USA; Fra å være ulv i fåreklær til en såret ulvs desperate aggresjon!

 

Av og til er det ikke handlingene som avslører mest, men begrunnelsene. I flere tiår har USA presentert sine intervensjoner som nødvendige for å beskytte demokrati, menneskerettigheter eller global sikkerhet. Men når man ser på hva som faktisk skjer på bakken – i Irak, Syria og Venezuela – trer et annet bilde frem: et mønster der ressurskontroll, militærstrategi og geopolitisk dominans veier tyngre enn de idealene som brukes i retorikken.

Dette er ikke spekulasjon. Det er empirisk dokumentert av amerikanske og internasjonale kilder.

 

Irak: Demokrati som retorikk – olje som realitet

Da USA invaderte Irak i 2003, var begrunnelsen at Saddam Hussein truet verdensfreden med masseødeleggelsesvåpen og måtte fjernes for å gi irakerne demokrati. Men to tiår senere er det ikke demokrati som står igjen som det mest håndfaste resultatet – det er USAs kontroll over Iraks oljeinntekter.

Ifølge analyser publisert av Environmentalists Against War og The Cradle i 2024 har USA kontrollert hver eneste dollar av Iraks oljeinntekter gjennom Federal Reserve Bank of New York siden invasjonen. Shafaq News (2025) beskriver hvordan Iraks oljeinntekter fortsatt «krysser Atlanteren til en sterkt bevoktet bygning i Manhattan», der USA kan forsinke, blokkere eller overvåke transaksjoner.

Dette gir USA en form for økonomisk suverenitetskontroll som ikke krever militær okkupasjon, men som likevel binder Irak til amerikanske geopolitiske prioriteringer. Når USA samtidig presser Irak til å begrense handel i kinesiske yuan, blir det tydelig at kontrollen ikke handler om irakisk sikkerhet, men om amerikansk makt.

 

Syria: Humanitære begrunnelser – militær okkupasjon av oljefelt

I Syria har USA siden 2014 okkupert landets mest oljerike områder i nordøst. Offisielt har dette vært begrunnet med kampen mot IS og behovet for å stabilisere regionen. Men Middle East Monitor (2024) dokumenterer at USA fortsatt kontrollerer Omar-feltet, Syrias største oljefelt, og flere andre felt i Deir Ezzor og Hasakah.

Syrias olje- og energiminister beskriver denne okkupasjonen som en av landets største hindringer for økonomisk gjenoppbygging. Det er vanskelig å se hvordan en okkupasjon av oljefelt – og transport av olje ut av landet via tankbilkonvoier – kan forstås som et humanitært tiltak.

Samtidig rapporterer Firstpost (2025) at USA bygger sin sjette militærbase i Kobani, nettopp for å sikre kontroll over disse ressursene. Humanitær retorikk fungerer her som et slør over en realpolitisk strategi: svekke Syria, begrense iransk og russisk innflytelse, og sikre amerikansk posisjon i regionen.

 

Venezuela: Verdens største oljereserver – og et demokratinarrativ i geopolitikkens tjeneste

Venezuela er et av de tydeligste eksemplene på hvordan demokrati‑ og menneskerettighetsnarrativer brukes for å legitimere press mot en ressursrik stat. Landet sitter på verdens største påviste oljereserver, anslått til 303,2 milliarder fat – mer enn både Saudi‑Arabia (267,2 mrd. fat) og Iran (208,6 mrd. fat), og langt over nivået til andre store produsenter som Irak (145 mrd. fat) og USA (45 mrd. fat). Venezuela alene besitter dermed rundt 18 prosent av verdens totale oljereserver.

Denne ekstreme ressursposisjonen gjør landet strategisk uunnværlig for enhver stormakt som ønsker innflytelse over verdens energiflyt. Det er derfor ikke overraskende at amerikanske politikere i flere år har hevdet at Venezuelas olje «egentlig tilhører USA», eller at amerikanske selskaper burde få kontroll over landets produksjon. Når dette kobles med sanksjoner som lammer økonomien, støtte til opposisjonsgrupper og en retorikk som fremstiller Venezuelas regjering som illegitim, blir det tydelig at demokratiargumentet fungerer som et politisk verktøy – ikke et mål i seg selv.

Som Tuko.co.ke oppsummerer i sin gjennomgang av OPECs statistikk, har Venezuela «de største påviste oljereservene i verden», samtidig som amerikanske sanksjoner hindrer landet i å utnytte dem. Når USA samtidig posisjonerer seg for å få innflytelse over landets oljeindustri, blir det vanskelig å skille mellom idealistisk retorikk og realpolitiske interesser.

 

Narrativene som legitimerer makt

Det som går igjen i disse tilfellene, er bruken av tre typer narrativer:

1. Demokrati

Brukes for å delegitimere regjeringer som ikke følger amerikanske interesser. Eksempler: Irak, Venezuela, Libya.

2. Sikkerhet

Brukes for å rettferdiggjøre militær tilstedeværelse og baser. Eksempler: Syria, Irak, Afghanistan, Grønland.

3. Humanitære hensyn

Brukes for å skape moralsk legitimitet for intervensjoner. Eksempler:Jugoslavia, Libya 2011, Syria 2014–.

Disse narrativene fungerer som politiske verktøy. De skaper et bilde av USA som en global beskytter, samtidig som de skjuler de materielle motivene: olje, baser, handelsruter og geopolitisk innflytelse.

 

Et historisk mønster – ikke enkelthendelser

Når man setter Irak, Syria og Venezuela inn i en bredere historisk kontekst, blir mønsteret tydelig:

• Iran 1953: kupp etter nasjonalisering av olje
• Guatemala 1954: kupp etter landreform som truet amerikanske selskaper
• Chile 1973: regimeskifte i et ressursrikt land
• Irak 2003: invasjon og økonomisk kontroll
• Libya 2011: regimefall i et oljerikt land
• Syria: okkupasjon av oljefelt
• Venezuela: sanksjoner og press mot en oljerik stat

Dette er ikke tilfeldigheter. Det er en geopolitisk strategi der idealer brukes som retorikk, mens ressursene og maktbalansen er de egentlige driverne.

 

Konklusjon: Når idealer blir instrumenter

Demokrati, sikkerhet og humanitære hensyn er viktige verdier. Men når de brukes selektivt og strategisk for å legitimere inngrep i andre staters indre anliggender, mister de sin moralske kraft. Da blir de ikke lenger idealer – de blir instrumenter.

USA er ikke alene om å bruke slike narrativer. Men som verdens mektigste stat har USA et særlig ansvar for å være ærlig om sine motiver. Når retorikken ikke samsvarer med praksis, undergraves både internasjonal rett, staters suverenitet og tilliten til de verdiene USA hevder å forsvare.