NO
Debattinnlegg av sentralstyremedlemmene Geir- Ove Golden og Victoria Shanina i Fredrikstad Blad
Klad: Fredrikstad Blad, Foto: Oxana Alexandrova
Historien viser oss et mønster. Etter andre verdenskrig etablerte seierherrene baser i Tyskland, Italia og Japan – land som hadde tapt krigen. Disse basene ble opprinnelig begrunnet med å opprettholde ro og orden.
Men da den kalde krigen tok slutt, forsvant de sovjetiske basene, mens de amerikanske ble værende. I dag opererer USA med opptil 50 baser i Tyskland og 120 installasjoner i Japan, mange med hemmelig status om atomvåpen. Dette er ikke tilfeldigheter – det er strategi.
Norge har valgt å bli en del av denne arkitekturen. Men spørsmålet vi bør stille oss er: Til hvilken pris?
Folket blir til mål, ikke til beskyttelse
Den mest alvorlige konsekvensen av denne politikken er ikke den økonomiske eller strategiske – det er menneskelige. Når vi plasserer militære baser nær befolkningssentre, som Rygge i Østfold, gjør vi ikke bare Norge til en militær aktør. Vi gjør norske byer til militære mål.
Hver base har samme prioritering som ethvert annet militært mål: De blir først angrepet i en konflikt. Dersom de kan forsvare seg med missilsystemer, vil angrepene lande utenfor og treffe sivile mål likevel. Dette er ikke teori – det er erfaring fra tidligere konflikter.
Politikere og kommentatorer snakker om «økt trygghet» når de foreslår nye baser eller utvidelser. Men hvem er det egentlig som blir tryggere? Og hvem er det som blir mer sårbart? Svaret er tydelig: Befolkningen blir mer sårbart, mens de geopolitiske interessene blir bedre ivaretatt.
Demokratiets grenser
Det er demokratisk problematisk at beslutninger om norsk sikkerhetspolitikk tas i dialog med allierte, ikke med velgerne. Vi har sett det med Rygge – en sivil flyplass med charterreiser og rimelige flyreiser ble stengt, og Nato tok over. Beslutningen ble ikke tatt av folket, men av politikere som ikke nødvendigvis representerte lokalbefolkningens interesser.
Norge har en unik mulighet: Vi kan bestemme hvem som skal styre landet. Vi kan kvitte oss med politikere som ikke lytter. Men kan vi også kvitte oss med utenlandske soldater og baser? Teknisk sett ja – ved å melde oss ut av allianser. Men politisk sett er dette en diskusjon vi sjelden har.
Økonomisk lokkemiddel eller sikkerhetspolitisk realitet?
Det er lett å forstå hvorfor politikere og lokale aktører heier på utenlandske investeringer. Arbeidsplasser og økonomisk oppsving er gode argumenter, spesielt i perioder med høy arbeidsledighet. Men vi har sett dette før – med utenlandsk investerte vindmøller, med store infrastrukturprosjekter. Lokkemidlene er alltid de samme, men kostnadene blir betalt av alle.
Når vi lar utenlandske interesser definere vår sikkerhetspolitikk, betaler vi prisen i form av økt risiko for våre barn og barnebarn. Det er ikke en pris som vises på noen regnskap, men den er like reell.
Veien fremover
Vi trenger en ny debatt om Norges sikkerhetspolitikk. En debatt som ikke handler om «oss mot dem», men om hva som faktisk skaper trygghet. Er det flere baser, eller er det diplomati? Er det nærmere til Nato, eller er det nærmere til våre naboer?
Folket må få bestemme. Ikke gjennom en undersøkelse med forhåndsdefinerte svaralternativer, men gjennom en ærlig diskusjon om hva vi som nasjon ønsker. Vi ønsker å leve i fred. Vi ønsker at våre barn skal vokse opp i et rettferdig samfunn. Og vi ønsker ikke å være et bombemål i andres geopolitiske spill.
La oss ta tilbake demokratiet. La oss bestemme vår egen sikkerhetspolitikk. Og la oss huske at fred ikke bygges på frykt, men på tillit og respekt.