Epstein, Hanne Skartveit og det norske Israel-nettverket

Skrevet av Marielle Leraand, leder Partiet FOR, publisert i Motstemme

Hanne Skartveit, debattredaktør i VG, forsøker å sette agendaen i Epstein-saken i en kommentar-artikkel. Under overskriften «En familie i krise», med henvisning til Kongefamilien, blir leseren invitert til å føle med de som nå lider. De verdige lidende, vel og merke. Ikke jentene som ble lurt eller tvunget inn i prostitusjon mens de fremdeles var under den seksuelle lavalder. Hanne Skartveit velger seg i stedet Stoltenberg-familien som slet med en datter som var narkoman, og den norske kongefamilien som nå åpenbart strever med både en mor og sønn som begge med stor sannsynlighet, om enn på ulikt vis, har brutt norske lover og langt overskredet det vi tenker på som god moral.

vil disse topp-politikerne i Norge betale tilbake verdien av de tjenesten de har utført på oppdrag for Epstein? Er det i det hele tatt mulig å vurdere verdien av hva de har utført av tjenester på vegne av staten Israel? Skal man telle inn kompensasjon av økonomisk tap, samt lidelsene til alle de palestinerne som har fått stjålet sine barndomshjem – etter Oslo-avtalens undertegnelse i 1993?

Men det er ikke hva hun skriver som er det mest oppsiktsvekkende. Det er hva hun velger å fokusere på akkurat nå. De tvangs-prostituerte småjentene som ble brukt som «honningfeller» for den vestlige eliten og som gjorde at Epstein og hans oppdragsgivere kunne utøve press på USA og Europas, men også lille Norges politiske og økonomiske eliter. Og hvem var så Epsteins oppdragstiver? Nylig frigitte FBI-dokumenter avslører, det som lenge har vært antatt, at Epstein var Mossad-agent. Han jobbet på oppdrag på vegne av staten Israel.

Dette siste er et narrativ som verken VG eller andre norske og vestlige medier ønsker at kommer fram i dagslyset. Dersom folk derimot kan druknes i en sump av en såpeopera med unge jenter og sex, og blir dusjet med stadig nye, intime episoder, hvor vi kan måpe og flire til kjevene går ut av ledd, og elske å forakte de rike og mektiges moral. Den som selger som fet burger. Den gir klikk og likes. Lett å skjønne, lett å like, og vi trenger ikke å tenke eller forstå så mye. Den er servert og er lettfordøyelig. Og vi vil ha mer.

Men konsekvenser for de som er blitt avslørt? Kanskje blir Mona Juul tilbakekalt for godt fra Amman som ambassadør? Barna deres kommer likevel til å arve 100 millioner kroner fra Epstein når boet hans er endelig avklart. Luksusleiligheten Mona Juul og Terje Rød Larsen fikk truet til seg for halv pris på beste Vestkant, ved bruk av utpresseren Epstein, vil nok aldri ende opp hos sin opprinnelige eier. Kanskje får Kjell Magne Bondevik og Torbjørn Jagland litt mer oppmerksomhet fra fremmede dersom de vandrer nedover Karl Johan? Men betale penger tilbake til ofrene? Og ikke minst; til palestinerne.

Ja, vil disse topp-politikerne i Norge betale tilbake verdien av de tjenesten de har utført på oppdrag for Epstein? Er det i det hele tatt mulig å vurdere verdien av hva de har utført av tjenester på vegne av staten Israel? Skal man telle inn kompensasjon av økonomisk tap, samt lidelsene til alle de palestinerne som har fått stjålet sine barndomshjem – etter Oslo-avtalens undertegnelse i 1993? Hva med de palestinske barna som Israel etter dette har fengslet helt ned i 12-årsalderen og som er blitt traumatisert for livet? Likene av palestinerne i fengslene. Torturen. Voldtektene. Uten å nå fram i norske og vestlige medier, fordi jo, Norge er jo så «god», avtalen ble laget i Norge, og den er også derfor «god». Må ikke finne på å forstyrre dét narrativet.

Eller Børge Brende, som i en e-post til Epstein feirer sin egen bursdag sammen med overgriperen, og skriver i en av de mange e-postene «Jeg savner deg», sitter fortsatt trygt som leder av Verdens Økonomiske Forum (WEF). Han vil fortsette å kunne orkestrere forbindelsene som Epstein opererte – og flere til. Hva er hans nåværende forbindelse til staten Israel? I Davos møtes de årlig, de kongelige, kjendiser, og aller viktigst; fremdeles innflytelsesrike fra den vestlige økonomiske og politiske eliten, og som man må anta fortsatt ivaretar like varme følelser og handlinger på vegne av staten Israel.

Men narrativ-kontroll er – og forbli – avgjørende. Historier fortelles. Og de lar være å bli fortalt. For hva ville skje dersom folk ble bevisste på at nøyaktig de samme menneskene fortsatt treffes, offisielt og privat. Hva ville skje dersom fokuset vender seg i retning av -ikke én mann, Epstein – men staten Israel, som fortsatt – med eller uten bilder og filmer som pressmidler – som oppdragsgiver? Da blir ikke burgeren like avhengighetsskapende lenger. Den gir vitaminer til geopolitisk innsikt, maktanalyse og dybdeforståelse. Det kan igjen føre til endringer av folks politiske preferanser.

Det er derfor ikke overraskende hvordan mediene lar være å nevne Mossad-og Israel-sporet. Folk flest skal fortsette å tro at mediene er «åpne», ja, mer åpne nå enn før, siden de jo gjengir korrekt Epstein-filene som Trump-administrasjonen har sluppet med injurierende detaljer om maktpersoner. Men igjen. Dersom tanken ikke skal føres lenger enn til personlig moral og økonomiske misligheter, dersom analysen mangler fokus på makt og hvem som utøver kontroll. Ikke enkeltpersoner, men systemet og institusjonene, og de personlige nettverkene som er bygget opp innenfor disse. Dersom fortellingen denne helhetens rolle som understøttelse av sionismen som prosjekt i dagens Israel. Hva tyder det på?

Legg merke til distraksjonen og at noen får gjennomgå mer enn andre. Mette Marit er en av dem. Hun er et lett bytte lett å fråtse i. Hennes dyd er selve Kongeriket Norges dyd. Og når hun settes på plass med kropp og sjel nå i galgen, så blir spørsmålet; må hun ikke ofres for nasjonens renhet?

Mens Terje Rød-Larsen, arkitekten bak Oslo-avtalen. En avtale som ble Israels fikenbland og renselseskampanje inn i vestlige samfunn for en eskalering av okkupasjonen av stadig nye palestinske områder, uten vestlige mediers kritiske blikk. To år med folkemord nå blir heller ikke nevnt i historien som fortelles, selv om folkemordet er nåtid, og nettverket som Epstein opererte fremdeles lever.

Om kort tid er det Eurovision. Det er ikke verdens maktsentrum, men det er symbolsk, ikke bare for nasjonen, men det viser fram noe rituelt ved vår «europeiske kultur». Og Norge står fortsatt ikke på lista over de få landene som ikke vil delta i dette europeiske stamme-ritualet sammen med den ikke-europeiske staten Israel. Hvorfor det? Hvilke personer i Norge, i NRK, tar denne enkelt-avgjørelsen? Er det under påvirkning av et Israel-lojalt nettverk som fortsatt opererer i Norge? Et nettverk Hanne Skartveit og andre redaktører kanskje ikke har egeninteresse av at skal avsløres.