«Krigen i Ukraina kunne vært unngått – men vi nekter å lære»

Debattklimaet i Norge: Kritikk av NATO mistenkeliggjøres

I norsk offentlighet har det vokst frem en retorisk refleks: enhver som stiller spørsmål ved Vesten og NATOs rolle i krigen i Ukraina, blir raskt avfeid som apologet for Kreml. Denne forenklingen er ikke bare intellektuelt uholdbar – den hindrer oss i å forstå hvordan krigen kunne vært unngått, og hvordan vi kan forhindre lignende konflikter i fremtiden. Det er ikke marginale stemmer som har advart mot NATOs ekspansjon og Vesten sin rolle i konflikten. Professor John Mearsheimer har i over et tiår argumentert for at NATO-utvidelse mot Russlands grenser ville føre til krig. William Burns, nå CIA-direktør, skrev allerede i 2008 som ambassadør til Russland at russiske ledere betraktet NATO-utvidelse som en «eksistensiell trussel».

 

Historiske advarsler mot NATO‑utvidelse

Allerede på 1990-tallet advarte George F. Kennan – arkitekten bak USAs innflytelsesrike containment-politikk – mot NATO-utvidelse. Han kalte det en «strategisk blunder av episke proporsjoner» og mente det ville provosere Russland og svekke muligheten for samarbeid i Europa. Professor Jeffrey Sachs har pekt på hvordan Vesten undergravde Minsk-avtalene. Når tidligere tyske og franske ledere i ettertid har innrømmet at avtalene aldri var ment å implementeres, men snarere å gi Ukraina tid til å ruste opp, må vi stille spørsmålet: hvilken rolle spilte Vesten i å blokkere diplomatiske løsninger?

 

Norske stemmer som advarte mot vestlig maktarroganse

Også norske politikere har advart mot vestlig maktarroganse. Kåre Willoch, tidligere statsminister og Høyre-leder, uttrykte bekymring for Vesten sin ekspansjonspolitikk og manglende respekt for stormakters sikkerhetsinteresser. I et intervju med VG i 2016 sa han: «Vesten har et betydelig medansvar for det som skjer i Midtøsten nå» – og han trakk paralleller til hvordan vestlig politikk har bidratt til destabilisering i flere regioner. Seniorforsker Matthew Blackburn ved NUPI har påpekt hvordan krigen har skapt nye ideologiske prosjekter i Russland, og hvordan vestlig politikk – inkludert informasjonskrig og strategisk narrativbygging – har bidratt til å sementere frontene.

 

Militær realitet og moralske dilemmaer i Ukraina

Kaptein Amund Osflaten, hovedlærer ved Krigsskolen og doktor i russisk krigføring, har i Forsvarets Forum og Utenfilter.no advart om at Ukraina de facto har tapt krigen. Han beskriver Russlands strategi som en «kvern» som forbruker enorme ressurser, der Russland har overtaket gjennom industriell kapasitet og rekruttering. Osflaten stiller et moralsk spørsmål ved Vestens strategi: «Vi lar ukrainerne kjempe en krig de ikke kan vinne, og risikerer å utrydde en hel generasjon unge menn.» Dette er ikke en støtte til Russland – det er en advarsel mot å forlenge lidelsen i en krig som ikke har noen realistisk militær løsning.

 

Ukrainske og internasjonale kritiske perspektiver

Også fra ukrainsk hold har det kommet kritiske røster. Tidligere statsminister Yulia Tymoshenko har advart mot det hun kaller en «kolonial modell», der vestlige aktører har fått for stor innflytelse over Ukrainas indre anliggender. Når slike bekymringer kommer fra landets egne ledere, bør vi lytte. Kemal Derviş ved Brookings Institution har stilt et ubehagelig spørsmål: ønsker Vesten egentlig en inkluderende verdensorden – eller er målet å svekke Russland permanent? Han advarer mot å straffe hele det russiske folket, da det kan drive Russland tettere mot Kina og forsterke globale skillelinjer.

 

Å analysere uten å forsvare: forskjellen mellom forklaring og apologi

Å analysere hvordan Vesten bidro til å fremprovosere krigen, betyr ikke at man støtter invasjonen. Det betyr at man tar historien og diplomati på alvor. I et opplyst samfunn burde det være en selvfølge at vi skiller mellom «forklaring» og «forsvar» – mellom «analyse» og «apologi».

 

Moralsk panikk og knebling av kritiske stemmer

Når begreper som «Putinist» brukes for å diskreditere kritiske røster, erstattes argumenter med mistenkeliggjøring. Det er en form for moralsk panikk som hindrer nyanser og innsikt. I stedet for å møte kritikk med fakta, møtes den med forakt – og dermed forsvinner muligheten for læring.

 

Norges ansvar som NATO‑stat

Norge er en NATO-stat. Vår sikkerhetspolitikk formes av alliansens strategier, og vår offentlige debatt må derfor tåle kritisk refleksjon. Hvis vi ikke våger å stille spørsmål ved NATOs rolle i denne krigen, risikerer vi å bli medskyldige i fremtidige konflikter – ikke fordi vi ønsket det, men fordi vi valgte å tie.