Marielle Leraand har allerede mottatt verbale drapstrusler. Nå er navn, fødselsdato og adresse publisert på en liste som kaller henne ‘fiende’. Det er ikke en ‘omstridt liste’ – det er en trussel, og det er en eskalering.
Dagbladet valgte å kalle det en «kontroversiell liste». Vi kaller det det det er: en trussel mot en norsk partileder som allerede er truet – og en sak PST og mediene nekter å ta på alvor.

17. november publiserte Dagbladet en sak om at FOR-leder Marielle Leraand står på Myrotvorets – en omstridt ukrainsk nettside som lister opp personer den mener er «fiender av Ukraina». Avisen gjorde et redaksjonelt valg: Saken handler ikke om hvorfor en norsk partileder havner på en liste som har vært kritisert av både OSSE og Human Rights Watch, men om hva en ekspert mener om henne. Overskriften sier det meste: «Omstridt norsk politiker på kontroversiell liste».
Vi i FOR avviser denne innrammingen. Dette er ikke en sak om en «kontroversiell liste». Det er en sak om en norsk partileder som allerede har mottatt verbale drapstrusler, og som nå har fått fullt navn, fødselsdato og adresse publisert på en nettside som kaller henne «fiende av Ukraina». Det er ikke en abstrakt bekymring. Det er en konkret eskalering av en trusselsituasjon som allerede er alvorlig.
Det Dagbladet ikke spurte om
Dagbladet skriver korrekt at Myrotvorets ikke er en offisiell sanksjonsliste, og at det å stå der ikke innebærer en dom. Avisen nevner også at OSSE reagerte kraftig da nettstedet i 2016 publiserte personopplysninger om over 4000 journalister. Men avisen unnlater å stille det åpenbare oppfølgingsspørsmålet: Hvis en norsk partileder som allerede er truet, får navn, fødselsdato og adresse publisert på en slik liste, hvorfor er ikke det en sikkerhetssak for norske myndigheter?
PST sier i sin nasjonale trusselvurdering at de skal «identifisere og vurdere trusler» mot «myndighetspersoner». En partileder er en offentlig person. Når hennes fulle navn, fødselsdato og adresse publiseres på en omstridt utenlandsk nettside – etter at hun allerede har mottatt drapstrusler – er det nettopp en slik trussel PST er satt til å vurdere. Men Dagbladet spør ikke PST. Avisen spør en ekspert som ikke er sikkerhetsmyndighet, men som er ansatt i Helsingforskomiteen – en organisasjon som ifølge Leraand selv «fortsatt støtter norsk samarbeid med USA i NATO» og «arbeider for å tømme det norske oljefondet for å finansiere videre krig i Ukraina».
Dette er ikke en nøytral kilde. Det er en politisk aktør med en klar posisjon i den samme debatten. Å presentere hans karakteristikk av Leraand som en «ekspert»-uttalelse, uten å konfrontere den med det faktum at norske myndigheter faktisk har et ansvar for å vurdere trusler mot norske borgere, er ikke journalistikk. Det er meningsjournalistikk forkledd som nyhetsformidling.
«Iran og Russlands favoritt» – en etikett som skal lukke debatten
Borchgrevink sier at Leraand er «uten tvil Iran og Russlands favorittpolitiker i Norge». Det er en karakteristikk som skal gjøre det unødvendig å diskutere sak: Hvis du er «Russlands favoritt», trenger man ikke svare på hvorfor norske penger finansierer en krig, eller hvorfor norske borgere havner på utenlandske lister. Etiketten erstatter argumentet.
Men Leraand svarer – og svaret er verdt å gjengi: «Det han ikke svarer på, er om han synes det er greit at en norsk partileder settes på en liste hvor flere senere har blitt drept. Det er ganske oppsiktsvekkende når det kommer fra en representant for det som hevdes å være en menneskerettighetsorganisasjon».
Dette er kjernen. Borchgrevink kan mene hva han vil om FORs politikk. Men han er rådgiver i en menneskerettighetsorganisasjon. Han burde være den første til å reagere når en norsk borger og folkevalgt – som allerede er truet – havner på en liste som har vært kritisert for å sette enkeltpersoners sikkerhet i fare. I stedet bruker han anledningen til å avvise henne politisk. Det sier mer om hvilken rolle Helsingforskomiteen har valgt i denne saken, enn det sier om Leraand.
Vi avviser å kalle dette «bare en liste»
Myrotvorets publiserer fullt navn, fødselsdato og adresse til personer de kaller «fiender av Ukraina». Nettstedet har vært kritisert av OSSE for å sette enkeltpersoners sikkerhet i fare. To personer som fikk opplysningene sine publisert i 2015 – politikeren Oleg Kalashnikov og journalisten Oles Buzina – ble senere drept. Det er ikke dokumentert at publiseringen førte til drapene, men nettstedet har selv brukt uttrykk som «likvidert» over bilder av døde personer.
Vi trenger ikke bevise hvilken intensjon som ligger bak. Publiseringen er trusselen. Når du gir noen en adresse og kaller dem fiende, har du allerede skapt faren. Å kalle dette «bare en liste» er å late som om adresser ikke betyr noe. Det gjør de. Spesielt når noen kalles fiende. Spesielt når vedkommende allerede har mottatt drapstrusler.
85 milliarder – og ingen sikkerhetsgaranti
Norge bevilget 85 milliarder kroner til Ukraina i 2026. 70 av dem går til militær støtte. Dette er ikke en hemmelighet. Det er en politisk beslutning som Stortinget har fattet, og som FOR er dypt uenig i.
Vår innvending er ikke at Ukraina ikke har rett til å forsvare seg. Vår innvending er at en regjering som bruker 85 milliarder kroner på en krig, samtidig må kunne garantere at norske borgere ikke havner på lister som oppstår i kjølvannet av den samme krigen. Når en norsk partileder – som allerede er truet – gjør nettopp det, og PST ikke uttaler seg, og landets største aviser ikke spør PST, da er det ikke Leraand som er problemet. Da er det systemet som svikter.
Myrotvorets er ikke en offisiell ukrainsk liste. Det er et privat initiativ. Men det er et privat initiativ som opererer i et land Norge finansierer med titalls milliarder, og som har vært kritisert av OSSE og Human Rights Watch for å publisere personopplysninger på en måte som kan sette enkeltpersoner i fare. Det er ikke «business as usual». Det er et demokratisk problem.
Vårt krav til PST og media
Vi krever ikke at PST skal etterforske Myrotvorets. Vi krever at PST svarer på et enkelt spørsmål: Er det en sikkerhetssak for Norge når en norsk partileder – som allerede har mottatt drapstrusler – publiseres med fullt navn, fødselsdato og adresse på en omstridt utenlandsk nettside?
Hvis svaret er nei, fortjener norske borgere å vite hvorfor. Hvis svaret er ja, fortjener de å vite hva PST gjør.
Og vi krever at norske medier behandler dette som det det er: en sak om norsk sikkerhet, ikke bare en anledning til å karakterisere FORs politikk. Dagbladet har gjort et valg om å ramme inn saken som en konflikt mellom «omstridt politiker» og «ekspert». Vi inviterer til en annen samtale – om hvorfor en norsk partileder står på en liste, hva det betyr for norsk demokrati, og hvorfor ingen av dem som har makt til å svare, ser ut til å bry seg.
Hun har allerede fått drapstrusler. Nå har de publisert adressen hennes. PST tier. Media overser. Nå må noen svare.
She has already received death threats. Now they have published her address.
We reject describing Myrotvorets as a “controversial list” without context. Marielle Leraand has already received verbal death threats. Now her full name, date of birth, and address are published on a website that calls her an “enemy of Ukraine.” This is not an abstract concern. It is a concrete escalation of an already serious threat situation. When PST and Norwegian media choose to treat this as a “controversial list” rather than a security matter, they ignore both the history and the gravity.
Dagbladet chose to call it a «controversial list.» We call it what it is: a threat against a Norwegian party leader who is already under threat – and a case PST and the media refuse to take seriously.
On 17 November, Dagbladet published a story about FOR leader Marielle Leraand being placed on Myrotvorets – a controversial Ukrainian website that lists individuals it deems «enemies of Ukraine.» The newspaper made an editorial choice: the story is not about why a Norwegian party leader ends up on a list that has been criticised by both the OSCE and Human Rights Watch, but about what one expert thinks of her. The headline says it all: «Controversial Norwegian politician on controversial list.»
We in FOR reject this framing. This is not a story about a «controversial list.» It is a story about a Norwegian party leader who has already received verbal death threats, and who has now had her full name, date of birth, and address published on a website that calls her an «enemy of Ukraine.» This is not an abstract concern. It is a concrete escalation of an already serious threat situation.
What Dagbladet did not ask
Dagbladet correctly notes that Myrotvorets is not an official sanctions list, and that being listed does not imply a criminal conviction. The paper also mentions that the OSCE reacted strongly when the site published personal data on over 4,000 journalists in 2016. But the paper omits the obvious follow-up question: If a Norwegian party leader who is already under threat has her name, date of birth, and address published on such a list, why is that not a security matter for Norwegian authorities?
PST states in its national threat assessment that it shall «identify and assess threats» against «public officials.» A party leader is a public figure. When her full name, date of birth, and address are published on a controversial foreign website – after she has already received death threats – that is precisely the kind of threat PST is tasked with assessing. But Dagbladet does not ask PST. The paper asks an expert who is not a security authority, but who is employed by the Helsinki Committee – an organisation which, according to Leraand herself, «still supports Norwegian cooperation with the US in NATO» and «works to empty the Norwegian Oil Fund to finance further war in Ukraine.»
This is not a neutral source. It is a political actor with a clear position in the very same debate. To present his characterisation of Leraand as an «expert» statement, without confronting it with the fact that Norwegian authorities actually have a responsibility to assess threats against Norwegian citizens, is not journalism. It is opinion journalism dressed up as news reporting.
«Iran and Russia’s favourite» – a label meant to shut down debate
Borchgrevink says Leraand is «without doubt Iran and Russia’s favourite politician in Norway.» It is a characterisation designed to make it unnecessary to discuss the substance: if you are «Russia’s favourite,» one need not answer why Norwegian money is funding a war, or why Norwegian citizens end up on foreign lists. The label replaces the argument.
But Leraand responds – and her response is worth quoting: «What he does not answer is whether he thinks it is acceptable that a Norwegian party leader is placed on a list where several people have later been killed. That is quite remarkable coming from a representative of what is claimed to be a human rights organisation.»
This is the core. Borchgrevink may think what he likes about FOR’s politics. But he is an adviser at a human rights organisation. He should be the first to react when a Norwegian citizen and elected representative – who is already under threat – ends up on a list that has been criticised for putting individuals’ safety at risk. Instead, he uses the occasion to dismiss her politically. That says more about the role the Helsinki Committee has chosen in this case than it says about Leraand.
We reject calling this «just a list»
Myrotvorets publishes full names, dates of birth, and addresses of people it calls «enemies of Ukraine.» The site has been criticised by the OSCE for putting individuals’ safety at risk. Two people whose details were published in 2015 – politician Oleg Kalashnikov and journalist Oles Buzina – were later killed. It is not documented that the publication led to the killings, but the site has itself used terms like «liquidated» over images of dead people.
We do not need to prove intent. The publication is the threat. When you hand someone an address and call them an enemy, you have already created the danger. To call this «just a list» is to pretend that addresses do not matter. They do. Especially when someone is called an enemy. Especially when that person has already received death threats.
85 billion – and no security guarantee
Norway allocated 85 billion Norwegian kroner to Ukraine in 2026. 70 billion of that goes to military support. This is not a secret. It is a political decision made by the Storting, and one FOR deeply disagrees with.
Our objection is not that Ukraine has no right to defend itself. Our objection is that a government that spends 85 billion kroner on a war must also be able to guarantee that Norwegian citizens do not end up on lists that arise in the wake of that same war. When a Norwegian party leader – who is already under threat – does exactly that, and PST does not comment, and the country’s largest newspapers do not ask PST, then it is not Leraand who is the problem. It is the system that is failing.
Myrotvorets is not an official Ukrainian list. It is a private initiative. But it is a private initiative operating in a country Norway funds with tens of billions, and which has been criticised by the OSCE and Human Rights Watch for publishing personal data in a way that can put individuals at risk. That is not «business as usual.» That is a democratic problem.
Our demand to PST and the media
We are not demanding that PST investigate Myrotvorets. We are demanding that PST answer a simple question: Is it a security matter for Norway when a Norwegian party leader – who has already received death threats – is published with full name, date of birth, and address on a controversial foreign website?
If the answer is no, Norwegian citizens deserve to know why. If the answer is yes, they deserve to know what PST is doing about it.
And we demand that Norwegian media treat this for what it is: a matter of Norwegian security, not merely an opportunity to characterise FOR’s politics. Dagbladet has made a choice to frame the story as a conflict between a «controversial politician» and an «expert.» We invite a different conversation – about why a Norwegian party leader is on a list, what it means for Norwegian democracy, and why none of those with the power to answer seem to care.
She has already received death threats. Now they have published her address. PST stays silent. The media looks away. Now someone must answer.


