Fred og Rettferdighet (FOR) inviterte lørdag 12. september til Forum for rettferdighet, med temaet:
«Opprustningens pris , Skal vi tømme Oljefondet, øke skattene eller kutte velferden?»
Arrangementet ble holdt på Fred og Rettferdighet-huset (FOR-kontoret) fra kl. 14.00 til 16.00.
Gjesteforeleser: Tor Arne Moxheim
Vi var svært glade for å ha Tor Arne Moxheim, universitetslektor, som gjesteforeleser.
Målet med forumet var å skape en åpen møteplass for kunnskap, forståelse og dialog på tvers av ulike bakgrunner og perspektiver.
Det ble et svært godt besøkt arrangement. FOR-huset var fullt, samtidig som videoløsningen gjorde det mulig for andre å delta digitalt.
Forumet viste hvor viktig det er å skape rom for saklig diskusjon, kunnskapsdeling og meningsutveksling.
FOR ønsker å fortsette arbeidet med å arrangere slike møteplasser, hvor mennesker med ulike erfaringer, bakgrunner og perspektiver kan møtes i en åpen og respektfull dialog.
Takk til alle som deltok , både fysisk og digitalt.
Og en særlig takk til Tor Arne Moxheim for et interessant og faglig sterkt bidrag.
Sammendraget av Tor Arne Moxheims innlegg kan leses nedenfor:
“ Foredraget stiller spørsmålet om Norge skal tømme Oljefondet, øke skattene eller kutte velferden for å finansiere opprustning og økte forpliktelser, gitt et bakteppe med store bevilgninger til Ukraina, svak fastlandsvekst, dyrtid og stigende renter, kamp om energi mellom sektorer, og et Oljefond som ifølge Tangen kan falle med 80 prosent.
Kjernen er en serie klassiske makroøkonomiske dilemmaer: lav inflasjon mot lav arbeidsløshet, prisstabilitet mot vekst, ekspansiv finanspolitikk mot statsgjeldbærekraft, lav rente mot finansiell stabilitet, og kortsiktig stimulans mot langsiktig troverdighet. De to virkemidlene som brukes for å balansere dette er finanspolitikk (herunder ressursøkonomi) og pengepolitikk.
Foredraget forklarer potensielt BNP som økonomiens bærekraftige produksjonsnivå, ikke det aller høyeste man kan presse ut kortsiktig, og viser sammenhengen mellom BNP-gap og arbeidsledighet historisk i Norge. Phillipskurven brukes til å illustrere avveiningen mellom inflasjon og ledighet. Multiplikatoreffekten forklares ved at økt etterspørsel forsterker seg selv gjennom økt inntekt og konsum, med en egen «meny» som viser hvordan økte offentlige utgifter, skattelette, eller begge samtidig, gir ulik effekt på BNP og budsjettbalanse, med avtagende utbytte ved høyere gjeld som fellesproblem.
På pengepolitikksiden vises hvordan styringsrenten settes etter konjunktur for å nå cirka 2 prosent inflasjon og stabil vekst, samt hvordan uavhengige sentralbanker, QE og «wealth effect» virker som psykologiske instrumenter, forsterket av finansialisering og medienes rolle.
Et sentralt poeng er handlingsregelen, som normalt begrunnes med å skjerme fastlandsøkonomien mot hollandsyken, altså at for mye oljepenger inn i norsk økonomi presser opp lønninger og kostnader og utkonkurrerer annen næring. Foredragsholderen påpeker at denne begrunnelsen ikke gjelder likt for alle typer bruk av pengene, penger som sendes rett ut av Norge, som militær støtte til et annet land, setter ikke samme press på norsk økonomi som penger brukt innenlands ville gjort. Spørsmålet som stilles er derfor ikke bare hvor mye handlingsrom vi har, men hva vi faktisk velger å bruke det handlingsrommet på, om det er riktig prioritering å bruke det på å ruste opp et annet lands militær.
På spørsmål fra salen ble det også sagt klart at handlingsregelen ofte fungerer som et alibi for politikerne, en tilsynelatende nøktern og evidensbasert begrunnelse for å si nei til det man i realiteten ikke vil prioritere. Samtidig finner de samme politikerne penger til det de selv mener de må gjøre, støtte til Ukraina fremstilles som en soleklar sak, en «innertier», mens skoler og bussruter legges ned med henvisning til nettopp handlingsregelen.
Foredraget avslutter med at vi i realiteten låner etterspørsel fra fremtiden, en internasjonal sammenligning av offentlig, privat og bedriftsgjeld som andel av BNP, og en personlig vurdering: at moderasjon trengs fordi vi lever på forskudd, at Norge etter foredragsholderens vurdering ikke har råd til å støtte et annet lands militærbehov, og at neste generasjon i realiteten betaler for dagens forbruk ”.