NO
Kufiyaer i Buchenwald
I fjor ble et medlem av den tyske gruppen Jüdische Stimme (JS) nektet adgang til minneområdet ved Buchenwald konsentrasjonsleir fordi vedkommende bar en keffiyeh. Som følge av dette besluttet JS, sammen med «kufiyas-in-buchenwald» og det internasjonale jødiske antisionistiske nettverket (IJAN), å avholde en minnestund i Buchenwald på dagen for den 81. frigjøringsseremonien.
Slagordet «Fra Buchenwald til Gaza – motstand til frigjøring» ble valgt med omhu. Mens historien om nazistenes folkemord aktivt blir omskrevet, forblir sannheten at fangene i Buchenwald frigjorde seg selv før amerikanerne ankom. Hvis det er noe som bør huskes på dagen for Buchenwalds frigjøring, bør det absolutt være det evige behovet for motstand mot tyranni.
Vi søkte om tillatelse til å holde en minnestund ved leiren, men søknaden ble avslått av retten – på en måte. I stedet for et fullstendig avslag krevde retten ganske enkelt at vi flyttet minnestunden til byen Weimar, omtrent 8 kilometer fra leiren. Vi anket avgjørelsen fordi en minnestund hvor som helst utenfor leiren ville være meningsløs. De kunne like gjerne ha bedt oss om å holde den på EuroDisney.
I mellomtiden kunngjorde Die Deutsch-Israelische Gesellschaft en motdemonstrasjon med talere fra ulike organisasjoner og politiske partier, og sikkert i håp om at den ville tiltrekke seg et stort antall pro-sionistiske fascister (Zios). Denne motdemonstrasjonen ble organisert raskt, men effektivt, slik det kan gjøres når man ikke står overfor statlig undertrykkelse.
Den uuttalte intensjonen var klar. Mens den offisielle seremonien skulle finne sted i leiren (en seremoni ment å hedre jødene som ble fengslet og drept, ikke så mye for å hedre de andre), skulle vi holde en vake på et ubetydelig sted ved siden av en mye større gruppe fiendtlige Zios. For de som ikke er kjent med tyske sionister, er det nok å si at hvis vi holdt en vake hvor som helst i nærheten av dem, ville det ikke ende godt for oss.
Like ille, om ikke verre, enn trusselen om vold fra sionistene, ville en minnestund i Weimar gi den tyske regjeringen mulighet til å kontrollere fortellingen om en «radikal gruppe» som hadde til hensikt å vanhellige minnet om nazistenes ofre. Enda verre, dette ville i stor grad ha støttet den offisielle tyske fortellingen om at det tyske folkemordet var «unikt» – og derfor krever ubetinget støtte til den (selvutnevnte) jødiske staten. Det er stort sett ulovlig i Tyskland å sammenligne det Nazi folkemordet med noen annen hendelse.
Politiets tilstedeværelse ved leiren var så godt som garantert den helgen, med umiddelbar inngripen mot vår vake dersom vi skulle være heldige nok til å komme inn. Siden søndag definitivt var utelukket, bestemte vi oss for å ta sjansen på å holde en mindre vake på lørdag, dagen før den offisielle seremonien. Heldigvis var «dagen før» selve frigjøringsdagen.
Vi gikk gjennom alle mulige scenarier for hvordan vi skulle reagere dersom vi ble kontaktet av leirens sikkerhetsvakter eller, like sannsynlig, politiet. Vi ønsket ikke å eskalere noen situasjon, men vi ønsket også å gjennomføre vakten.
Vi bestemte oss for å dele gruppen inn i en kjernegruppe av jøder som skulle gjennomføre vakten, og deretter en større gruppe som, selv om de opprinnelig ønsket å delta i selve vakten, nå uselvisk gikk med på å skape en avledning for oss. Tanken var at sikkerhetsvakter/politiet ville være mer opptatt av en stor gruppe mennesker (hvorav noen er godt kjent for leirens ledelse), enn av en mye mindre og ufarlig gruppe som sakte beveget seg mot et rolig sted på leirområdet.
Tysk lov er svært streng, og tyskere pleier å like å adlyde. Vi, ikke så mye.
Det tyske politiet hadde tilsynelatende ikke fantasi nok til å tro at vi ville være ulydige. Og som det viste seg, var det eneste scenariet vi ikke hadde planlagt, det som faktisk skjedde: det var praktisk talt ingen polititilstedeværelse i Buchenwald den lørdagen, ironisk nok selve frigjøringsdagen.
Den store gruppen som skulle fungere som avledning, gikk fritt inn, og det samme gjorde vi noen minutter senere. Etter en kort omvisning på stedet fant vi et passende sted hvor vi kunne holde vår minnestund, og hvor både Tair Borchardt fra JS og Rachael Shapiro fra IJAN holdt følelsesladde og kraftfulle taler. Det var en høytidelig begivenhet hvor vi ønsket å fremheve viktigheten av å opprettholde den radikale jødiske tradisjonen for motstand i sammenheng med nok et ufattelig og uanstendig folkemord.
Politiet og sionistene ble passende nok overrasket da deres ønskede motstandere ikke dukket opp på søndag. I stedet ble bilder, videoer og uttalelser fra den foregående dagens vake lagt ut på nettet. Dette satte tyske medier i opprør, og alle ignorerte flittig noen grunnleggende fakta i sin rapportering (at vi er pro-palestinske ble alltid nevnt, men at vi var jøder, og antisionister i tillegg, ble omhyggelig utelatt). Men dette var alt av opprør media kunne by på, ettersom den triste byen Weimar ikke var i stand til å levere den voldelige konfrontasjonen de hadde håpet å iscenesette.
Peter Eisenstein
FOR Medlem, Medlem International Jewish Anti-Zionist Network
pbe2@proton.me
The Lack of Fantasy in Fascist Tyranny
Kufiyas in Buchenwald
The slogan “From Buchenwald to Gaza – Resistance until Liberation” was chosen carefully. While the history of the Nazi Genocide is actively being rewritten, the truth still remains that the captives in Buchenwald liberated themselves before the arrival of Americans. If anything is to be remembered on the day of Buchenwald liberation, it should certainly be the eternal need for resistance against tyranny.
We applied for a permit to hold a vigil at the camp, but the application was denied by the court – sort of. Instead of a full rejection, the court simply demanded that we transplant the vigil to the city of Weimar, about 8 kilometers from the camp. We appealed the decision because the vigil anywhere outside the camp would be meaningless. They might as well have asked us to hold it at EuroDisney.
In the meantime, the German-Israeli Society announced a counter-demonstration with speakers from various organisations and political parties, and certainly with the hope that it would attract a large number of pro-Zionist fascists (Zios). This counter-demonstration was organised quickly but efficiently, as can be done when you do not face state repression.
The unspoken intention was clear. While the official ceremony would take place at the camp (a ceremony meant to honour the Jews who were incarcerated and killed, not so much honour to the others), we were to hold a vigil at some insignificant location next to a much larger group of hostile Zios. For those unfamiliar with German Zionists, suffice to say that were we to hold a vigil anywhere near them, it would not end well for us.
Just as bad if not worse than the threat of violence from the Zionists, a vigil in Weimar would allow the German government to control the narrative of a “radical group” intent on desecrating the memory of Nazi victims. Worse still, this would have gone a long way to support the official German narrative that the German genocide was “unique” – and therefore requires the unquestioned support for the (self-declared) Jewish state. For all intents and purposes, comparing the German genocide (1941-1945) to any other event is illegal in Germany.
Police presence at the Camp was pretty much guaranteed that weekend with an immediate clampdown on our vigil should we be even lucky enough to enter. With Sunday definitely out of the question, we decided to take the chance of holding a smaller vigil on Saturday, the day before the official ceremony. Luckily, the “day before” was the actual day of liberation. (While only speculation, I suppose the official ceremony was postponed a day so people’s desire to shop/eat/drink would not be dampened on a Saturday.)
We ran through all possible scenarios of how to respond should we be approached by camp security or, just as likely, the police. We did not want to escalate any situation, but we also wanted to complete the vigil.
We decided to divide the group into a core group of Jews who would perform the vigil, and then a larger group who, although they originally wanted to participate in the vigil itself, now selflessly agreed to create a diversion for us. The idea was that the security/police would be more concerned with a large group of people (some of whom are well known to camp officials), than with a much smaller and innocuous group making their way slowly to a quiet place on the camp grounds.
German law is very strict and Germans tend to like to obey. Us, not so much. The German police, apparently, didn’t have enough fantasy to think we would be disobedient. And as it turns out, the one scenario we did not plan for was the one that actually transpired: there was virtually no police presence at Buchenwald on that Saturday, ironically, the actual day of liberation.
The large group meant to act as a diversion walked in freely, as did we a few minutes later. After a brief tour of the site, we found a suitable place where we were able to hold our vigil, and where both Tair Borchardt from Jüdische Stimme and Rachael Shapiro from International Jewish Antizionist Network gave emotional and powerful speeches. It was a solemn event where we wanted to highlight the importance of maintaining the radical Jewish tradition of resistance within the context of yet another unfathomable and obscene genocide.
The police and Zios were appropriately surprised when their desired antagonists did not show up on Sunday. Instead, pictures, videos, and statements from the previous day’s vigil were posted online. This set German media into a frenzy, all of which diligently ignored some basic facts in their reporting (that we are pro-Palestinian was always noted, but that we were Jews, and Antizionists at that, was studiously unmentioned). But this was all the outrage the media could offer, as the sad city of Weimar was unable to deliver the violent exchange they had hoped to stage.
Peter Eisenstein
pbe2@proton.me