NO
Artikkelen er en forkortet versjon av en artikkel som ble publisert på Radikal Politikk i 2015.
Antisemittisme representerer fortsatt en dødelig trussel mot jøder. Men begrepet brukes også manipulativt til å brunbeise Israel-kritikk og maktkritiske analyser.
Ifølge Store norske Leksikon benyttes ordet «antisemittisme» som “betegnelse for fiendtlige holdninger og handlinger rettet mot jøder fordi de er jøder”. Fenomenet har sin basis i jødenes skiftende økonomiske og sosiale stilling i Europa, noe den jødiske marxisten Abram Leon har analysert i detalj.
Antisemittismen bygger på fordommer mot jødene som spesielt griske, onde og bestialske, seksuelt perverterte og som slu løgnere og manipulatorer. Sentralt i antisemittismen er forestillinga om at jødene danner et tett etnisk nettverk som konspirerer for å etablere herredømme over ikke-jødiske folkeslag, gjerne ved å plassere seg i strategiske posisjoner på tvers av tilsynelatende uforsonlige politiske motsetninger, som mellom kapitalister og kommunister.
Den falske “nye antisemittismen”
Når antisemittismebegrepet brukes i dag, handler det svært ofte om Palestinakonflikten. Tilhengere av konseptet «Den nye antisemittismen» hevder at dette begrepet kan beskrive alle som «fornekter av eller angriper på det jødiske folkets rett til å leve som likestilte medlemmer av familien av nasjoner», med Israel utpekt som “den kollektive jøden blant nasjoner.» I den sammenhengen har antisemittisme-anklager har også blitt rettet mot framstående jødiske israelkritikere, som Noam Chomsky og tidligere ministeren under Nelson Mandela, Ronnie Kasrils.
Mens “den klassiske” antisemittismen innebærer at mennesker blir forskjellsbehandla på grunnlag av sin etniske eller religiøse tilhørighet, handler «den nye antisemittismen» om de som fordømmer en statsdannelse som i hele sin essens er basert på omfattende og systematisk forskjellsbehandling av mennesker på grunnlag av etnisk-religiøs tilhørighet.
Det som ligger i begrepet “den nye antisemittismen” er dermed ikke bare noe annet og mer enn “den klassiske” antisemittismen. Politisk representerer den det stikk motsatte. Ettersom antisemittisme betegner en form for rasisme, innebærer begrepet “den nye antisemittismen” at motstand mot den apartheidlignende grunnlaget for staten Israel stemples som en form for rasisme, når det i virkeligheten handler om konsistent motstand mot forskjellsbehandling på etnisk grunnlag, altså antirasisme. Begrepet “den nye antisemittismen” må derfor forkastes helt og fullstendig og avsløres som den manipulativt villedende hersketeknikken det er.
Ekte antisemittisme i Palestina-spørsmålet
Det at begrepet “den nye antisemittismen” er falskt og manipulativt, betyr ikke at ikke også ekte antisemitter bruker Israels handlinger i Palestina som retorisk dekke for å spre antisemittiske holdninger. Når nazister som også hyller angrep på muslimske innvandrere, forsøker å framstille seg som Palestina-aktivister, er det åpenbart krokodilletårer. For dem er Palestina-spørsmålet bare et redskap for å fremme hat mot jøder.
Samtidig fins det også grupper som genuint er opptatt av palestinernes sak, men som blir revet med i retorikk mot Israel som ikke skiller mellom staten Israel og jødene som folk, og som derfor retter sitt ekte raseri mot staten Israels forbrytelser mot tilfeldige og uskyldige jøder. Da dansk-palestinske Omar Abdel Hamid El-Hussein i 2015 drepte en vakt i et forsøk på å begå en massakre i en synagoge i København, var det verken tvil om at det var en antisemittisk terrorhandling eller tvil om at engasjement for Palestina-saka var motivasjonen for utviklinga av det antisemittiske hatet.
“Den nye antisemittismen” og antisemittismen
Det å avvise de falske antisemittismeanklagene som ligger i definisjonen av “den nye antisemittismen” er viktig fordi slike falske anklager, om de blir akseptert, kan brukes av staten Israel og dens apologeter til å motstå legitime og nødvendige internasjonale straffetiltak. Men begrepet “den nye antisemittismen” må nedkjempes også fordi det bidrar til å rive ned det helt sentrale skillet mellom jødene som folk og staten Israel. Dermed åpnes døra på vidt gap for de ekte antisemittenes demagogi, og øker dermed faren for antisemittisk vold og diskriminering.
Antisemittiske angrep må ikke få legitimering ved å bli kobla til den antirasistiske kampen mot Israels forbrytelser mot palestinerne under noen fellesbetegnelse som “ny antisemittisme”. Tvert imot er det viktig å synliggjøre at det bare fins én antisemittisme, som handler om vold og diskriminering av jøder, fordi de er jøder, og at denne typen forbrytelser hører til her.
Antisemittisme er rein rasisme, på lik linje med islamofobi, og ofrene for voldelig ondsinna rasisme kan både være jøder og muslimer. I den grad antisemittiske terrorhandlinger, “i solidaritet med palestinerne”, har noen politisk effekt, er det ved å være med på å styrke retorikken til sionistene og islamofobe og innvandrerfiendtlige krefter i Vesten. Det betyr selvsagt ikke at de som utfører slike terrorhandlinger på noe vis gjør dette på oppdrag fra Israel eller muslimfiendtlige krefter. De er ingens nyttige idioter, bare generelt rasistiske idioter.