Rasisme.Rasisme.Rasisme.

Først publisert på motstemme.no.

Hårek Hansens avgang og eksklusjon fra FrP viser oss at i møte med en internasjonal kampanje for å rehabilitere kolonialismens idegrunnlag, er det bare kompromissløs vilje til å kalle en spade for en spade, og en rasist for en rasist, som nytter.

At det kommer rasistiske uttalelser fra FrP-hold, er i utgangspunktet en gigantisk ikke-nyhet. Partiet ble tross alt stiftet av Anders Lange, en tidligere kretssekretær i Fedrelandslaget i mellomkrigstida. Fedrelandslaget arbeidet ikke bare for forbud mot sosialistiske partier, partiavisa ABC foreslo også Adolf Hitler og Benito Mussolini til Nobels fredspris i 1933.

Etter andre verdenskrig tok Anders Lange opp den politiske arven fra ABC i sin private avis Hundeavisen. Den 16. april 1963 hadde Hundeavisen følgende forside: «Alle som går inn for sort flertallsstyre i Sør-Afrika er forrædere av den hvite rase».

Etter at Lange døde, overtok Carl I. Hagen som partileder og fikk Anders Langes parti omdøpt til Fremskrittspartiet. Det var Hagen som ledet partiet fram mot det første valget hvor de klarte tosifret prosentoppslutning.

Det som skapte gjennombruddet i lokalvalgkampen i 1987, var at Hagen, på direktesendt TV, leste opp et falskt brev fra en angivelig norsk muslim – det såkalte «Mustafabrevet». Det falske brevet hevdet at Norge skulle bli en islamsk stat gjennom høyere fødselsrater blant muslimer.

Er det da overraskende at en FrP-rådgiver i en sen nattetime formulerer seg slik?

Det nye i retorikken fra Hansen er begrepet «minusvariant», som trekker linjene umiddelbart til kolonitidas forestilling om at ulike folkeslag kan klassifiseres i et hierarki av høyere og laverestående «raser». Ved å koble dette til at «minusvarianten» ikke bør få mange barn, trekkes også linjene tilbake til tanken om at de laverestående folkeslagene kan og bør fjernes fra samfunnet.

Ja, dette er essensen i nazismen. Er Hårek Hansen dermed nazist, eller er det «hitling» å påpeke dette? Svaret er nei på begge spørsmålene. Hårek Hansen identifiserer seg ganske sikkert ikke som nazist selv, og han støtter sannsynligvis heller ikke alle de konkrete kjennetegnene ved den historiske tyske nazismen. Han deler for eksempel neppe forestillinga om at kommunismen er en jødisk konspirasjon for å slavebinde det naturlige «ariske» herrefolket. Det vi i stedet ser, er at nazismens kjerne på ingen måte er så unik som mange har villet ha den til.

Holocaust var ikke det første og ikke det største vestlige folkemordet. Det største folkemordet i verdenshistorien var den transatlantiske slavehandelen. Dette ble nylig fastslått i en avstemning i FNs generalforsamling. Et stort flertall av verdens stater stemte for. Tre stater – USA, Israel og Argentina – stemte mot. Norge og de fleste andre europeiske land stemte avholdende. Ett NATO-land stemte for resolusjonen: Tyrkia. Ytterligere tre europeiske land stemte for resolusjonen: Russland, Hviterussland og Serbia.

Avstemminga i FNs generalforsamling, som knapt ble omtalt i norske medier, er ett av mange uttrykk for at det ikke finnes noen vilje i Vestens politiske elite til å ta noe oppgjør med den grunnfilosofien som lå til grunn for nazismen. Tvert imot ser vi en koordinert internasjonal høyreoffensiv som forsøker å flytte grensene for hva det er akseptabelt å si. De forsøker å snu selve rasismebegrepet fullstendig opp ned, rehabilitere kolonitiden og hvitvaske historiske forbrytelser som apartheid.

Under Sikkerhetskonferansen i München i vinter holdt USAs utenriksminister Marco Rubio en tale som åpent forherliget århundrer med vestlig hegemoni og imperiebygging. Rubio ba vestlige land slutte å være «låst av skyld og skam» over sin kolonihistorie. I stedet for å reagere med det som burde vært naturlig avsky over denne utilslørte hyllesten av kolonialismen, valgte de europeiske lederne å reise seg og gi Rubio stående applaus.

Minoritetenes opprør, ikke venstresidas motstand

I dette ideologiske klimaet er det viktigste egentlig ikke hvorfor en FrP-rådgiver kunne komme med grovt rasistiske uttalelser, med hvorfor det faktisk førte til at han måtte gå. Det skjedde overhodet ikke fordi Sylvi Listhaug plutselig fant sitt indre moralske kompass. Partiledelsens umiddelbare respons var en øredøvende handlingslammelse, der de gjemte seg bak tåkete bortforklaringer om en intern «personalsak» og nektet å kalle uttalelsene for hva de var.

Det skjedde heller ikke fordi FrP ble møtt med massiv fordømmelse fra partiene som framstiller seg selv som venstresiden. Tvert imot. Til å begynne med virket det heller som om strategene i AP, SV og Rødt satt og regnet på oppslutningen. Heller enn å stå opp for det som er rett, vurderer de faren for å bli assosiert med en identitetspolitikk de frykter vil fremmedgjøre majoritetsbefolkningen.

Det som skapte det politiske presset som også førte til at de andre partiene og FrP selv kom på banen til slutt – og dermed til at Hansen ble tvunget ut – var responsen fra minoritetsbefolkningen selv. Det var det at organisasjoner og plattformer som Rasisme i Norge og minoritetsavisen Utrop rykket umiddelbart ut og slo fast at dette var ren, utilslørt rasisme som ikke kan avskrives som fyllerør, som tvang fram et oppgjør.

Til kamp mot absurde «innvandrerregnskap»

Selv om slaget om Hårek Hansens uttalelser ble vunnet, og rasisme ikke fikk passere uten konsekvenser, må vi ikke tro at rasistene har tenkt å gi seg, eller at FrP for alvor har tenkt å bli et anstendig parti. For selv om FrP nå ble tvunget til å ta et oppgjør med retorikk som minner for mye om mellomkrigstidas rasetenkning til å kunne passere i Norge i dag, fortsetter de å spre forestillinga om pakistanere og andre ikke-vestlige minoritetsgrupper som «minusvarianter» i økonomisk forstand. Til hjelp i dette arbeidet bruker de såkalte innvandrerregnskaper.

Utgangspunktet for disse er at grupper som mottar mer i sosiale ytelser enn de betaler inn gjennom skatter, bidrar netto negativt til samfunnets verdiskaping. Deres tilstedeværelse i Norge blir derfor framstilt som en utgiftspost som går ut over velferden for majoriteten. Men hele grunnlaget for disse regnskapene er absurd, og det er det av stor betydning at flere blir bevisste på.

For det første overser regnestykket at det ikke er de rike bedriftseierne som skaper verdiene i dette landet; det er arbeidsfolkene på gulvet – hvor minoritetsbefolkningen er massivt overrepresentert. Når en innvandrer jobber i bygg- og anleggsbransjen, i renhold, i transport eller i industrien, skaper vedkommende en enorm merverdi. Men denne merverdien bokføres ikke på arbeiderens personlige skatteseddel i statistikken. Den havner som profitt i lommene på bedriftseierne og kapitalistene. Når staten deretter skattlegger eiernes selskaper og formuer, registreres dette som et «bidrag» fra den rike majoritetsbefolkningen, mens minoritetsarbeideren som faktisk slet på gulvet for å skape verdiene, blir stående igjen som en utgiftspost i innvandrerregnskapet.

For det andre nyter den akademiske middel- og overklassen i Norge direkte godt av den underbetalte servicebransjen der mange innvandrere driver selvstendig næringsvirksomhet. Når minoritetsdrevne småbedrifter i servicenæringen tar til takke med ekstremt lave marginer, betyr det billigere tjenester, billigere mat og lavere levekostnader for den øvre hvite middelklassen.

For det tredje fyller innvandrere i den kapitalistiske økonomien den brutale funksjonen som en industriell reservearmé – en reservearbeidskraft. I perioder med økonomiske svingninger er det minoritetsbefolkningen som ryker først ut i arbeidsledighet. Ved at de bærer denne byrden, holdes landets likevektsledighet tilstrekkelig oppe til at økonomien ikke overopphetes. Dette er selve mekanismen som gjør at kapitalistene kan holde lønningene nede og inflasjonen i sjakk, samtidig som arbeidsledigheten kan holdes ekstremt lav i majoritetsbefolkningen. At de som ofres for å holde tannhjulene i gang i det kapitalistiske maskineriet deretter blir stigmatisert som en «byrde» på statsbudsjettet, er økonomisk og moralsk absurd.

Motstand nytter!

Vi i Fred og Rettferdighet (FOR) kan ikke imøtegå FrPs rasisme direkte i mediene, slik vi gjerne ville om vi ikke ble bevisst boikottet av alle norske hovedstrømsmedier. Det vi ser på som vår viktigste rolle her, er å bidra gjennom samarbeid med minoritetsbefolkningas egne organisasjoner og medier. Vi ønsker å målbære minoritetsbefolkningas krav, samtidig som vi tror at våre forståelser og analyser kan bidra til å skape økt bevissthet og dermed også økt selvtillit blant minoritetene om hvilken rolle de faktisk spiller i Norge, og om hvilken større sammenheng de rasistiske kreftene i Norge inngår i.

Vårt håp er at det kan bidra til å gi flere mot, og de nødvendige argumentene for å møte den nykoloniale rasistiske offensiven fra høyre fløy med kontant motstand, umiddelbart og overalt. For som vi har sett gjennom sparkingen av Hårek Hansen: Motstand nytter!