For å forstå utviklingen som ledet frem til krigen i Ukraina, er det nødvendig å gå lenger tilbake enn til Russlands Spesial militære operasjon i februar(SMO) 2022. Et sentralt spørsmål er i hvilken grad den gradvise NATO-utvidelsen og den stadig tettere vestlige integrasjonen av Ukraina representerte en sammenhengende amerikansk geostrategi etter den kalde krigen, og i hvilken grad denne strategien undervurderte hvordan Russland ville reagere på den kumulative endringen i Europas maktbalanse. Et begrep som kan være nyttig for å analysere denne utviklingen, er «salami-taktikk». Begrepet beskriver en strategi hvor et større planlagt mål oppnås gjennom en serie mindre og gradvise steg. Hvert enkelt steg kan fremstå som begrenset og håndterbart, mens den samlede virkningen etter hvert kan bli betydelig. Metaforen er hentet fra det å skjære en salami i mange tynne skiver. I debatten om Ukraina er dette interessant fordi den vestlige militære dominansen etter den kalde krigen faktisk ble utvidet trinnvis. Polen, Ungarn og Tsjekkia ble medlemmer av NATO i 1999. I 2004 fulgte blant andre Estland, Latvia, Litauen, Romania og Bulgaria. Senere kom flere land til. Parallelt utviklet forholdet mellom USA, NATO og Ukraina seg gradvis i retning av tettere politisk og militært samarbeid. Utviklingen kan derfor beskrives som en serie av endringer som hver for seg var begrensede, men som samlet endret Europas sikkerhetsarkitektur betydelig og endret den globale strategiske militære balansen.
For å forstå den geopolitiske tankegangen bak denne utviklingen er Zbigniew Brzezinski en sentral skikkelse. Brzezinski var amerikansk statsviter, geopolitisk strateg og nasjonal sikkerhetsrådgiver for president Jimmy Carter fra 1977 til 1981. I 1997 publiserte han The Grand Chessboard: American Primacy and Its Geostrategic Imperatives, en bok som analyserte USAs posisjon etter Sovjetunionens sammenbrudd og hvordan USA burde ivareta sin globale maktposisjon. Brzezinski betraktet Eurasia som det viktigste geopolitiske området i verden. Hans grunnleggende argument var at USA, som den dominerende makten etter den kalde krigen fra 1990, måtte hindre at én annen enkelt makt fikk kontroll over Eurasia. Europa fikk derfor en sentral plass i den amerikanske strategien, og NATO ble betraktet som en viktig del av USAs geopolitiske strategi på det europeiske kontinentet. Brzezinski støttet en gradvis utvidelse (salami-taktikken) av den vestlige militære dominansen og så samtidig Russland som en stat som måtte «vingestekkes» for å sikre USA’s globale dominans og den unilaterale verdensorden. I Brzezinskis strategi var det en forutsetning å få organisert et «nytt Europa» hvor Ukraina var en sentral brikke i hans strategi for å få kontroll på Russland.
Brzezinski beskrev Ukraina som et «geopolitical pivot», et geopolitisk nøkkelland. Bakgrunnen var landets geografiske beliggenhet og betydningen Ukraina hadde for Russland økonomisk og sikkerhetspolitisk. Brzezinski mente Ukraina var viktig ikke bare på grunn av Ukraina betydning for Russlands militærstrategiske posisjon, men også på grunn av hvilken betydning Ukraina hadde for Russland økonomi og politisk plassering i Europa. I strategien Brzezinski fremla for å svekke Russland var det viktig for USA å integrere Ukraina innenfor amerikansk kontroll og maktsfære.(1) The Grand Chessboard ble skrevet i 1997, og boken bør forstås som en geostrategisk analyse av USAs interesser og ambisjoner etter Sovjetunionens sammenbrudd, for å sikre USA’s globale dominans. Det sentrale poenget var at Russland ikke måtte få en dominerende posisjon over Eurasia.
Brzezinskis analyse var imidlertid ikke bare et isolert akademisk synspunkt. Amerikanske myndigheter diskuterte på 1990-tallet konkret hvordan NATO skulle utvides østover. Deklassifiserte amerikanske dokumenter viser at Clinton-administrasjonen planla en gradvis NATO-utvidelse samtidig som USA forsøkte å utvikle et institusjonalisert forhold til Russland. Dokumentene viser også at amerikanske beslutningstakere var klar over at russiske myndigheter motsatte seg utvidelsen. I 1995 skrev daværende nasjonal sikkerhetsrådgiver Anthony Lake at russisk motstand mot NATO-utvidelsen var «deep and profound», og at russiske ledere ville gjøre sitt ytterste for å hindre en utvikling de mente var grunnleggende i strid med Russlands langsiktige interesser. (2) Dette er et viktig punkt fordi det viser at Washington ikke var uvitende om den russiske reaksjonen. Amerikanske beslutningstakere visste at NATO-utvidelsen hadde en geopolitisk kostnad i forholdet til Russland. Strategien var likevel å gjennomføre utvidelsen gradvis, samtidig som man forsøkte å etablere et samarbeid mellom NATO og Russland som kunne redusere motsetningene. Dermed oppstod en spenning som skulle bli stadig viktigere: USA og dets europeiske allierte ønsket å utvide den vestlige militære dominansen, mens Russland ønsket å begrense det de oppfattet som en gradvis innskrenkning av sitt strategiske handlingsrom og trussel mot sin sikkerhet.
Denne spenningen blir særlig tydelig når William Burns kommer inn i bildet. Burns er en erfaren amerikansk diplomat som blant annet var USAs ambassadør i Russland fra 2005 til 2008 og senere ble direktør for CIA. I februar 2008 sendte han, som ambassadør i Moskva, et diplomatisk telegram med den karakteristiske tittelen «Nyet Means Nyet: Russia’s NATO Enlargement Redlines». Telegrammet var skrevet i forbindelse med diskusjonen om Ukrainas og Georgias ønske om å få en nærmere tilknytning til NATO. Burns rapporterte at russiske myndigheter så på ukrainsk NATO-medlemskap som en svært alvorlig sikkerhetspolitisk trussel. Han skrev blant annet at Ukraina og Georgias NATO-ambisjoner ikke bare berørte en «raw nerve» i Russland, men skapte alvorlige bekymringer for stabiliteten i regionen. Han rapporterte også at russiske myndigheter fryktet at Ukrainas interne splittelse om NATO kunne føre til politisk vold, territorielle konflikter eller i verste fall borgerkrig. (3) Burns’ telegram er interessant fordi det gir et direkte innblikk i hva en høytstående amerikansk diplomat faktisk rapporterte fra Moskva før NATO-toppmøtet i Bucuresti i 2008. Det var altså ikke bare russiske offentlige uttalelser som hevdet at NATO-utvidelsen var problematisk. Den amerikanske ambassaden rapporterte til Washington at motstanden mot ukrainsk NATO-medlemskap gikk på tvers av det russiske politiske spekteret og var knyttet til det russiske synet på landets grunnleggende sikkerhetsinteresser. Burns skrev samtidig at en slik utvikling kunne få uforutsigbare konsekvenser for stabiliteten i regionen. (3) Fire år senere ble Burns direktør for CIA, og senere publiserte han selv det aktuelle telegrammet i sine memoarer. Dermed er dokumentet ikke bare en lekkasje eller en sekundær gjengivelse, men et amerikansk diplomatisk dokument som Burns selv senere bidro til å gjøre offentlig tilgjengelig. (4)
Til tross for disse advarslene besluttet NATO på toppmøtet i Bucuresti i april 2008 å erklære at både Ukraina og Georgia «will become members» av alliansen. Frankrike og Tyskland var skeptiske til den konkrete medlemskapsprosessen, men USA presset på for en formulering som holdt medlemskap som et fremtidig mål. (5) Det er nettopp på dette tidspunktet at den kumulative karakteren av den vestlige strategien blir særlig tydelig. Dvs. resultatet av «salami-strategien». Russland hadde allerede reagert på tidligere NATO-utvidelser, og amerikanske diplomater hadde rapportert at Ukraina representerte en langt mer sensitiv sak. Likevel ble Ukrainas fremtidige NATO-medlemskap gjort til et offisielt mål for alliansen. Det er dette som gjør begrepet «salami-taktikk» analytisk interessant. Den enkelte «skiven» kan ha vært begrenset. Polen, Ungarn og Tsjekkia kunne bli medlemmer. Deretter kunne Baltikum og andre tidligere sovjetiske eller Warszawapakt-land bli medlemmer. Ukraina kunne få tettere samarbeid med NATO uten å bli medlem. Det kunne utvikles militære partnerskap og treningsprogrammer. Hver enkelt beslutning kunne forsvares på egne premisser. Men summen av beslutningene var grunnleggende endring av Russlands strategiske omgivelser, dets sikkerhet og den globale militærstrategiske balansen..
Det er i denne sammenhengen John Mearsheimer kommer inn. Mearsheimer er en amerikansk statsviter ved University of Chicago og en av de mest kjente representantene for den realistiske skolen innen internasjonal politikk. Realismen legger stor vekt på statenes makt, sikkerhetsinteresser og geopolitiske posisjon. I en mye omtalt artikkel i Foreign Affairs i 2014 argumenterte Mearsheimer for at røttene til Ukraina-krisen lå i NATO-utvidelsen, EUs østlige ekspansjon og Vestens forsøk på å trekke Ukraina ut av Russlands strategiske innflytelsessfære og integrere landet i Vesten. (6) Mearsheimer hadde formulert denne vurderingen allerede før Russlands SMO i 2022. Han argumenterte i 2014 for at dersom Vesten fortsatte å forsøke å gjøre «Ukraina til en vestlig bastion» på Russlands grense, ville det øke risikoen for en alvorlig konflikt. Han mente at Russland betraktet Ukraina som så strategisk viktig at Moskva ville være villig til å gå svært langt for å forhindre at landet ble en del av den vestlige militære dominansen i Euro-Asia. Han påpekte også at småstater som Ukraina ikke eksisterer i «globale vakum», men i globale militærstrategiske realiteter. Dvs. småstater suverenitet er en sannhet med modifikasjoner. Dersom en småstat istedet for å velge nøytralitet og diversifisere sine forhold til større stater som USA og Russland vil de undergrave sin autonome tilstand. I en global militærstrategisk realitet hvor styrkeforholdet mellom stormaktene er realiteter vil endringer i den strategiske maktbalansen nødvendigvis utløse konflikter. (6)
Den tidligere amerikanske ambassadøren Jack Matlock representerer et annet viktig perspektiv. Matlock var USAs siste ambassadør til Sovjetunionen, fra 1987 til 1991, og hadde dermed direkte erfaring med avslutningen av den kalde krigen og forhandlingene mellom Washington og Moskva. Han har i ettertid vært en tydelig kritiker av NATO-utvidelsen og har hevdet at USA etter den kalde krigen burde ha arbeidet for en europeisk sikkerhetsstruktur som også inkluderte Russland, fremfor å utvide NATO stadig nærmere russiske grenser. (7) Matlocks syn er særlig interessant fordi det ikke kommer fra en russisk eller antiamerikansk tradisjon, men fra en amerikansk diplomat som selv var involvert i avslutningen av den kalde krigen. I en artikkel skrevet like før Russlands fullskalainvasjon i 2022 hevdet Matlock at krisen var forutsigbar, og at han allerede etter Sovjetunionens sammenbrudd hadde advart om at NATO-utvidelsen kunne føre til alvorlige problemer. Han mente at en europeisk sikkerhetsstruktur som inkluderte Russland kunne ha redusert faren for en konfrontasjon. (7) Matlock har senere argumentert for at vestlig innblanding i Ukrainas interne politiske konflikt etter hans syn forverret situasjonen og reduserte muligheten for en politisk løsning. Han har samtidig vært tydelig på at den russiske invasjonen ikke kan bortforklares, men mener at årsakene til konflikten må analyseres i et bredere historisk perspektiv. (8)
Et fjerde perspektiv kommer fra George Beebe, tidligere leder for CIA’s Russland-analyse. Beebe er særlig interessant fordi han bringer et etterretningsfaglig perspektiv inn i debatten. Han har argumentert for at amerikanske beslutningstakere etter den kalde krigen undervurderte hvor sterkt Russland oppfattet NATO-utvidelsen som en strategisk trussel. Han skiller mellom å forklare Russlands beslutning og å rettferdiggjøre den. (9) Beebe har lagt særlig vekt på forskjellen mellom formelt NATO-medlemskap og det han omtaler som en gradvis «NATO-fisering» av Ukraina. Poenget hans er at et land ikke nødvendigvis trenger å være formelt medlem av en militærallianse for å bli stadig tettere integrert i alliansens militære struktur gjennom trening, våpen, etterretning, interoperabilitet og militært samarbeid. Fra Moskvas perspektiv kunne dette innebære at vinduet for å forhindre en permanent vestlig militær integrasjon av Ukraina gradvis ble mindre. (9)
Dette perspektivet er interessant i forhold til salami-metaforen. Dersom Beebe har rett i at Russland ikke bare reagerte på et mulig fremtidig NATO-medlemskap, men også på den gradvise militære integrasjonen av Ukraina og vestlige opprustningen av Ukraina fra 90-tallet, kan man hevde at det ikke bare var selve medlemskapet i NATO som var relevant. Det var den kumulative utviklingen. Ukraina kunne bli stadig tettere knyttet til NATO uten at det nødvendigvis ble tatt et enkelt dramatisk skritt som alene endret situasjonen. Hans argument er at det er analytisk feil å beskrive krigen som om den oppstod uten en langvarig sikkerhetspolitisk forhistorie. I en artikkel publisert kort før invasjonen argumenterte han for at verken Russland eller Vesten kunne oppnå en stabil «vinn eller tap»-løsning i Ukraina uten å risikere å ødelegge landet og forverre konfrontasjonen mellom atommaktene. Han etterlyste derfor en løsning som tok hensyn til begge siders sikkerhetsinteresser. (10) Det er også viktig understreke at i 2008 ville 58% av ukrainerne stemt mot NATO-medlemskap, mest sannsynlig for at de var bevist hvilken konflikt det ville føre til mellom NATOUSA og Russland hvor Ukraina ville bli slagmarken hvor en slik konflikt ville bli utkjempet. Likevel fortsatte altså NATOUSA den gradvise militære integrasjonen av Ukraina som hadde startet på 90-tallet.
Når man setter Brzezinski, Burns, Matlock, Mearsheimer og Beebe sammen, fremtrer et interessant mønster. De representerer ikke samme politiske eller intellektuelle tradisjon, og de har heller ikke identiske vurderinger. Brzezinski var en amerikansk geostrateg som argumenterte for en sterk vestlig NATOUSA dominans i Eurasia og så på Ukraina som et geopolitisk nøkkelland. Burns er en amerikansk diplomat som allerede i 2008 rapporterte at russisk motstand mot ukrainsk NATO-medlemskap var svært dyp og kunne få alvorlige konsekvenser. Matlock var en tidligere amerikansk ambassadør til Sovjetunionen som mente at NATO-utvidelsen var en alvorlig strategisk feil. Mearsheimer er en realistisk statsviter som har argumentert for at NATO-utvidelsen var den viktigste underliggende årsaken til Ukraina-krisen. Beebe, som har bakgrunn fra CIA’s Russland-analyse, har på sin side lagt vekt på hvordan den gradvise vestlige integrasjonen av Ukraina ble oppfattet som en stadig mer alvorlig russisk sikkerhetspolitisk trussel. Det betyr ikke at disse personene kan settes inn i én felles «skole». Brzezinski ønsket å styrke den amerikanske dominansen i Eurasia, mens Matlock og Mearsheimer i langt større grad advarte mot konsekvensene av en slik maktpolitikk. Burns forsøkte først og fremst å rapportere hvordan situasjonen ble oppfattet i Russland. Beebe forsøker å forklare hvordan feilaktige eller forenklede forestillinger om motpartens interesser kan føre til strategiske feilberegninger.
Det mest interessante spørsmålet blir derfor om den amerikanske strategien etter den kalde krigen inneholdt en innebygd selvmotsigelse. På den ene Brzezinskisiden ønsket USA å bygge en ny europeisk miltærstrategi basert på NATO og USA’s interesser hvor Ukraina hadde en sentral rolle i å svekke Russlands posisjon. Samtidig innebar denne utvidelsen at den vestlige militærstrategien at man gradvis nærmet seg Russland tålegrenser for trussel mot deres sikkerhet. Amerikanske beslutningstakere visste at Russland motsatte seg denne utviklingen, men vurderte at russisk motstand kunne håndteres gjennom «diplomati» og sanksjoner som ville tvinge Russlands til gradvise tilpasning til den nye unilaterale verdensordenen med USA som verdenshegemon. (2) Her er forbindelsen til «salami-taktikken» særlig tydelig. Dersom man ser på hvert enkelt steg isolert, kan NATO-utvidelsen fremstå som en serie taktiske beslutninger i en større strategisk plan hvorav Minsk-avtalene inngår i «salami-taktikken». Dersom man ser på hele perioden under ett, fra 1990-tallet til 2008 og videre til utviklingen etter 2014, blir bildet klarere. Det var ikke én beslutning som skapte den nye sikkerhetsordenen. Det var summen av mange beslutninger.
Brzezinski viser den amerikanske geopolitiske logikken som lå bak ønsket om en sterk vestlig dominans i Eurasia. Burns viser at amerikanske diplomater samtidig var fullt klar over hvor alvorlig Russland oppfattet Ukrainas NATO-ambisjoner. Matlock advarte om at NATO-utvidelsen kunne føre til en konfrontasjon som kunne vært unngått gjennom en mer inkluderende europeisk sikkerhetsorden. Mearsheimer analyserte utviklingen ut fra et realistisk perspektiv og hevdet at NATO-utvidelsen var den sentrale årsaken til krisen. Beebe fremhever på sin side hvordan den gradvise militære integrasjonen og opprustningen av Ukraina skapte en oppfatning i Moskva av at tiden for å forhindre en permanent vestlig militær dominans i Ukraina, var i ferd med å renne ut. På dette grunnlaget kan man argumentere for at den amerikanske politikken etter den kalde krigen faktisk hadde en betydelig grad av strategisk kontinuitet. Målet var å utvide den vestlige militære dominansen i øst-Europa, utvide vestens institusjoner østover og hindre at Russland fikk en reell global rolle ved å svekke Russlands posisjon i Øst-Europa og Eurasia. Ukraina var viktig i denne strategien fordi landets geopolitiske beliggenhet gjorde det til et sentralt punkt i forholdet mellom Russland og Vesten.
«Salami-taktikk» kan være nyttig som en metafor for den kumulative virkningen av mange vestlige taktiske beslutninger. Det avgjørende spørsmålet om Vesten hadde en plan om å fremprovosere en russisk invasjon kan besvares slik. Dokumentasjonen gir et visst grunnlag for å si at beslutningstagere «forregnet» seg og trodde de kunne fortsette sin «salami-taktikk» for derigjennom å undergrave Russland militære, politiske og økonomiske posisjon. Dette ansås som en plausibel strategi for å svekke Russland slik at det ville umuliggjøre en russisk militær motstand mot den vestlige stategien om total vestlig dominans i Euroasia. Det interessante spørsmålet er altså om Vesten undervurderte Russlands vilje og evne til å imøte en slik vestlig strategi. Burns’ rapport fra 2008 viser at denne risikoen var kjent. Matlocks senere vurderinger viser at enkelte amerikanske diplomater mente NATO-utvidelsen var en strategisk feil. Mearsheimer hevdet allerede i 2014 at den vestlige politikken ville føre til alvorlige problemer. Beebe har senere argumentert for at den kumulative integrasjonen av Ukraina ble undervurdert som en faktor i Russlands beslutningsprosess.
Det går an å hevde at vestlig politikk bidro til å skape eller forverre et sikkerhetsdilemma, samtidig som man fastholder at Russland selv tok beslutningen om å bruke militærmakt og at dette er Russland eget ansvar. Å forklare hvorfor en aktør handler som den gjør, er ikke det samme som å legitimere handlingen. Den mest presise historiske konklusjonen er derfor at NATO-utvidelsen og den vestlige integrasjonen av Ukraina kan forstås som deler av en langsiktig amerikansk og europeisk strategi for å utvide den vestlige militære og politiske dominansen etter den kalde krigen. Denne strategien innebar en gradvis endring av Europas maktbalanse som de amerikanske og europeiske beslutningstakere visste at Russland ville motsette seg. Spørsmålet er derfor om strategiens arkitekter la for stor vekt på de enkelte skivene i «salami-taktikken» og for liten vekt på hva hele salami’en til slutt ville se ut som fra Moskva perspektiv.
Dokumentasjonen gir et visst grunnlag for en slik konklusjon.Det er nettopp her Sachs’ kritikk får sin plass. Jeffrey Sachs, den amerikanske økonomen og professoren som de senere årene har blitt en markant kritiker av USAs Russlandspolitikk, argumenterer for at krigen ikke kan forstås uten å se på den lange historien med NATO-utvidelse, vestlig støtte til Ukraina og manglende evne til å etablere en europeisk sikkerhetsordning som Russland kunne akseptere. Hans analyse overlapper på flere punkter med Matlocks, Mearsheimers og Beebes vurderinger, selv om de kommer fra forskjellige faglige og politiske utgangspunkter. Sachs’ perspektiv kan dermed leses som det siste leddet i denne kritikken:
Det som Washington har ønsket å fremstille som en serie rasjonelle og begrensede sikkerhetspolitiske beslutninger (salami-skiver) overfor den vestlige befolkningen, visste de vestlige beslutningstagerne at utifra Moskvas perspektiv ville oppfattes som en sammenhengende og stadig mer truende prosess mot russisk sikkerhet. Dette stiller alvorlige etiske spørsmål ved den konfrontasjons-politikken vestlige ledere som Biden, Trump, Johnson, Merz, Sholz, Starmer, Stoltenberg, Macron, Rutte har ført, da det har vært åpenbart for dem alle at det ukrainske folket måtte bli ofrene i en slik strategi. Det stiller også alvorlige etiske spørsmål overfor den måten vestlige politikere har ført den vestlige befolkningen bak lyset.
KILDER
(1) Zbigniew Brzezinski, The Grand Chessboard: American Primacy and Its Geostrategic Imperatives, 1997. Brzezinskis analyse av Ukraina som et geopolitisk nøkkelland og USAs posisjon i Eurasia er sentral for forståelsen av hans geostrategiske perspektiv. Se også tilgjengelig tekstversjon av boken hos National Security Archive. (mearsheimer.substack.com)
(2) Deklassifiserte dokumenter fra Clinton-administrasjonen viser at amerikanske myndigheter på 1990-tallet både planla en gradvis NATO-utvidelse og var klar over at russisk motstand mot utvidelsen var «deep and profound». National Security Archive har samlet og publisert dokumentene, blant annet notater fra nasjonal sikkerhetsrådgiver Anthony Lake og State Department-tjenestemenn. (Nasjonal sikkerhetsarkiv)
(3) William J. Burns, USAs ambassadør i Moskva, diplomatisk telegram av 1. februar 2008, «NYET MEANS NYET: RUSSIA’S NATO ENLARGEMENT REDLINES». Telegrammet rapporterte om russisk motstand mot Ukrainas og Georgias NATO-ambisjoner og om frykten for destabilisering, splittelse og i verste fall borgerkrig i Ukraina. (Scribd)
(4) William J. Burns, The Back Channel: A Memoir of American Diplomacy and the Case for Its Renewal, 2019. Burns omtaler selv telegrammet fra 2008; det er også referert til i senere forskningslitteratur om Russlands forhold til NATO-utvidelsen. (direct.mit.edu)
(5) NATO, Bucuresti-toppmøtet 2008. NATO erklærte at Ukraina og Georgia «will become members» av alliansen, selv om det ikke ble fastsatt noen konkret tidsplan for medlemskap. (metacpc.org)
(6) John J. Mearsheimer, «Why the Ukraine Crisis Is the West’s Fault: The Liberal Delusions That Provoked Putin», Foreign Affairs, september/oktober 2014, vol. 93, nr. 5, s. 77–89. Mearsheimer argumenterer for at NATO-utvidelse var det sentrale elementet i en bredere vestlig strategi for å integrere Ukraina i Vesten. (JSTOR)
(7) Jack F. Matlock Jr., «NATO and the Origins of the Ukraine Crisis», februar 2022. Matlock, som var USAs siste ambassadør til Sovjetunionen, argumenterte for at NATO-utvidelsen var en sentral årsak til den sikkerhetspolitiske krisen og at en annen europeisk sikkerhetsstruktur kunne ha redusert risikoen for konflikt. (Common Dreams)
(8) Jack F. Matlock Jr., «Ukraine: Tragedy of a Nation Divided», 5. november 2022. Matlock hevder blant annet at vestlig innblanding i Ukrainas interne konflikt forverret krisen og økte risikoen for konflikt mellom atommakter. (jackmatlock.com)
(9) George Beebe, tidligere leder for CIA’s Russland-analyse, har argumentert for at den gradvise vestlige militære integrasjonen av Ukraina må tas med i analysen av Russlands sikkerhetsoppfatning. I senere intervjuer har han understreket forskjellen mellom formelt NATO-medlemskap og en gradvis «NATO-isering» gjennom militær trening, utstyr, etterretning og interoperabilitet. (podProse)
(10) George Beebe, «Are Russia and America Headed Towards a Disastrous Conflict Over Ukraine?», The National Interest, 18. februar 2022. Beebe argumenterte før fullskalainvasjonen for at verken Russland eller Vesten kunne skape en stabil vinn-tap-løsning rundt Ukraina, og advarte mot en utvikling som kunne føre til en direkte konfrontasjon mellom atommakter. (The National Interest)
(11) George Beebe, Mark Episkopos og Anatol Lieven, «Right-Sizing the Russian Threat to Europe», Quincy Institute, 2024. Forfatterne argumenterer for at russiske sikkerhetsoppfatninger må tas med i analysen, samtidig som de skiller dette fra en påstand om at Russland har rett til å føre krig mot Ukraina eller NATO-land. (quincyinst.org)
(12) Jeffrey Sachs har i en rekke foredrag og intervjuer argumentert for at NATO-utvidelsen, Vestens politikk overfor Ukraina og manglende håndtering av Russlands sikkerhetsinteresser må inngå i årsaksanalysen av krigen. Hans syn overlapper på enkelte punkter med Mearsheimer, Matlock og Beebe, men Sachs har sin egen økonomiske og utenrikspolitiske tilnærming.
Jeg har bevisst lagt inn Burns’ 2008-telegram som et sentralt dokument, fordi det er vanskelig å diskutere påstanden om at Washington undervurderte Russlands reaksjon uten å forholde seg til at USAs egen ambassadør i Moskva faktisk rapporterte om denne risikoen før beslutningen om Ukrainas fremtidige NATO-medlemskap ble bekreftet.
Jeg har også forsøkt å unngå å gjøre argumentet sterkere enn kildene tillater. Dokumentasjonen støtter godt at risikoen var kjent og diskutert; den dokumenterer ikke at USA ønsket å fremprovosere krigen. Det skillet er viktig dersom teksten skal fungere som en seriøs journalistisk eller historisk analyse.