English

Krigen USA, og Israel (med betydelig støtte fra mange europeiske land) fører mot Iran – i suveren forakt for folkeretten – har ikke bare ført til menneskelige og miljømessige katastrofer, den utløser også en økonomisk krise som truer levestandarden for vanlige mennesker verden over. Også i Norge. 

Når Hormuz-stredet stenges og olje- og gassinfrastruktur angripes, blokkeres en betydelig del av verdens energiforsyning. Oljeprisen har passert 100 dollar fatet. Konsekvensene ser vi allerede: Ekstreme prisøkninger på drivstoff og kunstgjødsel rammer bøndene og transportsektoren med særlig kraft. Den voldsomme kostnadsøkningen for landbruket og all transport, betyr mer dyrtid og enda dyrere mat for alle. Som alltid rammes de med lavest inntekt hardest. 

Stortingets ferske vedtak om å bøte på effektene med reduserte drivstoffavgifter er mest symbolpolitikk, og dessuten bare midlertidig. Avgiftslettelsene vil bli dekket inn med kutt andre steder i revidert statsbudsjett. Bare ikke i det hellige forsvarsbudsjettet som alle stortingspartier slår ring om. Som følge av dette ender arbeidstakerne opp med å betale to ganger – først gjennom inflasjonen, som svekker den norske kronens kjøpekraft, og deretter gjennom reduserte offentlige tjenester og økte egenandeler i helsevesenet.

Samtidig pågår nå frontfagforhandlingene mellom Fellesforbundet og Norsk Industri. Teknisk beregningsutvalg (TBU) og Norges Bank opererer med spådommer om en prisvekst på rundt 3,2 prosent, et tall som helt ignorerer de geopolitiske realitetene. Å basere kamp for et reallønnsløft på slike tall er absurd når en gigantisk krise står for døra. 

En såkalt lønnsramme på litt over fire prosent i et scenario hvor energiprisene går til himmels, og der matvarene blir dyrere på grunn av kunstgjødselkrisen, er en oppskrift for reallønnsnedgang. Når prishoppene rammer nødvendighetsvarer som drivstoff, mat og strøm, spiser inflasjonen opp lønnstillegget allerede før det når lommeboka. 

Fagbevegelsens krav kan ikke ta utgangspunkt i eksportindustriens ønske om maksimal profitt. Lønnsandelen i industrien har gått ned år for år. Det er direkte usolidarisk at norske arbeidere skal prøve å underby arbeidere i andre land for å redde «konkurranseevnen» til norske storkapitalister. Solidaritet handler om at arbeidere forsvarer sine interesser her hjemme og på tvers av landegrensene, det handler ikke om å vise solidaritet med en grådig eksportindustri som vasser i ekstraprofitt og krigsprofitt.

Norges Banks trusler om kommende renteøkninger betyr økt press for norske husholdninger med gjeld opp over ørene. Også pensjonsoppgjøret og fremtidens velferd står på spill dersom ikke fagbevegelsen nå setter en rød strek og viser muskler. Straks prisene fram mot sommeren øker mer enn forventet, må dette utløse rett til nye forhandlinger og indeksregulering. Det vil si at lønningene automatisk øker i takt med den månedlige eller kvartalsvise prisveksten utover den avtalte «ramma». 

Sier NHO nei, er streik det opplagte svaret.

Fellesforbundet står overfor et valg: Fortsette moderasjonslinja basert på ubrukelige prisprognoser, eller erkjenne at situasjonen krever krav som monner og det som på godt norsk kalles klassekamp.

Det er avgjørende at fagbevegelsen gjenoppdager sammenhengen mellom krig, kapitalisme og angrep på velferd, lønn og pensjoner. Kampen mot krig og opprustning er uløselig forbundet med internasjonal solidaritet og forsvar av våre grunnleggende levevilkår og rettigheter.

---

War and the Wage Settlement: Solidarity Means Fighting for Real Wages and a United Front Against War Policy

Norsk

The war that the USA and Israel (with substantial support from many European countries) are waging against Iran — in sovereign contempt of international law — has not only caused human and environmental catastrophes; it is also triggering an economic crisis that threatens the living standards of ordinary people worldwide. Including in Norway.

When the Strait of Hormuz is closed and oil and gas infrastructure is attacked, a significant portion of the world’s energy supply is blocked. The oil price has passed 100 dollars per barrel. The consequences are already visible: extreme price increases in fuel and fertilizer are hitting farmers and the transport sector with particular force. The massive cost increases for agriculture and all transport mean more inflation and even more expensive food for everyone. As always, those with the lowest incomes are hit hardest.

The Storting’s recent decision to offset the effects through reduced fuel taxes is mostly symbolic politics, and moreover only temporary. The tax cuts will be covered by cuts elsewhere in the revised state budget — just not in the sacred defence budget that all parliamentary parties are rallying around. As a result, workers end up paying twice — first through inflation, which erodes the purchasing power of the Norwegian krone, and then through reduced public services and increased co-payments in the healthcare system.

Meanwhile, the frontline negotiations between Fellesforbundet and Norsk Industri are underway. The Technical Calculation Committee (TBU) and Norges Bank are operating with forecasts of price growth of around 3.2 percent — a figure that completely ignores geopolitical realities. Basing the fight for real wage growth on such figures is absurd when a massive crisis is at the door.

A so-called wage frame of just over four percent in a scenario where energy prices are skyrocketing, and where food is becoming more expensive due to the fertilizer crisis, is a recipe for a decline in real wages. When price jumps hit essential goods like fuel, food, and electricity, inflation eats up the wage increase before it even reaches workers’ pockets.

The labour movement’s demands cannot take as their starting point the export industry’s desire for maximum profit. The wage share in industry has fallen year after year. It is directly unsolidaristic for Norwegian workers to try to undercut workers in other countries in order to save the «competitiveness» of Norwegian big capital. Solidarity means workers defending their interests at home and across national borders — it does not mean showing solidarity with a greedy export industry awash in excess profit and war profit.

Norges Bank’s threats of upcoming interest rate increases mean increased pressure on Norwegian households already deep in debt. The pension settlement and the future of welfare are also at stake if the labour movement does not now draw a red line and flex its muscles. As soon as prices rise more than expected toward summer, this must trigger the right to new negotiations and index regulation — meaning wages automatically increase in line with the monthly or quarterly price growth beyond the agreed «frame.» If NHO says no, a strike is the obvious answer.

Fellesforbundet faces a choice: continue the moderation line based on useless price forecasts, or acknowledge that the situation demands meaningful demands and what in plain Norwegian is called class struggle.

It is crucial that the labour movement rediscovers the connection between war, capitalism, and attacks on welfare, wages, and pensions. The struggle against war and rearmament is inextricably linked to international solidarity and the defence of our fundamental living conditions and rights.