NO
By Abdaljawad Omar, Orinoco Tribune. Originally published on June 6, 2024 Strategize!
The Western left has to come to terms with the basic fact that one cannot claim solidarity with Palestine and dismiss, overlook, or exclude Hamas.
Recently, a rash of articles has surfaced criticizing the Western left for “celebrating” Hamas. Most of these critiques say that reducing support for Palestinian resistance to supporting Hamas is a disservice to Palestinians because Palestinians represent a multiplicity of voices with different political dispositions. Instead, these arguments call on the Western left to reckon with the complexity and diversity of Palestinian politics.
Bashir Abu Menneh’s article in Jacobin, “The Palestinian Resistance Isn’t a Monolith,” chastises what he claims is the left’s celebration of a “socially regressive” movement such as Hamas in an article that reads more like a hidden critique of armed resistance itself than of Hamas. Matan Kaminer penned a response to an article by Andreas Malm, both published on the Verso blog, stating that the global “solidarity movement must engage with the diversity of Palestinian politics,” in which he takes issue with “counter-systemic” forces like Hamas that lack a leftist agenda. In Boston Review, Ayça Çubukçu responded to Jodi Dean’s article, “Palestine speaks for everyone,” due to Dean’s suggestion that the global solidarity movement should stand alongside the organized left in Palestine in support of the current Hamas leadership for the struggle for liberation.
Of course, giving attention to Palestinian politics, its history, and its current conditions and multiplicity is imperative. Indeed, despite the relatively small number of Palestinians, and despite the fact that Palestine between the river and the sea is a small geography fraught with highly contested terrain, one can find a myriad of Palestinians who echo any number of fantasies or ideologies about the conflict—including Palestinians who readily affirm Zionist ideology.
But funnily enough, this is what Western leftist critics of Hamas get wrong. They fail to understand that the diversity in Palestinian society and politics also translates into diverging attitudes toward resistance to colonialism. While they call for a nuanced understanding of Palestinian politics, that nuance does not extend to an understanding of the dynamics and forces that both motivate and shy away from (or actively oppose) anticolonial resistance.
This ignorance of Palestinian politics is almost willful. It harbors a secret hostility to resistance—especially armed resistance—but claims to oppose Hamas on entirely different, perhaps ideological, grounds. Yet to truly understand intra-Palestinian dynamics and unpack the “monolith,” we have to actually understand how Palestinian political forces have evolved with respect to the very idea of resistance in the first place.
Fragmented geography, fragmented politics
Palestinians are subjected to various divisions meticulously crafted by Israel. In fact, it would be highly surprising if Palestinians were unified when their everyday lives are so radically different—dispersed across the globe and subjected to various governmentalities and modalities of Israeli control. These divisions are not only geographic but also entail different levels of privilege and exclusion imposed by the colonial state. I speak of Gaza, the West Bank, Jerusalem, the territories of 1948, and the diaspora.
Moreover, this radical fragmentation has led many Palestinians to begin questioning the very notion of our unity as a people, pondering whether the discrepancy in the capacity of Palestinians to resist is a sign of the weight of geographic divisions and various colonial governmentalities after 75 years.
The genocidal war in Gaza exposed the simple fact that Palestinians in their different localities—aside from Gaza—have been incapable of accumulating power, devising new tactics, forging new organizations, or building a new intellectual and material edifice for confronting the challenge that settler colonialism presents to Palestinian people everywhere. Nothing clarifies this failure more than the paralytic fear that has gripped Palestinian society outside Gaza and outside some of the more advanced articulations of the struggle and new modes of resistance that have risen in the past decade, including the primacy of tactics like atomized acts of resistance in the West Bank and ’48 Palestine and the proliferation of armed self-defense zones in the northern West Bank.
This multiplicity is not merely a function of the variegated political ideologies amongst Palestinians that fall under different modes of structural control. Rather, it erupts within the very fabric of the individual Palestinian psyche. An intense internal dialogue unfolds where Palestinians are torn between the radical potentiality of resistance and their visceral dread of the relentless Israeli military juggernaut. Consider the paradox between the desire for liberation and the gnawing fear that any disturbance of everyday life—even one caused by resistance—could unravel the fragile semblance of normalcy. This is the true site of ideological struggle, not only in the public sphere but at the level of the individual, where the sublime possibility of freedom confronts the traumatic reality of potential annihilation by a superior military machine.
Each force, with its own demands, pulls the Palestinians towards an array of existential choices—revolution or resignation, emigration or steadfastness, symbolic effacement or the full affirmation of identity through acts of sacrifice. This silent internal dialogue manifests itself in diverse political articulations—in the oscillation between the stance of the intellectual and martyr Bassel Al-Araj, who declared that “resistance always has efficacy in time,” and the more cynical resignation implied by positions like those of Mahmoud Abbas, which proclaim “long live resistance, but it is already dead and should be killed wherever it reappears!”
But let’s not be fooled. The ideological machine tied to the Palestinian Authority that claims unmediated access to “bare reality” operates precisely by denying its own ideology. They boast of seeing the world free from ideological blinders, asserting that their clarity necessitates forging an authoritarian political system that views resistance to colonialism as a “farce” and cooperation with the colonizer as a “sacred” imperative. This realist-pragmatic stance ostensibly leads Palestinians toward a kind of negation—a symbolic, political, and material self-effacement, yet cunningly masking this erasure through pretenses of political representation and establishing a state.
Meanwhile, the ruling class, in its lust for continuity and control, perpetuates a “political realism” that conveniently overlooks its own class bias and social prejudices. A narrow elite from among the colonized profits. The ultimate aim of this pragmatism is to create a reality in which the very notion of resistance is lost in the annals of a compromised reality. But it is nothing more than sophisticated rhetoric justifying security and economic alliance with a settler colonial regime that replaces the colonized with the colonizers.
The result is a continuum in Palestinian politics with varying dispositions towards resistance. One could imagine figures like Mahmoud Abbas and Mansour Abbas on one end of the spectrum, and political formations like Islamic Jihad and Hamas on the other, with hardly any serious political force in the middle.
What all this tells us is that the main dividing line between Palestinian political factions isn’t over the schism between secularism and Islamism, the struggle over divergent socio-economic agendas, or the merits of a particular tactic in service of liberation. All those are important issues in their own right, but what is actually causing a rift in the Palestinian political arena is the chasm between a politics of raw defiance, and a politics of accommodation, cooperation, and collaboration.
Ultimately, the Western left’s quixotic search for a secular progressive alternative to Hamas overlooks a simple fact: at this particular historical juncture, the political forces that are still holding onto and leading a resistance agenda are not of the secular left.
None of this is by accident. Israel and its allies meticulously cultivate and mold a Palestinian leadership that aligns with their colonial ambitions, while at the same time arresting, intimidating, and assassinating alternatives.
This also isn’t unusual for anticolonial movements, and being a member of the colonized does not automatically confer upon you fidelity to the anticolonial effort. In Palestine, a century of colonialism has created many distortions in the Palestinian body politic, transforming the once-revolutionary PLO into a Vichy-like regime that kills the nation in the name of the nation. Other Palestinians have embraced new affinities and identities, including identifying with Israel (to the extent that it’s possible to identify with an entity whose main feature is Jewish supremacism). History has taught us that there are instances where people will also fight for their servitude, and one need not look beyond figures like Joseph Haddad and Mosab Hassan Yousef to understand what that means.
Yet, there’s a deeper struggle at play: Palestinians have long battled not merely for the recognition of their plight but fundamentally for the world to acknowledge the imperative to resist. This necessity to resist and the right to such resistance becomes even more critical in a global context where the narrative of Palestinian resistance is manipulated—cynically used to justify and legitimize Israel’s century-long assault on Palestinian existence and agency. It’s a perverse scenario where the act of resistance, essential for survival and the possibility for justice, is twisted into a justification for the oppression it seeks to overcome.
Hamas is an easy scarecrow here. It is an Islamist political group that both centers a politics of defiance and pushes a social agenda that seeks to reconstitute the Palestinian subject. Critics of resistance can easily point to shortcomings in Hamas’s socioeconomic outlook or deride its “socially regressive” agenda. But they aren’t really interested in undermining Hamas’s social agenda. In truth, they want to undermine or distance themselves from the form of resistance that Hamas chose to pursue. But many of Hamas’s critics offer nothing in their alliance system, in their forms of struggle, or even in their intellectual output that could match its work to accumulate power in the Gaza Strip and its opening of a strategic pandora’s box that has overflowed and deformed the colonial regime, providing a historical moment that includes among its many possibilities the potential for Palestinian liberation.
The politics of ‘Muzawada’
“Muzawada” is a term in the Arab political lexicon that could crudely be translated to “political one-upmanship.” It has a longstanding tradition of being wielded as a tool of disparagement among political rivals, and in practice, its primary function has been to defame and demoralize one’s political competitor by exposing their hypocrisy, unrealistic discourse, or their inability to translate rhetoric into action. The Syrian Marxist intellectual Elias Murkus gave the example of how Syrian Baathists employed muzawada to undermine Jamal Abdul Nasser in the 1960s, pointing out the chasm between his rhetoric and his actions regarding the liberation of Palestine. But Murkus notes that this disparagement did not so much come from a genuine concern for Palestinian liberation as it did originate in the desire to erode Nasser’s charismatic influence within Syria and Lebanon.
In this context, it is not surprising that Palestine historically emerges as the prime theater for such political “outbidding” or “one-upmanship” in the Arab political landscape. Crucially, muzawada is not confined to rhetorical jousting, even though that is how it was historically employed. In Palestine, muzawada evolved from rhetorical outbidding to “actualized outbidding” in the 1990s, where political factions competed with one another through the ability to create and actualize resistance.
These dual manifestations—rhetorical and actualized muzawada— are pivotal for understanding internal Palestinian political rivalries. During the Second Intifada, the emergence of the figure of the “istishhadi” was one such form of actualized one-upping, as it transcended the traditional “fida’i.” The fida’i was a figure of self-sacrifice who would engage the enemy but might return to his base, whereas the istishadi embodied the self-sacrifice of the fighter who did not plan to return to base, but kills and gets killed, thereby becoming a martyr.
The emergence of this new counter-hegemonic force at the turn of the century, largely at the initiative of Hamas and Islamic Jihad, saw the reformulation of resistance through the creation of new oppositional modalities and a new figure of sacrifice for resistance.
In the Second Intifada, “one-upping” meant outdoing one’s political rival through actualized resistance operations. This form of intra-competition saw the labor of resistance as the means of directing internal political grievances outwardly toward the colonizer. Palestinian factions were unified in the direction of their political actions but also competed to outdo their rivals through the actualization of different acts of resistance.
Yet the current nature of the disunity in Palestine is not a form of outbidding similar to the Second Intifada and is not based on the idea of outdoing one’s internal rival. Rather, it is a disunity that emerged once the PA elevated cooperation with Israel to the “sacred” and saw the continuation of resistance as a farce. On the other end of this disunity, Hamas and Islamic Jihad emerged as the most proactive forces leading organized forms of resistance. The division took on geographic, ideological, and political forms.
In this form of outbidding, one side of the political equation employed Israel’s militaristic response to resistance to claim: “See? This is what happens when you resist!” It suspends the search for a politics of defiance, and in fact argues for political paralysis, stasis, and accommodation of Israel at the expense of the long-term ability of Palestinians to resist.
Within this telos, three leftist Palestinian responses have emerged. The first is a left that weds itself to the Palestinian Authority and comprador class on the basis of “secularism” and as a result of its organizational weakness—for example, the Palestinian People’s Party (formerly the Communist Party). Another left positions itself with Islamist forces on the level of shared resistance to anti-colonialism, but distances itself on the level of social agenda, like the Popular Front for the Liberation of Palestine (PFLP). A third left equates between Hamas and the Palestinian Authority in the hopes of being seen as an alternative to both, seemingly claiming that “they are both equally bad,” yet remaining incapable of organizing a social or political alternative, such as the Democratic Front for the Liberation of Palestine (DFLP).
The notion of being “socially regressive” or “socially progressive” in the current political landscape of Palestine is, to say the least, exceedingly complex. How, for instance, can we reconcile leftist parties that support forms of social regression and political authoritarianism in the West Bank like the current disposition of the remnants of the Communist Party? How do we even define “social regression” within the context of an advancing settler colonialism that seeks to erase an entire society? Isn’t resistance to that colonialism in and of itself a progressive act that will empower the dispossessed? And isn’t collaboration itself a socially regressive force because it subordinates the colonized? Or is the proclaimed ideology of those who resist more important?
Where do we start articulating a socially progressive agenda in concrete situations like the West Bank, where the PA uses a mix of authoritarian practices, insists on forms of banking-education, employs traditional social structures such as families and clans, and sees in the internal foe the ultimate enemy, creating the condition for an ongoing civil war and division as Palestinians also attempt to fight back against colonial encroachment and effacement. On a strictly “Western” plane, there is no totally or fully progressive force in Palestine, but only progressive elements or dispositions—even within political formations that are dismissed as regressive.
Hidden critique of armed resistance
In these successive articles, we encounter a perplexing contortion that seeks to undermine support for resistance, particularly armed resistance. There’s a growing recognition among many in the “West” of the necessity and efficacy of resistance, or at least that after decades of negligence in explaining its sources and necessity, one could start the process of grappling with its reality. This includes engaging with it without rendering it profane. This shift in the Western left does not mean that it has suddenly embraced Islamism, but it recognizes the nature of the condition in which Palestinians are ensnared — a ferocious settler colony that refuses to speak a political language with those it renders abject, that relies on excessive violence and diplomatic and legal impunity, and which employs a complex system of architectural, technological, and indirect forms of control.
But more troublingly, the persistence and evolution of armed resistance defy some of the Palestinian intelligentsia’s operative theories, interests, and political dispositions, including the anxiety of a true break in the colonial regime that permits the work of decolonization to commence.
These are the theories that have persisted for decades, utilizing a widely accepted talking point that Palestinians should refrain from armed resistance in order to cultivate a favorable image in the West, and on the global stage more broadly.
The prevailing notion is that armed resistance is fundamentally incompatible with garnering sympathy for the Palestinian cause. They fetishize a particular reading of the First Intifada as an exemplary model of a largely nonviolent and widespread popular revolt capable of conjuring support from the masses, civil society, and international legal bodies, thus appealing to the liberal sensibilities of mainstream Western societies.
Of course, such a reading also hides the psychic and ideological onslaught that Palestinians faced in the wake of the Second Intifada, which attempted to sear into Palestinian consciousness the notion that resistance is futile, that armed resistance will only bring about havoc, and that Palestinians cannot and should not confront Israel militarily due to the asymmetry in power. However, much like the Palestinian Authority, a defiant alternative built around “popular resistance” or “peaceful popular resistance” was only used as an ideological and psychic tool to sustain what Abu Mazen and the PA called “sacred security cooperation.” Very few attempts to organize popular resistance were conceived, and in many instances, they were also fought by the PA and its security system and were met with severe violence in both Gaza and the West Bank.
The notion that the Western left has suddenly become cheerleaders for Hamas is profoundly disingenuous. Jodi Dean did not celebrate Hamas, but perhaps she found something exhilarating in the act of defiance—the march to break the colonial regime that encircles Gaza. She aligned herself with part of the Palestinian left that engages in resistance. Most Palestinians shared Dean’s sentiment on that particular day, including many who later grew disillusioned or revised their views, either out of ethical considerations or due to Israel’s carpet-bombing campaign and genocidal war, which led some to conclude that “it wasn’t worth it.”
Yes, there are many voices that detest Hamas in Gaza, the West Bank, and across the Palestinian polity—for a myriad of reasons. Among them are many on the Palestinian “left” who use their ideological differences and the Islamist-secular divide as a cover for their rejection of “resistance” altogether. As Bassel Al-Araj said, if the left in Palestine wants to compete with Islamists, they should compete in resistance. Muzawada through action.
Hamas, at the end of the day, is the contemporary articulation of a long history of resistance that folds within it the peasants of pre-Nakba Palestine, Palestinian revolutionaries in exile during the early years of the PLO, and the Islamists who took the wide-scale initiative in the 80s and beyond.
Many among the secular left have grown pale, rejecting Hamas’s resistance not out of a conviction of its inevitable failure, but rather due to a deep-seated anxiety about its potential success.
This isn’t merely an ethical opposition to the use of violence; it’s a fear that the Islamists might actually prove to be more effective than their own, now largely melancholic and demobilized, political stance. Meanwhile, certain factions within the Palestinian elite gaze upon Israel as a beacon of modernity, and are driven by a profound fear of their own perceived “regressive” society—a telling indication of their ideological dispositions, ensnared in the lure of the Other and terrified of the emancipatory potential of the Palestinian masses.
To have political and ideological differences with Hamas and tactical disagreements, including ethical problems with its targeting or its war-making abilities, is one thing. But to undermine the minimum level of understanding of why Palestinians, in all their ideological formations and historical articulations, see resistance in all its armed and unarmed forms as a necessity, is another. In fact, it is nothing short of brash, especially in an environment that fires professors for voicing any emotion or symbolism of support for Palestinian resistance.
The world can indeed recognize the necessity of resistance and the efforts of individuals to fight and reclaim what they’ve lost. To do so moves beyond the concept of victimhood to which many liberals in Palestine and some within the left want us to confine our struggle—a form of Palestinian subjectivity that only elicits pity.
Resistance is pre-political
Even in the absence of formal armed movements or strict ideological formations, the West Bank witnessed the emergence of small, informal groups—trust circles, collections of friends, and small-scale armed units that transcended ideological boundaries. This means that any analysis must start from tangible realities. Projecting idealized, rigid frameworks on political groups is not only unhelpful but intellectually lazy and profoundly ignorant of the fact that this generation will continue to resist.
Resistance is pre-political. It exists organically among this generation of Palestinians who continue to be erased from their land and continue to lose their friends and loved ones. It is those forces who do well in organizing that latent resistance and end up becoming a force to be reckoned with in Palestinian society. It is a necessity, and even in its militarization, it grows from tangible material realities, rather than from ideological choices alone.
The prevailing fear, as always, is that beneath the guise of significant ideological differences (which I also hold), our critique of resistance becomes an attempt to extinguish its very possibility.
Hamas represents only one of many political projects and historical attempts to break through the Iron Wall imposed by Israel. It might fail or it might succeed, but it hasn’t done anything that other socially progressive forces in Palestine haven’t tried. More importantly, Hamas in Gaza is not merely an external influence or importation; it is intrinsically woven into the larger social fabric and, at the very least, merits more than being summarily dismissed on simplistic grounds of being “regressive” versus “progressive.”
Hamas isn’t going anywhere in Palestinian politics. It is an energetic political entity that has astutely learned from the mistakes of its predecessor, the PLO, both in warfare and negotiations. It has meticulously invested its intellectual, political, and military resources into understanding Israel and its psychic center of gravity. Whether we like it or not, Hamas is now the primary force leading the Palestinian struggle.
The left must confront this basic fact. One cannot ground solidarity with Palestine on a politics that dismisses, overlooks, or excludes Hamas. This stance fails to grasp the complexities and contradictions inherent in the Palestinian struggle. In doing so, the left overlooks the dividing line between collaboration and resistance to its peril.
Abdaljawad Omar is a PhD student and part-time lecturer in the Philosophy and Cultural Studies Department at Birzeit University.
Spørsmålet om Hamas og venstresiden
Den vestlige venstresiden må forholde seg til det grunnleggende faktum at man ikke kan hevde solidaritet med Palestina og samtidig avfeie, overse eller utelukke Hamas.
Den siste tiden har en rekke artikler dukket opp som kritiserer den vestlige venstresiden for å «feire» Hamas. De fleste av disse kritikkene hevder at det å redusere støtten til palestinsk motstand til å handle om Hamas gjør palestinerne en bjørnetjeneste, fordi palestinerne representerer et mangfold av stemmer med ulike politiske disposisjoner. I stedet oppfordrer disse argumentene den vestlige venstresiden til å ta inn over seg kompleksiteten og mangfoldet i palestinsk politikk.
Bashir Abu Menneh sin artikkel i Jacobin, «The Palestinian Resistance Isn’t a Monolith», irettesetter det han hevder er venstresidens feiring av en «sosialt regressiv» bevegelse som Hamas – i en artikkel som leser mer som en skjult kritikk av væpnet motstand i seg selv enn av Hamas. Matan Kaminer forfattet et svar på en artikkel av Andreas Malm, begge publisert på Verso-bloggen, der han hevder at den globale «solidaritetsbevegelsen må engasjere seg med mangfoldet i palestinsk politikk», og tar avstand fra «mot-systemiske» krefter som Hamas som mangler en venstreorientert agenda. I Boston Review svarte Ayça Çubukçu på Jodi Deans artikkel, «Palestine speaks for everyone», der Dean antyder at den globale solidaritetsbevegelsen bør stille seg bak den organiserte venstresiden i Palestina og støtte den nåværende Hamas-ledelsen i kampen for frigjøring.
Det er selvsagt avgjørende å gi oppmerksomhet til palestinsk politikk, dens historie, nåværende tilstand og mangfold. Til tross for det relativt lave antallet palestinere, og til tross for at Palestina mellom elven og havet er et lite geografisk område preget av svært omstridt terreng, kan man finne et mylder av palestinere som gir uttrykk for et hvilket som helst antall fantasier eller ideologier om konflikten – inkludert palestinere som villig bekrefter sionistisk ideologi.
Men merkelig nok er dette nettopp det de vestlige venstreorienterte Hamas-kritikerne tar feil. De forstår ikke at mangfoldet i palestinsk samfunn og politikk også gir seg utslag i ulike holdninger til motstand mot kolonialisme. Selv om de etterlyser en nyansert forståelse av palestinsk politikk, strekker ikke denne nyansen seg til en forståelse av de dynamikkene og kreftene som både motiverer til og trekker seg unna – eller aktivt motarbeider – antikolonial motstand.
Denne uvitenheten om palestinsk politikk er nesten bevisst. Den skjuler en hemmelig fiendtlighet mot motstand – særlig væpnet motstand – men later som den motarbeider Hamas på helt andre, kanskje ideologiske, grunnlag. For virkelig å forstå de intra-palestinske dynamikkene og pakke ut «monolitten», må vi faktisk forstå hvordan palestinske politiske krefter har utviklet seg med hensyn til selve ideen om motstand.
Fragmentert geografi, fragmentert politikk
Palestinere er underlagt ulike inndelinger som Israel omhyggelig har utformet. Det ville faktisk vært svært overraskende om palestinere var forente, gitt at hverdagslivet deres er så radikalt forskjellig – spredt over hele verden og underlagt ulike styringsformer og modaliteter for israelsk kontroll. Disse inndelingene er ikke bare geografiske, men innebærer også ulike nivåer av privilegier og ekskludering påtvunget av kolonistaten. Jeg snakker om Gaza, Vestbredden, Jerusalem, områdene fra 1948 og diasporaen.
Denne radikale fragmenteringen har dessuten fått mange palestinere til å begynne å stille spørsmål ved selve forestillingen om vår enhet som folk, og lure på om ulikheten i palestinernes evne til å gjøre motstand er et tegn på vekten av geografiske inndelinger og ulike koloniale styringsformer etter 75 år.
Den folkemordsliknende krigen i Gaza avdekket det enkle faktum at palestinere på de ulike stedene sine – bortsett fra Gaza – ikke har vært i stand til å akkumulere makt, utforme nye taktikker, smide nye organisasjoner eller bygge et nytt intellektuelt og materielt grunnlag for å møte utfordringen som settler-kolonialismen utgjør for det palestinske folket overalt. Ingenting tydeliggjør denne svikten mer enn den lammende frykten som har grepet det palestinske samfunnet utenfor Gaza og utenfor noen av de mer avanserte artikulasjonene av kampen og de nye motstands-modalitetene som har vokst frem det siste tiåret, inkludert prioriteringen av taktikker som atomiserte motstandshandlinger på Vestbredden og i 1948-Palestina og spredningen av væpnede selvforsvarsoner i det nordlige Vestbredden.
Dette mangfoldet er ikke bare et resultat av de varierende politiske ideologiene blant palestinere som befinner seg under ulike former for strukturell kontroll. Snarere bryter det frem i selve det individuelle palestinske psykens vev. En intens indre dialog utfolder seg der palestinere er revet mellom mostandens radikale potensial og den viscerale frykten for den nådeløse israelske militærjuggernaut. Vurder paradokset mellom ønsket om frigjøring og den gnagende frykten for at enhver forstyrrelse av hverdagslivet – selv en som skyldes motstand – kan rive i stykker den skjøre antydningen til normalitet. Dette er det virkelige stedet for ideologisk kamp, ikke bare i den offentlige sfæren, men på individnivå, der frihetens sublime mulighet konfronterer den traumatiske virkeligheten av potensiell tilintetgjørelse av en overlegen militærmaskin.
Hver kraft, med sine egne krav, trekker palestinerne mot et spekter av eksistensielle valg – revolusjon eller resignasjon, emigrasjon eller standhaftighet, symbolsk utslettelse eller full bekreftelse av identitet gjennom offerhandlinger. Denne stille indre dialogen manifesterer seg i ulike politiske artikulasjoner – i vekslingen mellom standpunktet til intellektuell og martyr Bassel Al-Araj, som erklærte at «motstand alltid har virkning over tid», og den mer kyniske resignasjonen som antydes av standpunkter som Mahmoud Abbas sine, som proklamerer «lenge leve motstanden, men den er allerede død og bør drepes overalt den dukker opp!»
Men la oss ikke la oss lure. Den ideologiske maskinen knyttet til Den palestinske selvstyremyndigheten, som hevder umiddelbar tilgang til «den nakne virkeligheten», opererer nettopp ved å fornekte sin egen ideologi. De skryter av å se verden fri for ideologiske skylapper, og hevder at deres klarhet nødvendiggjør utformingen av et autoritært politisk system som betrakter motstand mot kolonialisme som en «farse» og samarbeid med kolonisatoren som en «hellig» nødvendighet. Dette realistisk-pragmatiske standpunktet fører tilsynelatende palestinere mot en form for negasjon – en symbolsk, politisk og materiell selvutslettelse, men som på listig vis maskeres gjennom later om politisk representasjon og statsbygging.
I mellomtiden viderefører den herskende klassen, i sin lyst etter kontinuitet og kontroll, en «politisk realisme» som beleilig overser sin egen klasseskjevhet og sosiale fordommer. Et smalt sjikt av eliten blant de koloniserte tjener på dette. Det endelige målet med denne pragmatismen er å skape en virkelighet der selve forestillingen om motstand går tapt i en kompromittert virkelighets annaler. Men det er ingenting annet enn sofistikert retorikk som rettferdiggjør sikkerhets- og økonomisk samarbeid med et settler-kolonialt regime som erstatter de koloniserte med kolonisatorene.
Resultatet er et kontinuum i palestinsk politikk med varierende disposisjoner overfor motstand. Man kan forestille seg figurer som Mahmoud Abbas og Mansour Abbas i den ene enden av spekteret, og politiske formasjoner som Islamsk Jihad og Hamas i den andre, med knapt noen seriøs politisk kraft i midten.
Alt dette forteller oss at den viktigste skillelinjen mellom palestinske politiske fraksjoner ikke dreier seg om skismaet mellom sekularisme og islamisme, kampen om avvikende sosioøkonomiske agendaer, eller fortjenestene ved en bestemt taktikk i frigjøringens tjeneste. Alle disse er viktige spørsmål i seg selv, men det som faktisk skaper et brudd i den palestinske politiske arenaen, er kløften mellom en politikk med åpen trass, og en politikk med tilpasning, samarbeid og kollaborasjon.
Den vestlige venstresidens kvikksottaktige søken etter et sekulært progressivt alternativ til Hamas overser et enkelt faktum: på dette bestemte historiske veiskillet er de politiske kreftene som fortsatt holder fast ved og leder en motstandsagenda, ikke fra den sekulære venstresiden.
Ingenting av dette er tilfeldig. Israel og dets allierte dyrker og former omhyggelig et palestinsk lederskap som samsvarer med deres koloniale ambisjoner, mens de samtidig arresterer, intimiderer og myrder alternativer.
Dette er heller ikke uvanlig for antikoloniale bevegelser, og det å tilhøre de koloniserte gir deg ikke automatisk troskap til den antikoloniale kampen. I Palestina har et århundre med kolonialisme skapt mange forvrengninger i det palestinske kroppen av politikk, og forvandlet den en gang revolusjonære PLO til et Vichy-lignende regime som dreper nasjonen i nasjonens navn. Andre palestinere har omfavnet nye tilhørigheter og identiteter, inkludert å identifisere seg med Israel (i den grad det er mulig å identifisere seg med en entitet hvis viktigste kjennetegn er jødisk overherredømme). Historien har lært oss at det finnes tilfeller der folk også vil kjempe for sin egen trelldom, og man trenger ikke se lenger enn til figurer som Joseph Haddad og Mosab Hassan Yousef for å forstå hva det betyr.
Likevel er det en dypere kamp på spill: palestinere har lenge kjempet ikke bare for anerkjennelse av sin nød, men grunnleggende for at verden skal erkjenne nødvendigheten av å gjøre motstand. Denne nødvendigheten av å gjøre motstand og retten til slik motstand blir enda mer kritisk i en global kontekst der fortellingen om palestinsk motstand manipuleres – kynisk brukt til å rettferdiggjøre og legitimere Israels hundreårige angrep på palestinsk eksistens og handlekraft. Det er et perverst scenario der selve motstandshandlingen, som er avgjørende for overlevelse og muligheten for rettferdighet, vris om til en begrunnelse for den undertrykkelsen den søker å overvinne.
Hamas er en enkel stråmann her. Det er en islamistisk politisk gruppe som både sentrerer en politikk med trass og fremmer en sosial agenda som søker å rekonstituere det palestinske subjektet. Kritikere av motstand kan enkelt peke på mangler ved Hamas’ sosioøkonomiske syn eller håne dens «sosialt regressive» agenda. Men de er egentlig ikke interessert i å undergrave Hamas’ sosiale agenda. I sannhet ønsker de å undergrave eller distansere seg fra den formen for motstand som Hamas valgte å forfølge. Men mange av Hamas’ kritikere tilbyr ingenting i sitt alliansesystem, i sine kampmåter, eller endog i sin intellektuelle produksjon som kan måle seg med Hamas’ arbeid med å akkumulere makt på Gazastripen og dets åpning av en strategisk pandoras eske som har veltet over og deformert det koloniale regimet, og gitt et historisk øyeblikk som blant sine mange muligheter inkluderer potensialet for palestinsk frigjøring.
Politikken om «Muzawada»
«Muzawada» er et begrep i det arabiske politiske leksikonet som grovt kan oversettes til «politisk overskuddsmanøver» eller «politisk én-oppmannsskap». Det har en langvarig tradisjon for å bli brukt som et nedsettende verktøy blant politiske rivaler, og i praksis har dets primære funksjon vært å sverte og demoralisere sin politiske konkurrent ved å avsløre deres hykleri, urealistiske diskurs, eller deres manglende evne til å omsette retorikk til handling. Den syriske marxistiske intellektuelle Elias Murkus ga eksempelet på hvordan syriske Baathister brukte muzawada for å undergrave Jamal Abdul Nasser på 1960-tallet, ved å peke på kløften mellom hans retorikk og hans handlinger angående frigjøringen av Palestina. Men Murkus bemerker at denne nedsettingen ikke så mye kom fra en genuin bekymring for palestinsk frigjøring, men snarere hadde sin opprinnelse i ønsket om å erodere Nassers karismatiske innflytelse i Syria og Libanon.
I denne sammenhengen er det ikke overraskende at Palestina historisk fremstår som det fremste teateret for slik politisk «overskudsmanøver» i det arabiske politiske landskapet. Avgjørende er det at muzawada ikke er begrenset til retoriske jousteringer, selv om det er slik det historisk ble brukt. I Palestina utviklet muzawada seg fra retorisk overskuddsmanøver til «aktualisert overskuddsmanøver» på 1990-tallet, der politiske fraksjoner konkurrerte med hverandre gjennom evnen til å skape og aktualisere motstand.
Disse to manifestasjonene – retorisk og aktualisert muzawada – er sentrale for å forstå interne palestinske politiske rivaliseringer. Under den andre intifadaen var fremveksten av skikkelsen «istishhadi» en slik form for aktualisert overgåing, ettersom den gikk utover den tradisjonelle «fida’i». Fida’ien var en skikkelse av selvoppofrelse som ville konfrontere fienden, men kanskje returnere til sin base, mens istishhadien legemliggjorde selvoppofrelsen til en fighter som ikke planla å returnere til basen, men drepte og ble drept, og derved ble en martyr.
Fremveksten av denne nye mot-hegemoniske kraften ved inngangen til det nye århundret, i stor grad på initiativ av Hamas og Islamsk Jihad, så reformuleringen av motstand gjennom skapelsen av nye opposisjonelle modaliteter og en ny offersskikkelse for motstand.
Under den andre intifadaen betydde «overgåing» å overdøve sin politiske rival gjennom aktualiserte motstandsoperasjoner. Denne formen for intern konkurranse så mostandens arbeid som et middel til å rette interne politiske klager utover mot kolonisatoren. Palestinske fraksjoner var forente i retningen av sine politiske handlinger, men konkurrerte også om å overdøve sine rivaler gjennom aktualiseringen av ulike motstandshandlinger.
Likevel er den nåværende karakteren av uenigheten i Palestina ikke en form for overgåing lik den under den andre intifadaen, og er ikke basert på ideen om å overdøve sin interne rival. Snarere er det en uenighet som oppsto da PA hevet samarbeid med Israel til det «hellige» og så fortsettelsen av motstand som en farse. I den andre enden av denne uenigheten fremsto Hamas og Islamsk Jihad som de mest proaktive kreftene som leder organiserte former for motstand. Inndelingen antok geografiske, ideologiske og politiske former.
I denne formen for overgåing brukte den ene siden av den politiske ligningen Israels militaristiske respons på motstand til å hevde: «Se? Dette er hva som skjer når du gjør motstand!» Det suspenderer søken etter en politikk med trass, og argumenterer faktisk for politisk lammelse, stasis og tilpasning til Israel på bekostning av palestinernes langsiktige evne til å gjøre motstand.
Innenfor denne telosen har tre venstreorienterte palestinske responser fremstått. Den første er en venstreside som gifter seg med Den palestinske selvstyremyndigheten og komprador-klassen på grunnlag av «sekularisme» og som følge av sin organisatoriske svakhet – for eksempel Det palestinske folkepartiet (tidligere Kommunistpartiet). En annen venstreside posisjonerer seg med islamistiske krefter på nivået av delt motstand mot anti-kolonialisme, men distanserer seg på nivået av sosial agenda, som Den populære fronten for frigjøringen av Palestina (PFLP). En tredje venstreside sidestiller Hamas og Den palestinske selvstyremyndigheten i håp om å bli sett på som et alternativ til begge, og later tilsynelatende som om «de begge er like ille», men forblir ute av stand til å organisere et sosialt eller politisk alternativ, som Den demokratiske fronten for frigjøringen av Palestina (DFLP).
Forestillingen om å være «sosialt regressiv» eller «sosialt progressiv» i det nåværende politiske landskapet i Palestina er, for å si det mildt, overordentlig kompleks. Hvordan kan vi for eksempel forene venstrepartier som støtter former for sosial regresjon og politisk autoritarisme på Vestbredden, slik som den nåværende disposisjonen til restene av Kommunistpartiet? Hvordan definerer vi i det hele tatt «sosial regresjon» i konteksten av en fremadskridende settler-kolonialisme som søker å utslette et helt samfunn? Er ikke motstand mot den kolonialismen i og for seg selv en progressiv handling som vil styrke de besittelsesløse? Og er ikke samarbeid i seg selv en sosialt regressiv kraft fordi det underordner de koloniserte? Eller er den proklamerte ideologien til de som gjør motstand viktigere?
Hvor begynner vi å artikulere en sosialt progressiv agenda i konkrete situasjoner som på Vestbredden, der PA bruker en blanding av autoritære praksiser, insisterer på former for bankutdanning, anvender tradisjonelle sosiale strukturer som familier og klaner, og ser i den indre fienden den ultimate fienden, og skaper betingelsen for en pågående borgerkrig og splittelse mens palestinere også forsøker å kjempe tilbake mot kolonialt inngrep og utslettelse? På et strengt «vestlig» plan finnes det ingen helt eller fullt ut progressiv kraft i Palestina, men bare progressive elementer eller disposisjoner – selv innenfor politiske formasjoner som avvises som regressive.
Skjult kritikk av væpnet motstand
I disse påfølgende artiklene støter vi på en forvirrende forvrengning som søker å undergrave støtten til motstand, særlig væpnet motstand. Det er en voksende anerkjennelse blant mange i «Vesten» av nødvendigheten og virksomheten av motstand, eller i det minste at man etter tiår med forsømmelse av å forklare dens kilder og nødvendighet, kunne begynne prosessen med å hanskes med dens virkelighet. Dette inkluderer å engasjere seg med den uten å gjøre den profan. Dette skiftet i den vestlige venstresiden betyr ikke at den plutselig har omfavnet islamisme, men det anerkjenner karakteren av tilstanden palestinere er fanget i – en glupsk settler-koloni som nekter å snakke et politisk språk med dem den gjør avskyelig, som stoler på overdreven vold og diplomatisk og juridisk straffrihet, og som anvender et komplekst system av arkitektoniske, teknologiske og indirekte former for kontroll.
Men mer urovekkende er det at utholdenheten og utviklingen av væpnet motstand utfordrer noen av de palestinske intellektuellas operative teorier, interesser og politiske disposisjoner, inkludert angsten for et virkelig brudd i det koloniale regimet som tillater dekoloniseringens arbeid å begynne.
Dette er teoriene som har vedvart i tiår, og som bruker et allment akseptert samtalepunkt om at palestinere bør avholde seg fra væpnet motstand for å dyrke et gunstig bilde i Vesten, og på den globale arenaen mer bredt.
Den rådende forestillingen er at væpnet motstand er fundamentalt uforenlig med å vinne sympati for den palestinske saken. De fetisjeresett en bestemt lesning av den første intifadaen som en eksemplarisk modell for et i stor grad ikke-voldelig og utbredt folkeopprør som var i stand til å vekke støtte fra massene, sivilsamfunnet og internasjonale rettsorganer, og derved appellere til den liberale sensibiliteten i vestlige hovedstrømsamfunn.
En slik lesning skjuler selvsagt også det psykiske og ideologiske angrepet som palestinere sto overfor i kjølvannet av den andre intifadaen, som forsøkte å brenne inn i palestinsk bevissthet forestillingen om at motstand er nytteløs, at væpnet motstand bare vil medføre kaos, og at palestinere ikke kan og ikke bør konfrontere Israel militært på grunn av asymmetrien i makt. Men mye som Den palestinske selvstyremyndigheten, ble et trotsig alternativ bygget rundt «folkelig motstand» eller «fredelig folkelig motstand» bare brukt som et ideologisk og psykisk verktøy for å opprettholde det Abu Mazen og PA kalte «hellig sikkerhetssamarbeid». Svært få forsøk på å organisere folkelig motstand ble unnfanget, og i mange tilfeller ble de også bekjempet av PA og dens sikkerhetssystem og møtt med alvorlig vold både i Gaza og på Vestbredden.
Forestillingen om at den vestlige venstresiden plutselig er blitt heiagjeng for Hamas er dypt uærlig. Jodi Dean feiret ikke Hamas, men kanskje fant hun noe opphissende i trotshandlingen – marsjen for å bryte det koloniale regimet som omslutter Gaza. Hun stilte seg bak en del av den palestinske venstresiden som deltar i motstand. De fleste palestinere delte Deans følelse den aktuelle dagen, inkludert mange som siden ble desillusjonerte eller reviderte sine synspunkter, enten av etiske hensyn eller på grunn av Israels teppebombing og folkemordsliknende krig, som fikk noen til å konkludere med at «det ikke var verdt det».
Ja, det er mange stemmer som avskyr Hamas i Gaza, på Vestbredden og på tvers av det palestinske politiske landskapet – av et mylder av grunner. Blant dem er mange på den palestinske «venstresiden» som bruker sine ideologiske forskjeller og det islamistisk-sekulære skillet som et dekke for sin avvisning av «motstand» overhodet. Som Bassel Al-Araj sa: hvis venstresiden i Palestina vil konkurrere med islamister, bør de konkurrere i motstand. Muzawada gjennom handling.
Hamas er tross alt den samtidige artikulasjonen av en lang mostandshistorie som bretter inn i seg bøndene fra pre-Nakba Palestina, palestinske revolusjonære i eksil i PLOs tidlige år, og islamistene som tok det brede initiativet på 80-tallet og videre.
Mange innen den sekulære venstresiden er blitt bleke, og avviser Hamas’ motstand ikke ut fra en overbevisning om dens uunngåelige fiasko, men snarere på grunn av en dyptgripende angst for dens potensielle suksess.
Dette er ikke bare en etisk motstand mot bruk av vold; det er en frykt for at islamistene faktisk kan vise seg å være mer effektive enn deres eget, nå i stor grad melankolske og demobiliserte, politiske standpunkt. I mellomtiden stirrer visse fraksjoner innen den palestinske eliten på Israel som et fyrtårn av modernitet, og er drevet av en dyp frykt for sitt eget oppfattede «regressive» samfunn – en betegnende indikasjon på deres ideologiske disposisjoner, fanget i lokkelsen fra Den andre og skremt av det emansipatoriske potensialet til de palestinske massene.
Å ha politiske og ideologiske forskjeller med Hamas og taktiske uenigheter, inkludert etiske problemer med dens målretting eller dens krigsevner, er én ting. Men å undergrave det minimale forståelsesnivået for hvorfor palestinere, i alle sine ideologiske formasjoner og historiske artikulasjoner, ser motstand i alle dens væpnede og ikke-væpnede former som en nødvendighet, er noe annet. Det er faktisk ikke annet enn frekt, særlig i et miljø som sparker professorer for å gi uttrykk for enhver følelse eller symbolikk til støtte for palestinsk motstand.
Verden kan faktisk anerkjenne nødvendigheten av motstand og enkeltpersoners innsats for å kjempe og gjenerobre det de har mistet. Å gjøre dette beveger seg utover offerrollens konsept som mange liberale i Palestina og noen innenfor venstresiden vil at vi skal begrense vår kamp til – en form for palestinsk subjektivitet som bare vekker medlidenhet.
Motstand er pre-politisk
Selv i fravær av formelle væpnede bevegelser eller strenge ideologiske formasjoner, bevitnet Vestbredden fremveksten av små, uformelle grupper – tillitssirkler, vennekretser og småskala væpnede enheter som transcenderte ideologiske grenser. Dette betyr at enhver analyse må starte fra konkrete realiteter. Å projisere idealiserte, rigide rammeverk på politiske grupper er ikke bare uhjelpsomt, men intellektuelt latskapen og dypt uvitende om det faktum at denne generasjonen vil fortsette å gjøre motstand.
Motstand er pre-politisk. Den eksisterer organisk blant denne generasjonen av palestinere som fortsetter å bli slettet fra sitt land og fortsetter å miste sine venner og kjære. Det er de kreftene som lykkes i å organisere den latente motstanden som ender opp med å bli en kraft å regne med i det palestinske samfunnet. Det er en nødvendighet, og selv i sin militarisering vokser den fra konkrete materielle realiteter snarere enn fra ideologiske valg alene.
Den rådende frykten, som alltid, er at bak dekket av betydelige ideologiske forskjeller (som jeg også har), blir vår kritikk av motstand et forsøk på å slukke selve dens mulighet.
Hamas representerer bare ett av mange politiske prosjekter og historiske forsøk på å bryte gjennom jernveggen som Israel har pålagt. Det kan mislykkes eller lykkes, men det har ikke gjort noe som andre sosialt progressive krefter i Palestina ikke har forsøkt. Enda viktigere er Hamas i Gaza ikke bare en ekstern innflytelse eller importasjon; det er intrinsisk vevd inn i det større sosiale vevet og fortjener i det minste mer enn å bli avvist på forenklede grunnlag av å være «regressivt» versus «progressivt».
Hamas kommer ingen vei i palestinsk politikk. Det er en energisk politisk entitet som skarpsinnig har lært av sine forgjengeres, PLOs, feil, både i krigføring og forhandlinger. Det har omhyggelig investert sine intellektuelle, politiske og militære ressurser i å forstå Israel og dets psykiske tyngdepunkt. Enten vi liker det eller ikke, er Hamas nå den primære kraften som leder den palestinske kampen.
Venstresiden må konfrontere dette grunnleggende faktum. Man kan ikke grunne solidaritet med Palestina på en politikk som avfeier, overser eller utelukker Hamas. Dette standpunktet greier ikke å gripe kompleksitetene og motsetningene som er iboende i den palestinske kampen. Ved å gjøre det overser venstresiden til sin skade skillelinjen mellom samarbeid og motstand.
Abdaljawad Omar er doktorgradsstudent og deltidslektor ved institutt for filosofi og kulturstudier ved Birzeit-universitetet.