NO
Skriver Leila Aftahi, Klassekampen
Himmelen over Teheran skulle bli blå. Det var i hvert fall det propagandaen lovet. For ikke lenge siden ble KI-genererte bilder, finansiert av israelske aktører, sirkulert på nettet. De viser et Iran i en nær fremtid etter at Reza Pahlavi, med støtte fra USA og Israel, har «frigjort» landet. Unge kvinner og menn står samlet rundt Azadi-plassen i Teheran, ikonisk, under en klar blå himmel. Som om en ren himmel over en av verdens mest luftforurensede storbyer også var en del av regimeskiftpakken. Men himmelen ble ikke blå; den ble mørkere enn noen gang – fylt av kjemisk røyk. Virkeligheten ble bombing av oljeraffinerier, sivil infrastruktur, sykehus og skoler, drap på uskyldige barn og voksne.
Likevel roper en del eksiliranere fortsatt etter «hjelp» fra USA og Israel – de samme kreftene som har etterlatt regionen i ruiner, kaos og langvarig kollaps. Enkelte i politiske stillinger fortsetter å skjule et folkerettsstridige angrep bak retorikk om håp for demokrati.
Er det illusjonen som hindrer dem i å se hva som skjedde med Afghanistan, Irak, Syria og Libya? Eller avslører det noe annet – en forestilling om at de er mer redningsverdig, mer «demokratielskende», med en dyp følelse av persisk overlegenhet, basert på historie og kultur. Fortapt i illusjonen ser de ikke at de i overgripernes øyne ikke er noe «annerledes».
Denne cocktailen av hevntørst og skjult rasisme lar seg lett utnytte av imperialistiske og kolonialistiske prosjekter. Kanskje vil den svarte himmelen over Teheran minne mennesker rundt om i verden om at militære intervensjoner aldri bringer frihet.
Og kanskje vil vi en dag fullt ut forstå hva Nelson Mandela mente da han sa: «Vår frihet er ufullstendig uten palestinernes frihet.»