NO
Støre flytter Norge nærmere atomvåpensonen, nærmest uten offentlig debatt.
Klad: Subjekt
Mens folk flest sitter og skroller på mobiltelefonene, gjesper i vårbrisen og kanskje ikke tenker så mye over det, er Norge i ferd med å krysse en farlig grense. En ny forsvarsavtale om «fremskutt sikkerhet» som fører oss under Frankrikes «atomvåpenparaply» er blitt inngått uten noen grundig debatt. En vår-yr Støre tar flyet ned til Paris og undertegner en forsvarsavtale, og hovedstrømsmediene er med på ferden som ungpikeaktige beundrere. Som vanlig når det gjelder sikkerhetspolitkk skal folk flest helst ikke fordype seg og bli grundig informert. Det holder å bli en del av den medieskapte våpen-er-veien-til-fred- fanklubben.
Men atomvåpen har man plutselig glemt at ikke er vanlige våpen. Man skal helst ikke forestille seg at de helt faktisk er designet for total ødeleggelse. Når Norge nå aktivt søker seg nærmere atomvåpenkapasitet gjennom samarbeid med Frankrike – som har lovet å skaffe seg enda flere av disse masseødeleggelsesvåpnene – bidrar Norge som land til å eskalere og uvide atomvåpen-frontilinjen mot Russland.
Er det nå så veldig lurt egentlig?
Tilhengerne av avtalen snakker om alle de fine tingene, at dette skal bidra til «avskrekking». Som om dét er en garanti for at våpnene ikke brukes. Avskrekking fungerer bare så lenge alle aktører opptrer fullstendig rasjonelt, informert og uten feil. Historien viser det motsatte: misforståelser, tekniske feil og politiske kriser har flere ganger brakt verden på randen av atomkrig. Jo flere land som integreres i atomvåpenstrategier, jo større blir risikoen for at noe går galt.
Det Støre og regjeringa nå gjør, er å senke terskelen for at Norge kan bli direkte involvert i en ny verdenskrig – og denne gangen med atomvåpen som «redskaper» som Norge skal være villig til å bli beskyttet av. Vel, «beskytte» og «beskyte» er omtrent samme vanvittige tankegang når det gjelder masseødeleggelsesvåpen. Men hysj! Nå skal det bare feires og skåles og være så snill å ikke ødelegg hyggen her.
Og vær så snill å ikke diskutere signaleffekten!
For hvordan oppfattes dette i Russland, tror vi?
Sterkere fredsvilje?
Vel, denne avtalen forteller i hvert fall Russland at Norge i enda større grad har gått over fra lavspenning til høyspenning. Ikke bare har vi skaffet oss 12 amerikanske «omforente områder» (militærbaser) – fine «hotspots» for russiske missiler, samt en Vardø-radar styrt av USA og som hjelper amerikanerne i Ukrainakrigen og i krigen mot Iran. Nei, nå skal vi også la Frankrike utvide sin atomvåpensone helt fram til russergrensa i nord.
Dette er et fundamentalt veivalg, men pytt sann! Vi trenger da ikke å diskutere så mye.
Man ville i tidligere tider tenkt at enten kan vi, vanlige folk, velge fram en fundamentalt annen politisk retning på Stortinget eller så er det viktig å sikre seg Geigerteller og jodtabletter.
For det er fremdeles mulig å snu fundamentalt. Det er mulig å bygge en sikkerhetsarkitektur i Europa og som inkluderer Russland. Eller vi kan låse oss enda tettere til stadig mer krigshissende atomvåpenmakter som lover at vi får beskyttelse.
Det første alternativet er krevende, langsiktig og politisk utfordrende siden vi først må få slippe til i hovedstrømsmediene og fortelle folk om konsekvensene av å stemme på de krigshissende partiene de i dag har valgt. Men så går reisen videre til å skulle overbevise resten av Europa (eller det blir motsatt; fornuften finner plass andre steder i Europa først og omsider siver inn som dønninger over norskekysten). Det andre alternativet er forsåvidt enkelt, men det er virkelig kortsiktig – og potensielt altutslettende katastrofalt.
OSSE representerer fortsatt en av de få strukturene der dialog på tvers av konfliktlinjer er mulig. I stedet for å svekke dette foraet gjennom å bruke det til enda en krigsarena så burde Norge bruke sin politiske tyngde til å styrke alle muligheter for å gå i retning av en sikkerhetsarkitektur i Europa som også inkluderer Russland. Felles sikkerhet og tillit mellom Europa og Russland bygges heller ikke i 2026 med atomvåpen. Den bygges gjennom å avslutte stedfortrederkrigen i Ukraina, ruste ned, gjenoppta dialogen og inngå gjensidige forpliktelser og avtaler med vår nabo i øst.