Hvem skal frigjøres – egentlig?

(KLASSEKAMPEN 24 mar, Leila Aftahi (Sentralstyremedlem i Fred og Rettferdighet)

Under lyden av israels­ke og amerikanske bombe­fly, missiler og droner, ristet bygningen. Vinduene klirret. Likevel sto hun der med stødig stemme. Rundt henne samlet flere tusen mennesker seg i Teheran – ikke redde, men bestemte. For å hedre de tapte. For å verne landets suverenitet.

Hun hadde nettopp mistet mannen sin. En offiser i den iranske marinen. Til sammen 84 iranske sjøfolk mistet livet da fregatten IRIS Dena ble senket av den amerikanske ubåten USS Charlotte i internasjonalt farvann. Et klart brudd på krigens folkerett.

Talen hennes, i en akademisk form, handlet om folkerett, militær teknologi og stormakters maktbruk. Hun ga ikke etter. Kampen for suverenitet gir man ikke opp. Med integritet og ryggrad sto hun der – ukuelig og fryktløs.

Er hun denne kvinnen Vesten vil «frigjøre»? Gi ytringsfrihet? Være stemmen til? I 2022 sto politikere og kulturaktører i Europa i solidaritet med «modige iranske kvinner» i kampen mot obligatorisk hijab. Hår ble klippet i protest – i europeiske gater, i EU-parlamentet. Sosiale medier flommet over av støtte. Viljen til å «redde» modige iranske kvinner var brennende akutt. Men nå? Øredøvende stillhet. Nesten ikke et ord.

Skyldes det at det er vanskeligere å iscenesette fallende missiler? Kropper i fillebiter? Eller har de knapt anerkjent at hun finnes? For én ting vet vi: Denne kvinnen er også modig. En iransk kvinne.

Men å vise solidaritet med henne er altfor risikabelt for de som «kjemper» for kvinne­rettigheter. Deres rykte og lykke kan gå opp i røyk.

Kan denne krigen ryste bort det svarte sløret – Vestens besettelse av iranske kvinner – fra feministers øyne i Vesten? Kan de, denne gangen, bli inspirert av de modige iranske kvinnene som kjemper mot USA og Israels undertrykkelse?