NO
Saksdokument til eksklusjonssak mot Trond Andresen
Andresen har blitt forelagt dokumentene og gitt anledning til å svare. Han har valgt å ikke levere noe skriftlig tilsvar.
Om det formelle og politiske grunnlaget for eksklusjon fra partiet
Bakgrunn: Hva sier vedtektene om eksklusjon?
I paragraf 1-2 i vedtektene fastslås det at partiets formål er «å forene mennesker til arbeid mot krig og undertrykkelse og for en verdensorden basert på FN-pakten og den internasjonale arbeiderbevegelsens idégrunnlag om likeverd, solidaritet og fred mellom nasjoner.»
Som et nystiftet parti som utfordrer etablerte sannheter i det norske samfunnet, og som har klart å oppnå kriteriene for godkjennelse av partier i partiregisteret, vil FOR være sårbart for mange ulike grupper som kan ha interesse av å overta partiet og bruke det til helt andre politiske formål, eller ødelegge eller svekke partiet. Derfor har partiet beskrevet prosedyrer for nekting av medlemskap og eksklusjon i paragraf 2-2:
«For å sikre at partiet forblir et redskap for det formålet det er etablert for, kan sentralstyret vedta å nekte medlemskap til personer som søker dette, som ut fra sin politiske forhistorie vurderes å ville arbeide mot partiets formål. Eventuelt innbetalt medlemskontingent vil i disse tilfellene bli returnert. Sentralstyret kan også suspendere medlemsrettighetene og fremme forslag om eksklusjon av personer som er registrert som medlemmer. Eventuell eksklusjon vil vedtas av landsstyret. Suspenderingen av medlemsrettighetene vil gjelde fram til landsstyret har behandlet eksklusjonsforslaget. Medlemskap er uforenlig med rasistisk aktivitet.»
Det landsstyret skal vurdere, er derfor verken om partiet skal ha en eksklusjonsparagraf, om rasistisk aktivitet bør være tillatt i partiet eller om sentralstyret har hatt fullmakt til å vedta suspendering. Dette er fastslått i partiets vedtekter som er vedtatt av landsmøtet, som landsstyret er underordnet. Det som er landsstyrets rolle, og som saken derfor handler om, er hvorvidt den agitasjonen som Trond Andresen har bedrevet, og som er grunnlaget suspenderingsvedtaket som sentralstyret har foretatt, er å regne som «rasistisk aktivitet» som gir grunnlag for eksklusjon.
Sentralstyrets utgangspunkt: Å koble Israels forbrytelser til jødiskhet, er rasistisk
Den mest utbredte varianten av rasistisk agitasjon i dag, tar ikke utgangspunkt i biologiske vrangforestillinger om eksistensen av ulike menneskeraser, men i forestillinga om at bestemte religioner eller etniske grupper gjør at de som har tilknytning til disse gjennom sin oppvekst blir bærere av ulike former for negative egenskaper. Disse forestillingene vil oftest ta utgangspunkt i konkrete handlinger som er utført av aktører, det være seg enkeltpersoner, organisasjoner eller stater, som tilhører gruppa. Disse handlingene og motivene de sprang ut av, blir deretter tillagt gruppa som sådan.
Innen antropologisk og sosialpsykologisk forskning betegnes dette som essensialisme: troen på at medlemmer av en gruppe deler en iboende, uforanderlig egenskap. Essensialisme bygger ofte på kulturell reduksjonisme, der komplekse sosiale og individuelle variasjoner forenkles til stereotype forestillinger. -Stereotypier er mentale forenklinger – tankemønstre som reduserer kompleksitet. Dette er nært knyttet til det som kalles kollektiv attribusjonsfeil – en kognitiv feilslutning der man tillegger en hel gruppe ansvar eller egenskaper basert på enkeltindividers handlinger.
Disse oppstår når man feiltolker årsaken til en persons handlinger, ofte ved å overdrive betydningen av indre egenskaper og ignorere situasjonelle faktorer. Kollektiv attribusjonsfeil er en utvidelse av dette, der man overfører slike feilslutninger til hele grupper. Dette er kognitivt problematisk fordi det bryter med prinsippet om individuell variasjon og kontekstuell forståelse – grunnpilarer i både sosialpsykologi og rettsfilosofi.
Bekreftelsesbias forsterker slike feilslutninger. Dersom man baserer sine antakelser om en folkegruppe på egne erfaringer fra et ferieopphold, eller på andres lignende fortellinger, og ignorerer motstridende informasjon, er dette et klassisk eksempel på bekreftelsesbias, altså at man søker bekreftelse på egne antakelser, heller enn å undersøke dem kritisk.
Essensialistiske oppfatninger bygger ofte på kategorifeil. Slik er det i høy grad også når det gjelder forestillingen om jøder, hvor begrepene jøde, jødiskhet og sionisme blandes sammen. Derfor må vi klargjøre:
- Jøder er først og fremst individer – mennesker med egne liv, erfaringer og kulturelle kontekster. Deres identitet formes i samspill med både historiske, sosiale og biologiske faktorer, inkludert epigenetiske forhold som påvirker generasjonsoverførte responser på miljø og stress NDLA: Identitet og antropologi.
- Jødiskhet er en sosial konstruksjon – et sett av ideer, forestillinger og praksiser som varierer betydelig mellom ulike grupper og individer. Den kan være religiøs, kulturell, etnisk eller politisk, og uttrykkes på mange måter.
- Sionisme er en politisk ideologi med historiske røtter i europeisk nasjonalisme og et utvalg av personer med opplevelse av jødisk identitet. Sionisme er ikke en religiøs praksis, og heller IKKE et uttrykk for jødisk identitet i seg selv.
Essensialistiske forstillinger og kategorifeil vil ofte finne eksplisitte bekreftelser fra de aktørene som begår grusomheter. De vil ofte framstille grusomhetene sine som legitime ut fra gruppas religion eller kultur. IS framstiller for eksempel sin praksis som i tråd med islam i sin rene form. Tilsvarende framstiller Israel seg som det jødiske folkets representant, og jødiske sionister framstiller sionismen som synonymt med jødedom i vår tid. Kategorifeilen om at jøde = sionist, fremmes altså åpent og aggressivt av sionistenes selv. På samme måte fremmer IS kategorifeilen om at IS-ideologien og islam er ett og det samme.
Ved å gjenta kategorifeilen vil de som tror de er motstandere av Israel bidra til både å stigmatisere jøder som gruppe, og til å legitimere Israels retorikk. Tilsvarende vil «islamkritikerne» styrke IS ved å bidra til å bekrefter gruppas framstilling av sin ideologi som (den eneste formen for) sann islam.
Realiteten er at flertallet av sionistene ikke er jøder, og mange sionister identifiserer seg ikke med religiøs jødedom. Ifølge Pew Research Center finnes det mellom 60 og 70 millioner evangelikale kristne i USA, hvorav 20–50 millioner uttrykker teologisk motivert støtte til Israel. Tristan Sturm anslår at over 30 millioner av disse kan klassifiseres som kristne sionister, med hovedtyngde i sørstatene. Til sammenligning er den globale jødiske befolkningen anslått til rundt 15 millioner (Jewish Virtual Library; World Jewish Congress). Denne asymmetrien har gitt kristen sionisme betydelig politisk tyngde. Organisasjoner som Christians United for Israel (CUFI), International Christian Embassy Jerusalem (ICEJ) og International Fellowship of Christians and Jews har fått direkte tilgang til beslutningstakere i Washington og har påvirket både retorikk og realpolitikk i Midtøsten. Å tillegge sionister generelle «jødiske karaktertrekk» er derfor en dobbel kategorifeil: Det er verken slik at alle jøder er sionister, eller slik at alle, eller en gang de fleste, sionister er jøder.
Med essensialistiske forestillinger følger det også diskriminerende personlig adferd og politiske tiltak for å begrense disse gruppenes antall og muligheter i samfunnet. Selv om den som agiterer for denne typen forestillinger ikke selv nødvendigvis opptrer direkte diskriminerende i personlige relasjoner, eller støtter opp om politiske vedtak som begrenser en gruppes rettigheter, vil denne typen agitasjon bidra til at andre som påvirkes kan utføre diskriminerende handlinger. Dermed er også det å agitere for denne typen forestillinger i seg selv en diskriminerende handling som med rette kan oppleves som et angrep fra dem som tilhører den gruppa som blir tillagt spesielle negative egenskaper på grunn av sin bakgrunn.
Det å knytte tilhørighet til islam til potensial for grusomheter tilsvarende det som blir begått av grupper som IS, legitimerer både diskriminerende holdninger i hverdagen, diskriminerende innvandringspolitikk og direkte drap på muslimer, slik vi har sett mange eksempler på i Norge. Tilsvarende bidrar også retorikk som kobler jødisk religion og etnisk bakgrunn til Israel til å legitimere hatefull adferd, diskriminering og potensielt også drap og vold på jøder.
Det er fullt legitimt å analysere religioner, ideologier og kulturelle praksiser kritisk. Men slike analyser må skille klart mellom ideer og individer. Å tillegge folkegrupper eller enkeltpersoner særskilte karakteristika basert på selektive utvalg, er ikke forankret i vitenskapelig metode og kan føre til urettferdige og feilaktige konklusjoner. Som antropologisk metode tilsier, må man alltid forstå kulturelle uttrykk i sin kontekst og unngå å sammenligne «epler og bananer» – altså ulike kategorier som ikke kan vurderes på samme premisser.
Jødisk identitet er ikke én ting, men et mangfold av uttrykk. Det finnes sekulære jøder, ortodokse jøder, reformerte jøder, kulturelle jøder og mange andre undergrupper. Hver av disse har egne praksiser, verdier og forståelser av hva det vil si å være jødisk. Å tillegge hele gruppen en felles mentalitet eller karakter er derfor ikke bare feilaktig, men også diskriminerende og reduksjonistisk.Enhver sammenblanding av jødedom og sionisme, eller av islam og jihadisme, er derfor i praksis rasisme og uforenlig med et idégrunnlag om likeverd og solidaritet.
Forskjellen på rasistiske fordommer og rasistisk aktivitet
Det at både attribusjonsfeil og bekreftelsesbias er naturlige psykologiske mekanismer, samtidig som vi har et samfunn hvor rasistiske fordommer florerer mens aktører som tilhører en gruppe som blir utsatt for negative fordommer selv aktivt promoterer kategorifeil, vil føre til at svært mange av våre medlemmer, kanskje de fleste, vil være bærere av en eller flere rasistiske fordommer. Men det å ha en rasistisk fordom er ikke det samme som å drive rasistisk aktivitet. Heller ikke det å komme med et rasistisk utsagn, er automatisk rasistisk aktivitet, dersom det sies ubetenkt. Det bør imidlertid alltid være vår plikt som antirasister og FOR-medlemmer å påpeke og imøtegå rasistiske uttalelser, også de som framstår som ubetenkte.
Grensa over til rasistisk agitasjon, som sentralstyret mener bør forstås som rasistisk aktivitet, går når argumentasjonen skjer offentlig og opprettholdes over tid, og når oppfordringer til å beklage eller nyansere ytringene avvises.
Hva har Trond Andresen gjort?
Sentralstyrets oppfatning er at Trond Andresen offentlig, og over tid, og tross forsøk på å få ham til å beklage eller nyansere ytringene sine, har agitert for essensialistiske forestillinger om jøder, for eksempel ved å vise til ekstreme fortolkninger av judaistiske religiøse skrifter som grunnlag for å beskrive «jøders mentalitet». Dette gjør også at han fremsetter fordomsfulle holdninger overfor en gruppe mennesker som identifiserer seg som jøder. Dette mener vi må beskrives som rasistisk aktivitet, og dermed uforenlig med medlemskap i Fred og Rettferdighet. Derfor foreslår vi for landsstyret at han ekskluderes fra partiet.
Konkret referanse til hva Trond Andresen har skrevet, finnes i vedlegget.
Andresen har blitt forelagt dokumentene og gitt anledning til å svare. Han har valgt å ikke levere noe skriftlig tilsvar.