NOImperialisme, Motstand og Den Globale Innsatsen ved å Forsvare den Cubanske Revolusjonen
Skriver Isaac Saney. Oversatt av Fredrik Arentz. Opprinnelig utgitt av Progressive International.
Overlevelsen til Cubas sosialistiske prosjekt er fortsatt en av de viktigste motstanderne mot hemisfærisk dominans. Noe som gjør forsvaret av det til en global lakmusprøve for suverenitet.
Forsvaret for den cubanske revolusjonen overskrider landegrenser, og utgjør en global strategisk front i kampen mot imperialismen. Cubas seks tiår lange motstand, landets overlevelse som et suverent Sosialistisk prosjekt. Og dets enestående arv av internasjonalistisk solidaritet har tjent som både en praktisk og symbolsk bastion for frigjøring over hele verden. Å knuse Cuba ville representere et historisk nederlag for alle bevegelser som søker Rettferdighet og selvbestemmelse. Samtidig som det å bevare den er en grunnleggende handling av internasjonalisme for å opprettholde muligheten for en verden ordnet av menneskelig verdighet, snarere enn profitt og makt.
Kampen for å forsvare den cubanske revolusjonen – for å bevare landets uavhengighet, suverenitet og rett til selvbestemmelse – er ikke bare en liten karibisk nasjon som kjempet mot en nabo. Den er heller ikke begrenset til de geografiske konturene av en øy på elleve millioner innbyggere. Det er snarere en kamp med dype og uberegnelige konsekvenser for Latin-Amerika, Karibia og den globale kamp for Rettferdighet, menneskeverd og folks rett til å leve fritt fra imperialistisk diktat. Det som står på spill på Cuba har aldri vært Cuba selv. Den cubanske revolusjonens skjebne er utskillelse fra den bredere historiske konkurransen mellom dominans og frigjøring, mellom imperium og suverenitet. Mellom en verden basert på profitt og makt. Og en verden forankret i menneskelig behov og kollektiv verdighet.
Helt fra starten representerte den cubanske revolusjon et brudd i imperialismens globale orden. På den vestlige halvkule- lenge behandlet av Washington som sitt private domene – hevdet Cuba den radikale påstanden om at et lite – tidligere kolonialisert land kunne stake ut sin egen vei, kontrollere sine egne ressurser – og prioritere sosial Rettferdighet fremfor utenlandsk kapital. Denne trassen, mer enn noen spesifikk politikk eller allianse, har vært den vedvarende «forbrytelsen» til den cubanske revolusjonen. Den ubarmhjertige fiendtligheten som er retta mot Cuba I over seksti år – økonomisk krigføring, politisk isolasjon, sabotasje, terrorisme og ideologiske angrep – kan ikke forstås som et svar på kubanske handlinger alene. Det er en advarsel, retta mot resten av det globale sør – om prisen for ulydighet.
I 1991, midt i kollapsen til Østblokken. Og de triumferende erklæringene om «historiens slutt», ga Fidel Castro en skarp og forutseende vurdering av øyeblikket. «Nå betyr internasjonalisme å forsvare og bevare den cubanske revolusjonen», uttalte han. «Å forsvare denne skyttergravene, denne bastionen av sosialisme, er den største tjenesten vi kan tilby Menneskeheten». Dette var ikke retorisk flor. Det var en strategisk og moralsk diagnose av en ny global konjunktur. Med den sosialistiske leiren demontert og nyliberalismen i fremmarsj, ble den cubanske revolusjonens overlevelse en internasjonalistisk handling. En objektiv barriere mot den uutfordrete Utvidelsen av imperialistisk makt og markedsfundamentalisme.
- Tre år senere, 25.november 1994, skjerpet Fidel dette argumentet i sin avslutningstale til Verdenskonferansen i solidaritet med Cubs. «Vi forstår hva det vil bety for alle progressive krefter, for alle fredselskende som vil ha Fred og Rettferdighet i verden, hvis USA lyktes i å knuse den cubanske revolusjonen sammen med dere som vår helligste plikt, selv på bekostning av døden.» Disse ordene fanget en sannhet som ofte tilslørte i den vanlige diskursen: ødeleggelsen av den cubanske revolusjonen ville ikke være en nøytral hendelse. Det ville være et historisk nederlag for alle som kjemper mot utnyttelse, rasisme og imperialistiske dominans.
- Historien gir en sterk bekreftelse på denne innsikten. Akkurat som den russiske revolusjon i 1917 fyrte opp revolusjonære bevegelser og antikoloniale kamper over hele Europa, Asia, Afrika og Latin-Amerika, har den cubanske revolusjonen fungert som en objektiv kraft mot imperialismen siden 1959. Selve dens overlevelse har vist at alternativer er mulige – at kapitalens og imperiet styre ikke er uforanderlig. Selv når Cubas fortsatte eksistens som et suverent Sosialistisk prosjekt er materielt begrenset, beleiret og isolert, har det hatt en innflytelse langt utover landets grenser, formet politisk fantasi og opprettholdt håp i øyeblikk av global retrett.
- Men den cubanske revolusjonen har vært mer enn et symbol. Den har vært en aktiv og bevisst aktør i den ideologiske og politiske kampen mot imperialismen. Cuba har arrangert en bemerkelsesverdig rekke konferanser, symposiet og internasjonale samlinger som utfordrer den rådende verdensøkonomien og politiske ordenen av nyliberalismen. Fra solidaritetsmøter med nasjonale frigjøringsbevegelser, til fors for intellektuelle og sosiale bevegelser, til initiativer som knytter sammen kamper i det globale sør, har Cuba konsekvent arbeida for å bygge det som kan kalles enhet i bevissthet – med det endelige målet ombenhet i handling. Dette arbeidet har vært forankra i en visjon om internasjonalisme, ikke som veldedighet eller paternalisme – men som delt kamp.
I Latin-Amerika og Karibia har virkningen av denne orienteringen vært spesielt betydelig. Cubas standhaftige motstand bidro til å skape de politiske og moralske forutsetningene for gjenoppblomstringa av progressive regjeringer tidlig på 2000-tallet, samt fremveksten av regionale prosjekter retta mot suverenitet og integrasjon. Selv når slike bestrebelser har møtt tilbakeslag, har det cubanske eksemplet forblitt et referansepunkt – en påminnelse om at verdighet, sosial Rettferdighet og uavhengighet ikke et abstraksjon, men levde muligheter – selv under under ekstremt press. - Globalt har Cubas rolle rolle utvidet seg til konkret solidaritetspraksis som trosser imperiet logikk. Landets fopliktelse til internasjonalt medisinsk samarbeid, utdanning og katastrofehjelp har tilbudt en radikal annerledes modell for globalt engasjement- en modell forankra I menneskelig behov, snarere enn profitt eller geopolitisk dominans.
Beleiret av imperiet har den heroiske øynasjonen gitt uvurderlige bidrag til verdens nasjoners og folks velvære. Og har etablert en enestående arv av internasjonlisme og humanisme. Over 400.000 cubansk helsepersonell har tjenestegjort i 164 land i kampen mot sykdom. Det er det internasjonalistiske Cuba som uselvisk sendte titusenvis av helsepersonell til dusinvis av land over hele verden for å bekjempe sykdom, det være seg ebola eller covid-19.
Mer enn 2.000 cubanere ga livet i kampene for å frigjøre Afrika fra kolonialismens svøpe og den rasistiske apartheidstaten i Sør-Afrika. Som Nelson Mandela understreket: «Det cubanske folket har har en spesiell plass i hjertene til det afrikanske folket. De cubanske internasjonalistene har gitt et bidrag til afrikansk uavhengighet, frihet og Rettferdighet, uten sidestykke for sin prinsipielle og uselvisk karakter.»
Denne praksisen understreker hvorfor den cubanske revolusjonen har vært både et symbolsk og et konkret anker i kampen for en mer rettferdig verden. De avslører en politikk der etikk og makt ikke er skilt fra hverandre. Der verdien av et samfunn måles etter dets bidrag til Menneskeheten. Ikke etter dets akkumulering av rikdom.
Det er nettopp derfor Cuba ikke må falle. En knusing av den cubanske revolusjonen ville styrke imperialistisk aggresjon over alt. Det ville forsterke doktrinen om at ingen land, uansett hvor prinsipielle ambisjonene er, kan trosse den globale kapitalens påbud og overleve. Det ville forsterke kynisme og fortvilelsen blant undertrykte folk og bevegelser som kjemper for frigjøring. Og sende et skremmende budskap om at motstand er nytteløst. Alternativer er illusjoner. - Omvendt bekrefter forsvaret av Cuba en annen historisk logikk. Det insisterer på at suverenitet
er viktig. At små nasjoner har rettigheter. At sosial Rettferdighet ikke er en utopisk drøm, men et konkret politisk prosjekt – verdt å forsvare. Å stå sammen med Cuba er ikke å romantisere utfordringer eller fornekte motsetninger; deter å erkjenne at den bredere kampen for Rettferdighet, fred og menneskelig verdighet er utskillelse fra Overlevelsen til en av dens mest varige og trassig lgemliggjørelser. - I denne forstand er det å forsvare den cubanske revolusjonen fortsatt, som Fidel insisterte, en handling av internasjonalisme i sin dypeste form. Det et ikke bare et forsvar av et land, men av et prinsipp: at Menneskeheten har rett – og kapasitet – til å forestille seg – og bygge en verden hinsides imperialistisk dominans. Cuba må ikke falle – for hvis det det gjør, vil tapet ikke bare være Cubas. Det vil tilhøre alle de som våger å tro at en annen verden er mulig.
Isaa Saney er spesialist i svarte studier og Cuba. Og koordinator for programmet Black and African Diaspora Studies (BAFD) ved Dalhousie University i Halifax, Nova Scotia.
Cuba Must Not Fall!
Author: Isaac Saney
Imperialism, Resistance and the Global Stakes of Defending the Cuban Revolution
The defence of the Cuban Revolution transcends national borders, constituting a global strategic front in the fight against imperialism. Cuba’s six-decade resistance, its survival as a sovereign socialist project, and its unparalleled legacy of internationalist solidarity have served as both a practical and symbolic bastion for emancipation worldwide. Crushing Cuba would represent a historic defeat for all movements seeking justice and self-determination, while preserving it is a fundamental act of internationalism to sustain the possibility of a world ordered by human dignity rather than profit and power.
The struggle to defend the Cuban Revolution—to preserve Cuba’s independence, sovereignty, and right to self-determination—is not simply the struggle of a small Caribbean nation resisting a powerful neighbour. Nor is it confined to the geographical contours of an island of eleven million people. It is, rather, a struggle with profound and incalculable consequences for Latin America, the Caribbean, and the global fight for justice, human dignity, and the right of peoples to live free from imperialist diktat. What is at stake in Cuba has never been merely Cuba itself. The fate of the Cuban Revolution is inseparable from the broader historical contest between domination and emancipation, between empire and sovereignty, between a world ordered by profit and power and one grounded in human need and collective dignity.
From its very inception, the Cuban Revolution represented a rupture in the global order of imperialism. In the Western Hemisphere—long treated by Washington as its private preserve—Cuba asserted the radical proposition that a small, formerly colonized country could chart its own path, control its own resources, and prioritize social justice over foreign capital. That defiance, more than any specific policy or alliance, has been the enduring “crime” of the Cuban Revolution. The relentless hostility directed at Cuba for over six decades—economic warfare, political isolation, sabotage, terrorism, and ideological assault—cannot be understood as a response to Cuban actions alone. It is a warning, aimed at the rest of the Global South, of the price of disobedience.
In 1991, amid the collapse of the Eastern bloc and the triumphalist declarations of the “end of history,” Fidel Castro offered a stark and prescient assessment of the moment. “Now internationalism means defending and preserving the Cuban Revolution,” he stated. “To defend this trench, this bastion of socialism, is the greatest service we can offer to humanity.” This was not rhetorical flourish. It was a strategic and moral diagnosis of a new global conjuncture. With the socialist camp dismantled and neoliberalism ascendant, the survival of the Cuban Revolution itself became an act of internationalism—an objective barrier against the unchallenged expansion of imperial power and market fundamentalism.
Three years later, on November 25, 1994, Fidel sharpened this argument in his closing speech to the World Conference in Solidarity with Cuba. “We understand what it would mean for all the progressive forces, for all the revolutionary forces, for all the lovers of peace and justice in the world, if the United States succeeded in crushing the Cuban Revolution,” he declared. “And because of this we consider defending the revolution along with you to be our most sacred duty, even at the cost of death.” These words captured a truth often obscured in mainstream discourse: the destruction of the Cuban Revolution would not be a neutral event. It would be a historic defeat for all those struggling against exploitation, racism, militarism, and imperial domination.
History offers powerful confirmation of this insight. Just as the existence of the Russian Revolution in 1917 ignited revolutionary movements and anti-colonial struggles across Europe, Asia, Africa, and Latin America, the Cuban Revolution has functioned as an objective force against imperialism since 1959. Its very survival has demonstrated that alternatives are possible—that the rule of capital and empire is not immutable. Even when materially constrained, besieged, and isolated, Cuba’s continued existence as a sovereign, socialist project has exerted an influence far beyond its borders, shaping political imagination and sustaining hope in moments of global retreat.
But the Cuban Revolution has been more than a symbol. It has been an active, conscious agent in the ideological and political struggle against imperialism. Cuba has convened and hosted a remarkable array of conferences, symposia, and international gatherings that challenge the prevailing world economic and political order of neoliberalism. From solidarity meetings with national liberation movements, to forums of intellectuals and social movements, to initiatives linking struggles in the Global South, Cuba has consistently worked to build what might be called unity of awareness and unity of consciousness—with the ultimate aim of unity in action. This work has been grounded in a vision of internationalism not as charity or paternalism, but as shared struggle.
In Latin America and the Caribbean, the impact of this orientation has been especially profound. Cuba’s steadfast resistance helped create the political and moral conditions for the resurgence of progressive governments in the early twenty-first century and the emergence of regional projects aimed at sovereignty and integration. Even when such efforts have faced setbacks, the Cuban example has remained a reference point—a reminder that dignity, social justice, and independence are not abstractions but lived possibilities, even under conditions of extreme pressure.
Globally, Cuba’s role has extended to concrete practices of solidarity that defy the logic of empire. Its commitment to international medical cooperation, education, and disaster relief has offered a radically different model of global engagement—one rooted in human need rather than profit or geopolitical domination.
Besieged by the empire, the heroic island nation has made invaluable contributions to the well-being of the world’s nations and peoples, having established an unparalleled legacy of internationalism and humanitarianism. Over 400,000 Cuban medical personnel have served in 164 countries fighting disease. It is internationalist Cuba which selflessly dispatched tens of thousands of medical personnel to dozens of countries across the world to fight disease, be it Ebola or COVID-19.
More than 2,000 Cubans gave their lives in the struggles to liberate Africa from the scourge of colonialism and the racist apartheid South African state. As Nelson Mandela emphasized: “The Cuban people hold a special place in the hearts of the people of Africa. The Cuban internationalists have made a contribution to African independence, freedom, and justice, unparalleled for its principled and selfless character.”
These practices underscore why the Cuban Revolution has been both a symbolic and a concrete anchor in the struggle for a more just world. They reveal a politics in which ethics and power are not divorced, and in which the value of a society is measured by its contribution to humanity, not by its accumulation of wealth.
This is precisely why Cuba must not fall. The crushing of the Cuban Revolution would embolden imperial aggression everywhere. It would reinforce the doctrine that no country, however principled its aspirations, can defy the dictates of global capital and survive. It would deepen cynicism and despair among oppressed peoples and movements struggling for emancipation, sending a chilling message that resistance is futile and alternatives are illusions.
Conversely, the defence of Cuba affirms a different historical logic. It insists that sovereignty matters, that small nations have rights, and that social justice is not a utopian dream but a concrete political project worth defending. To stand with Cuba is not to romanticize its challenges or deny its contradictions; it is to recognize that the broader struggle for justice, peace, and human dignity is inseparable from the survival of one of its most enduring and defiant embodiments.
In this sense, defending the Cuban Revolution remains, as Fidel insisted, an act of internationalism in its most profound form. It is a defence not only of a country, but of a principle: that humanity has the right—and the capacity—to imagine and build a world beyond imperial domination. Cuba must not fall because if it does, the loss will not be Cuba’s alone. It will belong to all those who dare to believe that another world is possible.