spiller teknologisektoren en nøkkelrolle i begge konfliktene. Amerikanske giganter som Microsoft, Amazon, Apple, Alphabet (Google), Starlink og Palantir spiller en sentral rolle både i militære operasjoner i Gaza og Ukraina, og i overvåkningen av palestinere. Den norske offentlige sektoren er blant deres store betalende kunder — ifølge Digitaliseringsministeren bruker tre av fire offentlige virksomheter amerikanske skytjenester. I privat sektor er avhengigheten enda mer markant: en analyse av digital suverenitet viser at 74 % av Europas børsnoterte selskaper baserer seg på teknologi fra Google og Microsoft — for Norge er tallet over 95 %. Resultatet er at milliarder av norske kroner årlig strømmer til selskaper som samtidig leverer teknologi og tjenester til militærapparatene i begge krigene.
Uansett om begrunnelsen er å «forsvare Ukraina mot russisk aggresjon» eller å «støtte Israels rett til selvforsvar», er resultatet det samme: norske penger, investeringer og industripartnerskap styrker de samme militærindustrielle og teknologiske kretsløpene. Dette er møbiusbåndet i praksis: én ubrutt økonomisk, militær og politisk overflate som binder Gaza og Ukraina sammen, og der Norge både tjener på og bidrar til å opprettholde systemet.
Å kutte båndet
En reelt konsekvent motstand mot den vestlige, militariserte hegemoniske linjen må snu logikken: å motsette seg både økonomisk og militær støtte til Israels okkupasjon, og den økonomiske og militære strategien NATO fører i Ukraina. Likevel fordømmer store deler av venstresiden folkemordet i Palestina, samtidig som de støtter NATOs linje i Ukraina — uten å se at begge posisjonene hviler på den samme vridde overflaten, og at de samme økonomiske og militære aktørene står bak i begge tilfeller.
Fred og Rettferdighet (FOR) og NKP er de eneste politiske partiene i Norge som konsekvent motsetter seg denne linjen. De står imot både NATOs ekspansjon i Europa og støtten til Israels okkupasjon og ekspansjon, og viser at det faktisk er mulig å føre en utenrikspolitikk som bryter med møbiusbåndets militærindustrielle logikk.
Møbiusbåndet er ikke bare en metafor her. Det er formen på vår utenrikspolitikk: én sammenhengende linje i samsvar med USAs og NATOs hegemoni, pakket inn som to ulike moralske standpunkter. Skal vi bryte oss ut, må vi kutte båndet — rive oss løs fra det militærindustrielle kretsløpet som binder Gaza og Ukraina sammen, og konfrontere Norges egen rolle i å opprettholde det. Ellers vil vi fortsette å gå langs den samme flaten, overbevist om at vi skifter side, mens vi i virkeligheten går i sirkel.
Norge har alle forutsetninger for å gå foran med et annet eksempel: et av verdens største statlige investeringsfond, enorme energiinntekter og en liten befolkning. Vi er i en unik posisjon til å frigjøre oss fra avhengigheten til USAs militære og teknologiske strukturer — ikke av økonomisk nødvendighet, men av politisk vilje.
