Reorientering i norsk presse?

Dagsavisen har laget et stort oppslag med statsvitere som uttaler seg kritisk til NATOs utvidelsesstrategi i forkant av krigen i Ukraina.

Gjennom hele konflikten i Ukraina, har en samlet norsk presse, fra Aftenposten og VG via NRK til Klassekampen, fungert som et ensidig heiakor for NATO og sterkere væpning av den ukrainske regjeringshæren. Propagandaen har hatt effekt i form av at støtten til våpenleveranser til Ukraina har vært sterkere i Norge enn i noe annet land. Men samtidig har det ført til at folk i Norge har fått et fullstendig urealistisk syn på hvordan krigen faktisk utvikler seg.

Behovet for å spre optimistiske meldinger og analyser, for å gi folk håp og tro på militær seier, frontkolliderer nå med stillstanden på fronten. Motstanden mot fortsatte våpenleveranser øker i stadig flere NATO-land, og selv om Slovakia er et lite og i seg selv ubetydelig land i NATO, vitner valgresultatet der om hva som er stemninga også i mange andre land.  Når utsiktene til militær seier for den NATO-væpnede ukrainske regjeringshæren er i ferd med å forsvinne, kommer alternativet som resten av verden har pekt på fra konfliktens begynnelse, våpenhvile og fredsforhandlinger, opp på bordet, også i vestlige hovedsteder.

Brasils president Lula da Silva uttalte følgende da han avviste forespørselen om fra Tysklands forbundskansler Olaf Schultz om å bidra med våpen til Ukraina under hans statsbesøk i januar i år:

Portrait of Luiz Inácio Lula da Silva

“We have discussed this with China, with Indonesia” and other Latin American countries “to construct a group of countries that is capable, in a certain moment, to convince Russia and Ukraine that peace is the best way to go”.

Fortsatt virkelighetsfjerne norske oppslag

Slik situasjonen er i Norge i dag, vil det komme som et sjokk på en befolkning som har blitt foret med fortellingen om at Putin er den nye Hitler og at forhandlinger er Chamberlainaktig «appeasement». Så sent som 2. oktober presenterte VG et helt virkelighetsfjernt oppslag om at den ukrainske regjeringshæren står på trappene til å gjøre et militært gjennombrudd som vil tvinge Russland til retrett. I møte med kommende våpenhvile eller militært nederlag for Ukraina, står norsk presse i fare for fullstendig å underminere den sterke tilliten folk i Norge har hatt til våre medier. Det haster altså å få på plass en ny og mer realitetsorientert fortelling.

NATO-utvidelse som årsak til tragedien

Dagsavisen synes å ville være først ute med en slik reorientering. I et større oppslag 6. oktober, får den finske statsviteren Heikki Patomäki komme til orde først i artikkelen, blant annet med følgende uttalelse:

– Det som har skjedd i Russland etter den kalde krigen, er knyttet til globaliseringsprosesser og tett samhandling med den nyliberale Vesten. «Besettelsen» om å utvide Nato og EU, i tillegg til at Vesten har nektet å diskutere sentrale oppfatninger i Russland, har bidratt til tragedien vi ser i Ukraina, sier han.

Vi får også høre fra Jo Jabobsen, professor ved Institutt for sosiologi og statsvitenskap ved NTNU:

– I sum er det som er skrevet og sagt om krigen i Ukraina, fra februar 2022 og fram til nå, lite imponerende og lite analytisk. Som Patomäki indikerer, males et svart-hvitt-bilde der Russland generelt, og Vladimir Putin spesielt, tillegges rollen som «demonen», sier Jakobsen til Dagsavisen.

– Vi må forstå det russiske perspektivet

Det Dagsavisen gjør med dette, er å forsøke en gradvis dreining bort fra NATO-propagandaen. De to statsvitere som vi tidligere ikke har fått høre om, blir fortsatt imøtegått lengre ned i artikkelen av Karsten Friis ved NUPI, en fra før velkjent stemme i den norske offentligheten, som fortsatt står fast på NATOs fortelling om krigens årsaker. Det at Friis havner langt ned i artikkelen, samtidig som Dagsavisens kommentator, Jo Moen Bredeveien, også kommenterer at vi nok må erkjenne at vi i større grad må forstå, om ikke nødvendigvis akseptere, det russiske perspektivet om NATO-utvidelse som en trussel, utgjør imidlertid i helhet en kraftig retorisk omlegging. Spørsmålet er likevel om endringa kommer for sent til å redde norsk presses troverdighet.