NO
Den iranske revolusjonen i 1979 vokste frem som en av de mest omfattende folkebevegelsene i moderne historie. Den oppsto ikke plutselig, men var resultatet av flere tiår med økende misnøye med Shah Mohammad Reza Pahlavis autoritære styre. Under hans regime ble politiske partier undertrykt, opposisjonelle fengslet og sensuren strammet inn. Mange iranere opplevde at staten ble styrt mer som et sikkerhetsapparat enn som et representativt styre, og dette skapte en dyp følelse av politisk fremmedgjøring.
Samtidig førte Shahens ambisiøse moderniseringsprosjekter til store sosiale og økonomiske spenninger. Selv om Iran opplevde økonomisk vekst, var fordelene svært skjevt fordelt. En liten elite ble rikere, mens store deler av befolkningen opplevde økende levekostnader, arbeidsledighet og sosial uro. Mange følte at moderniseringen gikk for raskt og uten hensyn til tradisjonelle strukturer, noe som særlig skapte motstand blant religiøse grupper og konservative samfunnslag.
En annen viktig faktor var opplevelsen av utenlandsk innblanding. Shahens nære forhold til USA og andre vestlige land ble av mange sett som et symbol på tapt nasjonal selvbestemmelse. Minnet om CIA-støttet kupp i 1953, som hadde styrtet statsminister Mossadegh, var fortsatt levende. Dette gjorde antiimperialistiske og nasjonalistiske budskap svært mobiliserende.
I denne situasjonen trådte Ayatollah Ruhollah Khomeini frem som en samlende skikkelse. Fra sitt eksil ble han et symbol på motstand, og hans budskap spredte seg gjennom kassetter, prekener og nettverk av religiøse institusjoner. Da han returnerte til Iran i februar 1979, ble han møtt av millioner av mennesker, noe som tydelig viste hvor bred støtten til revolusjonen hadde blitt.
Det som gjorde revolusjonen unik, var at den samlet grupper som vanligvis sto langt fra hverandre politisk og sosialt. Religiøse iranere så Khomeini som en leder som kunne gjenopprette islamsk moral og redusere vestlig innflytelse. Sekulære intellektuelle og studenter ønsket større politisk frihet og demokratiske reformer. Arbeidere og lavere middelklasse deltok aktivt gjennom streiker og protester, drevet av økonomisk misnøye. Nasjonalister sluttet seg til fordi de ønsket et mer selvstendig Iran, fritt fra utenlandsk dominans. Til sammen skapte disse gruppene en bevegelse som var så bred og folkelig at Shahen til slutt mistet all politisk legitimitet.
Da revolusjonen seiret, var det imidlertid langt fra enighet om hva som skulle komme etterpå. Mange av de sekulære og liberale gruppene som hadde deltatt, forventet et mer demokratisk styresett. Etter revolusjonen flyktet ikke bare kretsen rundt sjahen, men etter hvert også iranere som hadde vært politisk markante for å fremme ensekulær stat eller f.eks politikerepersoner som hadde fremmet sterke venstreside synspunkter.
Uansett det var bred folkelig støtte om å få sjahen fjernet og å få slutt på USA sin makt over Irans oljeressurser og politiske indre liv!
Det at USA i dag starter en krig mot Iran er en direkte provokasjon og går nettopp imot det alle iranerne i 1979 kjempet mot. dvs. et vestlig styrt diktatur. «Iran Hostage Crisis» illustrerer veldig godt den konflikten som har vært mellom det iranske folket helt tilbake til USA kupp mot statsminister Mosaddegh i 1953 ( og muligens også før denne tid).
Gisselkrisen var en dramatisk internasjonal konflikt som begynte 4. november 1979, da en gruppe iranske studenter stormet den amerikanske ambassaden i Teheran. Hendelsen fant sted kort tid etter den iranske revolusjonen, som hadde styrtet sjahen og brakt Ayatollah Khomeini til makten.
USA’s støtte til sjahens undertrykkende regime i flere tiår satte dype spor i iranerne, og da USA tillot den sjahen å komme inn i USA, ble det sett som et tegn på at amerikanerne fortsatt ønsket å påvirke Irans fremtid. Studentene tok 66 amerikanere som gisler, og krevde at USA skulle utlevere sjahen og slutte å blande seg inn i iranske forhold.
Krisen utviklet seg raskt til et symbol på den dype mistilliten mellom de to landene. Etter noen uker ble enkelte gisler løslatt, men 52 amerikanere ble holdt fanget i over et år. De ble avhørt, isolert og brukt som politiske brikker i en konflikt som lammet forholdet mellom Iran og USA.
USA forsøkte både diplomatiske og militære løsninger. Et redningsforsøk i april 1980 endte katastrofalt da flere amerikanske soldater døde i en ulykke i ørkenen. Dette forsterket inntrykket av en amerikansk regjering som sto maktesløs overfor situasjonen, og krisen fikk stor betydning for amerikansk innenrikspolitikk og presidentvalget i 1980.
Til slutt ble partene enige om Algiers-avtalen i januar 1981. Gislene ble løslatt 20. januar, samme dag som Ronald Reagan ble innsatt som president i USA. Krisen hadde da vart i 444 dager og etterlot et dypt sår i forholdet mellom de to landene — et sår som fortsatt preger internasjonal politikk i dag.
Krigen USA startet mot Iran nå er for iranere i Iran nok et bevis på USA kolonialistiske adferd! Selv om flere iranere i Iran ikke støtter. Myndigheten i Iran er de ikke villig til å gå tilbake til tiden før revolusjonen i 1979!
Se bilder av folkerevolusjonen i Iran fra 1979:
