Fredsprisens alkymi

(KLASSEKAMPEN, Leila Aftahi (Sentralstyremedlem i Fred og Rettferdighet) 19. jan. Foto: A frame from a new video showing the impact of an Israeli attack at Tehran’s Tajrish (Quds) Square on June 15
)

Shirin Ebadi, den første iranske kvinnen som mottok Nobels fredspris i 2003, ber i sitt åpne brev «Dear Mr. President» Donald Trump om militær intervensjon mot Iran. Hun hevder at for hvert minutt et angrep utsettes, begås det flere forbrytelser.

At et slikt budskap kommer fra en fredsprisvinner, er dypt urovekkende og i klar motsetning til Alfred Nobels testamente. Fredsprisen skulle gis til dem som arbeider for reduksjon av militær makt og for brorskap mellom nasjoner.

I 2003 var Ebadi en selverklært reformist – siden da har hun beveget seg stadig lenger bort fra enhver prinsipiell motstand mot krig. I dag fungerer hun snarere som et moralsk alibi for amerikansk og israelsk maktpolitikk i Midtøsten. Hennes stemme inngår i den klassiske «humanitære» krigsretorikken, der lidelse brukes til å legitimere mer vold. Erfaringene fra Irak, Libya og Afghanistan viser hvor dette ender. Ebadi har heller ikke fordømt USAs og Israels angrep på Iran i juni 2025, der over tusen mennesker ble drept.

Er det et paradoks at en selverklært reformist forblir krigshisser mens hun bærer med seg tittelen nobelfredsprisvinner? Eller er dette selve poenget med prisen – en slags alkymi som forvandler mottakeren til en legitim stemme for krig? Gang på gang har fredsprisen gitt autoritet til «akseptable» dissidenter i tråd med vestlige stormakters interesser.

Menneskeverd er prinsipielt. Hvert liv teller likt. Ett drap er ett for mye, uansett hvem som begår det. Det burde ikke være for komplisert – heller ikke for fredsprisvinnere og Den Norske Nobelkomité.