NO
Innlegget «Hva vet vi om iranske biovåpen» (18. april) fremstår opplysende, men er i realiteten selektivt – og bidrar til å nøre opp under frykt og mistenkeliggjøring av Iran. Allerede i åpningen siteres Ali Akbar Hashemi Rafsanjani, som var fungerende øverstkommanderende under Iran–Irak-krigen. I innlegget omtales han imidlertid som en av «ayatollaene» – uten avgjørende kontekst: Iran var offer for omfattende kjemiske våpenangrep som drepte tusenvis av iranere og påførte over 60.000 varige skader til i dag. Saddam Hussein fikk støtte fra blant andre USA og Tyskland til å utvikle og bruke disse våpnene.
Leseren inviteres så til å spekulere i om Iran kan ty til biologiske våpen dersom landet blir «desperat». Samtidig utelates det at Iran, i trekanten Israel–USA–Iran, har fremstått som en rasjonell og forutsigbar aktør i diplomati og forhandlinger – i kontrast til USA og Israel, som gang på gang har brutt folkeretten, blant annet ved å innlede angrepskrig mot Iran i juni 2025 og februar 2026.
Fraværet av Israel er også påfallende. Internasjonale eksperter og etterretningstjenester har i lang tid pekt på at Israel kan besitte en uoffisiell biologisk våpenkapasitet. Israel er dessuten blant få land som verken har signert eller ratifisert konvensjonen om biologiske våpen (BWC), i motsetning til Iran.
Til slutt er det grunn til å stille spørsmål ved at spekulasjonene i innlegget i stor grad bygger på vurderinger fra amerikanske myndigheter. Erfaringene fra Irak-krigen i 2003, der verden ble advart om masseødeleggelsesvåpen som aldri ble funnet, viser hvor problematiske slike påstander kan være.
Fredelige løsninger kommer ikke nærmere dersom vi fortsetter å gjenta narrativer som ensidig bidrar til å demonisere én part. Tvert imot bidrar slike fremstillinger til normalisering og aksept av vestlige fiendebilder – en dødvinkel for varig fred.