Fred og rettferdighet – FOR

🌎 NO

Norsk

English

Forside / Artikkelarkiv /

«Krigen i Ukraina kunne vært unngått – men vi nekter å lære» I norsk offentlighet har det vokst frem en retorisk refleks: enhver som stiller spørsmål ved Vesten og NATOs rolle i krigen i Ukraina, blir raskt avfeid som apologet for Kreml. Denne forenklingen er ikke bare intellektuelt uholdbar – den hindrer oss i å forstå hvordan krigen kunne vært unngått, og hvordan vi kan forhindre lignende konflikter i fremtiden. Det er ikke marginale stemmer som har advart mot NATOs ekspansjon og Vesten sin rolle i konflikten. Professor John Mearsheimer har i over et tiår argumentert for at NATO-utvidelse mot Russlands grenser ville føre til krig. William Burns, nå CIA-direktør, skrev allerede i 2008 som ambassadør til Russland at russiske ledere betraktet NATO-utvidelse som en "eksistensiell trussel". Allerede på 1990-tallet advarte George F. Kennan – arkitekten bak USAs innflytelsesrike containment-politikk – mot NATO-utvidelse. Han kalte det en «strategisk blunder av episke proporsjoner» og mente det ville provosere Russland og svekke muligheten for samarbeid i Europa. Professor Jeffrey Sachs har pekt på hvordan Vesten undergravde Minsk-avtalene. Når tidligere tyske og franske ledere i ettertid har innrømmet at avtalene aldri var ment å implementeres, men snarere å gi Ukraina tid til å ruste opp, må vi stille spørsmålet: hvilken rolle spilte Vesten i å blokkere diplomatiske løsninger? Også norske politikere har advart mot vestlig maktarroganse. Kåre Willoch, tidligere statsminister og Høyre-leder, uttrykte bekymring for Vesten sin ekspansjonspolitikk og manglende respekt for stormakters sikkerhetsinteresser. I et intervju med VG i 2016 sa han: "Vesten har et betydelig medansvar for det som skjer i Midtøsten nå" – og han trakk paralleller til hvordan vestlig politikk har bidratt til destabilisering i flere regioner. Seniorforsker Matthew Blackburn ved NUPI har påpekt hvordan krigen har skapt nye ideologiske prosjekter i Russland, og hvordan vestlig politikk – inkludert informasjonskrig og strategisk narrativbygging – har bidratt til å sementere frontene. Kaptein Amund Osflaten, hovedlærer ved Krigsskolen og doktor i russisk krigføring, har i Forsvarets Forum og Utenfilter.no advart om at Ukraina de facto har tapt krigen. Han beskriver Russlands strategi som en «kvern» som forbruker enorme ressurser, der Russland har overtaket gjennom industriell kapasitet og rekruttering. Osflaten stiller et moralsk spørsmål ved Vestens strategi: "Vi lar ukrainerne kjempe en krig de ikke kan vinne, og risikerer å utrydde en hel generasjon unge menn." Dette er ikke en støtte til Russland – det er en advarsel mot å forlenge lidelsen i en krig som ikke har noen realistisk militær løsning. Også fra ukrainsk hold har det kommet kritiske røster. Tidligere statsminister Yulia Tymoshenko har advart mot det hun kaller en «kolonial modell», der vestlige aktører har fått for stor innflytelse over Ukrainas indre anliggender. Når slike bekymringer kommer fra landets egne ledere, bør vi lytte. Kemal Derviş ved Brookings Institution har stilt et ubehagelig spørsmål: ønsker Vesten egentlig en inkluderende verdensorden – eller er målet å svekke Russland permanent? Han advarer mot å straffe hele det russiske folket, da det kan drive Russland tettere mot Kina og forsterke globale skillelinjer. Å analysere hvordan Vesten bidro til å fremprovosere krigen, betyr ikke at man støtter invasjonen. Det betyr at man tar historien og diplomati på alvor. I et opplyst samfunn burde det være en selvfølge at vi skiller mellom «forklaring»og «forsvar» – mellom «analyse» og «apologi». Når begreper som "Putinist" brukes for å diskreditere kritiske røster, erstattes argumenter med mistenkeliggjøring. Det er en form for moralsk panikk som hindrer nyanser og innsikt. I stedet for å møte kritikk med fakta, møtes den med forakt – og dermed forsvinner muligheten for læring. Norge er en NATO-stat. Vår sikkerhetspolitikk formes av alliansens strategier, og vår offentlige debatt må derfor tåle kritisk refleksjon. Hvis vi ikke våger å stille spørsmål ved NATOs rolle i denne krigen, risikerer vi å bli medskyldige i fremtidige konflikter – ikke fordi vi ønsket det, men fordi vi valgte å tie.

«Systemsvikt i omsorgssektoren: Når tilsynsplikt blir til fravær av ansvar»

—

av

Henning Økland
i ,

Doner nå Bli medlem
Lenke kopiert! ✅

English version

Denne teksten retter et kritisk blikk mot alenearbeid i høyrisikomiljøer, manglende tilsyn og kommersialiseringens konsekvenser for både ansatte og brukere. Det er på tide med et oppgjør.

 

«Systemsvikt i omsorgssektoren: Når tilsyn blir til fravær»

To kvinner ble drept mens de jobbet alene ved institusjoner som skulle gi omsorg og trygghet. Begge hadde varslet om risiko. Begge ble ignorert. Når tilsynsmyndighetene svikter, er det ikke bare institusjonene som har blod på hendene.

I 2014 ble Anna Kristin Gillebo Backlund drept av en 15 år gammel jente ved en barnevernsinstitusjon i Asker. Hun jobbet alene om natten. Ti år senere ble en annen kvinne drept ved et privat ettervernstiltak i Oslo. Også hun jobbet alene. Også hun hadde uttrykt bekymring. Også hun ble ignorert.

Statsforvalteren og Arbeidstilsynet har ansvar for å sikre forsvarlig drift og trygt arbeidsmiljø. Likevel har alenearbeid blitt normalisert – selv i institusjoner med høy risiko for vold. Når tilsynet kommer først etter at noen er drept, har det allerede sviktet.

Dette er ikke enkelthendelser. Det er symptomer på et system der kommersielle aktører får drive omsorg med minimal kontroll, og der ansatte blir ofret for budsjetter og effektivitet. Det er et system der varsler ikke får konsekvenser, og der tilsynsmyndighetene mangler både vilje og verktøy til å gripe inn.

Vi trenger mer enn justeringer. Vi trenger et oppgjør med hvordan omsorgssektoren er organisert. Vi trenger et forbud mot alenearbeid i høyrisikomiljøer. Og vi trenger at tilsynsmyndigheter holdes ansvarlige når de svikter.

Mvh
Henning Økland 
Overlege
Spesialist Indremedisin
Spesialist Geriatri
Tidl. foretaks tillitsvalgt OUS, YLF(DNLF)

Norsk versjon

«System Failure in the Care Sector: When Supervision Becomes Absence»

This text takes a critical look at solitary work in high-risk environments, lack of supervision, and the consequences of commercialization for both employees and users. It’s time for a reckoning.
«System Failure in the Care Sector: When Supervision Becomes Absence»
Two women were killed while working alone at institutions that were supposed to provide care and safety. Both had warned about risk. Both were ignored. When supervisory authorities fail, it’s not just the institutions that have blood on their hands.
In 2014, Anna Kristin Gillebo Backlund was killed by a 15-year-old girl at a child welfare institution in Asker. She was working alone at night. Ten years later, another woman was killed at a private aftercare facility in Oslo. She too was working alone. She too had expressed concern. She too was ignored.
The County Governor and the Labor Inspection Authority have responsibility for ensuring proper operations and safe working environments. Yet solitary work has become normalized – even in institutions with high risk of violence. When supervision comes only after someone has been killed, it has already failed.
These are not isolated incidents. They are symptoms of a system where commercial actors are allowed to operate care services with minimal control, and where employees are sacrificed for budgets and efficiency. It’s a system where warnings have no consequences, and where supervisory authorities lack both the will and tools to intervene.
We need more than adjustments. We need a reckoning with how the care sector is organized. We need a ban on solitary work in high-risk environments. And we need supervisory authorities to be held accountable when they fail.

Best regards
Henning Økland
Senior Physician
Specialist in Internal Medicine
Specialist in Geriatrics

—

av

Henning Økland
i ,

Doner nå Bli medlem
Lenke kopiert! ✅