23. August. 2026 ble dette innlegget mitt publisert .
I et podcastintervju som ble offentlig kjent 16. august, tok Israels nasjonale sikkerhetsminister Itamar Ben-Gvir, til orde for målrettede drap på 30–40 personer i Gaza hver natt, og brukte samtidig et språk der mennesker i Gaza ble omtalt som «ikke verdige til liv» og «ikke engang mennesker».
Dette bør få alle som tror på menneskeverd til å stoppe opp.
For hva skjer med oss når vi begynner å høre slike uttalelser uten å reagere?
Hva skjer når døde mennesker blir til statistikk? Når barn som blir drept, bare blir enda et tall i nyhetsstrømmen?
Når ble dette normalt?
Vi kan fordømme terror. Og samtidig kan vi fordømme drap på palestinske sivile, kollektiv avstraffelse og enhver retorikk som avhumaniserer palestinere.
Ingen skal måtte bevise at de er «verdige» til å leve. Det burde være en selvfølge.
Jeg spør derfor våre politikere på Stortinget. Hvor går deres grense?
Jeg spør menneskerettighetsorganisasjoner, journalister og aktivister. Gjelder menneskeverdet også når ofrene ikke tilhører «vår» gruppe?
Jeg spør religiøse ledere i moskeer, kirker og synagoger. Hva sier troen når menneskeliv blir fratatt sin verdi?
Og jeg spør meg selv, og alle andre.
Hva slags mennesker ønsker vi å være?
Vi kan ikke reagere sterkt når «våre egne» blir drept og være stille når andre familier rammes. Hvis menneskeverd virkelig betyr noe, må det gjelde alle.
Jeg håper Norge tør å bruke stemmen sin. Vi må aldri akseptere at noen mennesker blir fremstilt som mindre menneskelige enn oss. For hvis vi blir stille når andres menneskeverd blir tråkket på, må vi til slutt spørre:
Hvem er de neste?
English
In a podcast interview that became public on August 16, Israel’s National Security Minister Itamar Ben-Gvir called for targeted killings of 30–40 people in Gaza every night, while using language portraying people in Gaza as “unworthy of life” and “not even human.”
This should make everyone who believes in human dignity stop and reflect.
What happens to us when we begin to hear statements like these without reacting? What happens when dead human beings become statistics? When children who are killed become just another number in the news cycle?
When did this become normal?
We can condemn terrorism. At the same time, we can condemn the killing of Palestinian civilians, collective punishment, and any rhetoric that dehumanizes Palestinians. No one should have to prove that they are “worthy” of living. That should be self-evident.
So I ask our politicians in the Norwegian Parliament: Where is your line?
I ask human rights organizations, journalists, and activists: Does human dignity apply when the victims do not belong to “our” group?
And I ask religious leaders in mosques, churches, and synagogues: What does faith say when human life is stripped of its value?
And I ask myself, and everyone else:
What kind of people do we want to be?
We cannot react strongly when “our own” are killed and remain silent when other families are suffering. If human dignity truly means something, it must apply to everyone.
I hope Norway will dare to use its voice. We must never accept the idea that some people are less human than others.
Because if we remain silent when the dignity of others is trampled upon, we must eventually ask ourselves:
Who will be next?