Da Norge bestemte seg for å sende våpen til Ukraina, mente de fleste at det var det rette å gjøre. Bildene i norske medier var tydelige: Et lite demokrati som kjempet for overlevelse mot en imperialistisk nabo. Støtte føltes som solidaritet.
Et annet bilde finnes. Det er ikke i mainstream-mediene. Det er et bilde av et ødelagt, korrupt og udemokratisk system. En regjering som torturerer politiske fanger og pasifister. Og en krig som flertallet av ukrainere ønsker å avslutte – selv om det betyr å gi opp land.
Hvordan vi bidro
Grunnlaget for denne tragedien ble lagt lenge før 2022. Norske medier fortalte et enkelt eventyr om en demokratisk revolusjon. Men virkeligheten er mer kompleks. Amerikanske krigshissere som John McCain, Lindsey Graham og Victoria Nuland utnyttet dype splittelser i det ukrainske samfunnet. Halve landet lente mot Europa. Den andre halvparten mot Russland. Ingen av sidene hadde et kritisk flertall.
Planen deres var å la Russland blø, et land de hatet så sterkt. Med så mange mennesker som lider i fattigdom og mangler helsehjelp i USA, er det en fornærmelse mot folks intelligens å påstå at de kom for å hjelpe ukrainerne. Men det var det mediene rapporterte.
Da en demokratisk valgt president ble styrtet av en voldelig minoritet – som man ikke trenger å like – valgte USA og NATO side. De allierte seg med ekstreme, voldelige ytterkanter av det ukrainske samfunnet: Nynazistiske grupper som dyrker Stepan Bandera, en figur knyttet til SS-divisjonen Galicia. De bevæpnet siden som tapte de påfølgende valgene.
Den ene kandidaten som lovet å respektere Minsk-avtalene, og holde NATO ute av Ukraina? Han vant på det løftet. Deretter gjorde han det motsatte. Akkurat det motstanderne hans hadde tatt til orde for, og som de tapte valget på.
Mannen som ble en annen – eller var det et spill fra starten av?
Som den politiske analytikeren Glenn Diesen har påpekt, har mannen som ble hyllet av New York Times som den nye «lederen av den frie verden», siden forlatt sitt politiske mandat. Han har arrestert opponenter, ensrettet mediene, begrenset religionsfriheten, avlyst valg og overlatt beslutningsprosesser til fremmede makter. Han forbyr sine egne borgere å forlate landet. Han er i praksis et instrument for en fremmed makt.
Dette er den regjeringen våre 85 milliarder kroner støtter.
Det er bare i Norge folk bruker pins med både det ukrainske og det palestinske flagget
Å hjelpe Ukraina ved å skade ukrainere
Den brutale tvangsrekrutteringen som holder liv i en tapt krig
Resultatet er ikke frihet. Det er desperasjon. To hundre tusen ukrainske soldater har desertert. To millioner innkalte menn har ikke møtt til militærtjeneste. Hundretusener av ukrainske menn i utlandet nekter å vende tilbake. Staten kan ikke tvinge sine borgere til å kjempe i stor skala. Derfor har den tydd til vold.
Menn blir stoppet på gaten, tatt med til rekrutteringssentre og sendt til fronten.
Han sa nei til krig
Yurii Sheliazhenko er en ukrainsk pasifist. En juridisk akademiker. En vinner av Seán MacBride-fredsprisen. Han er ingen russisk agent. Han mener rett og slett at det å drepe er galt.
For denne overbevisningen ble han hentet fra en mørk gate, banket opp, sprayet med pepperspray i øynene, dratt etter håret og nektet medisinsk behandling. En sykepleier ba ham «stappe grunnloven opp i ræva». Rettssaken hans er berammet til 13. mai.
Europeiske regjeringer vurderer nå å tvinge ukrainske flyktninger til å reise hjem. Mennesker som flyktet fra tyranniet til krigsherrer og profitører. Mennesker hvis demokratiske vilje ikke ble respektert da de stemte nei til krig.
Dette er hva norske penger bidrar til å muliggjøre.
En lærdom for alle europeere
Jurijs historie er ikke et unntak. Den er en forsmak på hva som kommer til resten av Europa. Ni EU-land har allerede verneplikt i dag. Tyskland screener attenåringer. Frankrike lanserer obligatorisk militærtjeneste denne sommeren. NATO krever fem prosent av BNP til forsvar.
Militarismen vi finansierer i Ukraina vil etterhvert merkes her hjemme. De samme begrunnelsene vil bli brukt. Det samme brutale vernepliktsmaskineriet vil bli bygget.
Hva 85 milliarder kunne vært brukt til
Takk igjen til våre krigshissende politikere. Fra Rødt til SV til FrP. Og til våre medier. Dere viser aldri disse bildene. Det ville eksponert valgene dere har tatt.
Det politiske partiet Fred og Rettferdighet (FOR) har vist hva 85 milliarder kunne betalt for her i Norge. 17 milliarder ville gjort all kollektivtransport gratis og økt antall avganger betydelig. 14 milliarder ville gitt gratis tannhelse til alle. 16 milliarder ville dekket gratis barnehage, SFO, skolemåltider, samt idretts- og kulturaktiviteter for alle barn og unge.
Det utgjør totalt 47 milliarder. Da gjenstår 38 milliarder som fortsatt er tilgjengelige for humanitær støtte. Ikke våpen. Faktisk hjelp til folket i Ukraina – de samme menneskene vi hevder å hjelpe, mens vi støtter de verste strukturene i samfunnet deres.
Til ettertanke
Lidelsene til ukrainske familier er reelle. Hver dag mister de sønner, ektemenn og fedre til tvungen verneplikt. Men å opprettholde krigen ærer ikke deres offer. Det gjør bare tapet enda større.
Flertallet av ukrainere i Ukraina ønsker fred. Selv om det betyr å gi fra seg landområder. At kriger ender med tap av territorium er ikke nytt. Det er smertefullt. Men å tvinge ytterligere en million unge menn til å dø for en fastlåst situasjon, tjener ingen.
Den eneste veien til fred er diplomati. Ikke mer våpen. Ikke mer olje på krigsbålet.
Jurij Sjeljazjenko møter snart i retten. Historien hans forsvinner ikke. Det gjør heller ikke spørsmålet enhver nordmann bør stille: Hva har våre 85 milliarder kroner egentlig gått til?
Men å sende våpen til et land i krig er som å delta i krigen selv. Bør vi bli overrasket om vi får et slag tilbake?
Den 2. mai 2014 tvang vestlig-støttede nynazister i Ukraina demonstranter inn i fagforeningenes hus i Odessa og satte fyr på det. 48 mennesker brant i hjel, og 200 ble skadet. De som prøvde å flykte, ble utsatt for voldelige angrep. Dette var blant de første krigshandlingene i NATOs stedfortrederkrig som nå river landet i stykker.
When Norway decided to send weapons to Ukraine, most people felt it was the right thing to do. The images in Norwegian media were clear: a small democracy fighting for survival against an imperialist neighbour. Support felt like solidarity.
A different picture exists. It is not in the mainstream media. It is a picture of a broken, corrupt, undemocratic system. A government that tortures political prisoners and pacifists. And a war that the majority of Ukrainians want to end – even if that means giving up land.
How We Helped
The foundation of this tragedy was laid long before 2022. Norwegian media told a simple fairy tale of a democratic revolution. But the reality is more complex. American warmongers like John McCain, Lindsey Graham, and Victoria Nuland exploited deep divisions in Ukrainian society. Half the country leaned toward Europe. Half toward Russia. Neither side had a critical majority.
Their plan was to bleed Russia, a country they hated so much. With so many people suffering in poverty and without healthcare in the USA, it insults public intelligence to claim they came to help Ukrainians. But that is what media reported.
When a democratically elected president was overthrown by violent minority – whom you don’t need to like – the US and NATO chose a side. They allied themselves with extreme violent fringes of Ukrainian society: neo-Nazi groups who worship Stepan Bandera, a figure whose symbol is the SS Galicia Division. They armed a side that had lost the following elections.
The one candidate who promised to honour the Minsk agreements and keep NATO out of Ukraine? He won on that promise. Then did the opposite. Exactly what his opponents had advocated for and lost elections on.
He Who Became Something Else – Or Was It Pretence From the Start?
As political analyst Glenn Diesen has observed, the man hailed by the New York Times as the new «leader of the free world» has since abandoned his political mandate. He has arrested opponents, purged the media, restricted freedom of religion, cancelled elections, and outsourced decision-making to foreign powers. He bans his own citizens from leaving the country. He is, in effect, an instrument of foreign power.
This is the government our 85 billion kroner supports.
Only in Norway people wear pins with flags of Ukraine and Palestine
Helping Ukraine by Hurting Ukranians
The Brutal Conscription Machine Fuelling a Lost War
The result is not freedom. It is desperation. Two hundred thousand Ukrainian soldiers have gone AWOL. Two million men are dodging draft notices. Hundreds of thousands of Ukrainian men abroad refuse to return. The state cannot compel its citizens to fight at scale. So it has turned to violence.
Men are stopped on the street. Taken to recruitment centres. Sent to the front.
He Said No to War
Yurii Sheliazhenko is a Ukrainian pacifist. A legal scholar. A winner of the Seán MacBride Peace Prize. He is not a Russian agent. He simply believes that killing is wrong.
For this belief, he was taken from a dark street, beaten, pepper sprayed in the eyes, dragged by his hair, and denied medical treatment. A nurse told him to «stuff your Constitution into your back.» His trial is set for May 13.
European governments are now considering forcing Ukrainian refugees to return home. People who escaped helplessness and the tyranny of warlords and profiteers. People whose democratic will was not respected when they voted no to war.
This is what Norwegian money helps make possible.
A Lesson for All Europeans
Yurii’s story is not an anomaly. It is a preview of what is coming to the rest of Europe. Nine EU countries already have conscription today. Germany is screening eighteen-year-olds. France is launching mandatory military service this summer. NATO is demanding five percent of GDP on defence.
The militarism we are funding in Ukraine will come home. The same justifications will be used. The same brutal conscription machinery will be built.
What 85 Billion Could Buy Instead
Thank you again to our warmongering politicians. From Rødt to SV to FrP. And to our media. You never show these pictures. It would expose your choices.
The political party Fred og Rettferdighet (FOR) has shown what 85 billion could buy at home. Seventeen billion would make all public transport free and increase departures significantly. Fourteen billion would give free dental care to everyone. Sixteen billion would cover free kindergarten, after-school care, school meals, and sports and cultural activities for all children and young people.
That totals 47 billion. Leaving 38 billion still available for humanitarian support. Not weapons. Actual help for the people of Ukraine – the same people we claim to help while supporting the worst structures of their society.
A Final Thought
The suffering of Ukrainian families is real. Every day, they lose sons, husbands, and fathers to forced conscription. But perpetuating the war does not honour their sacrifice. It compounds it.
The majority of Ukrainians in Ukraine want peace. Even if that means giving up land. Wars ending with territory lost is not new. It is painful. But forcing another million young men to die for a stalemate serves no one.
The only path to peace is diplomacy. Not more weapons. Not more oil on the fire.
Yurii Sheliazhenko will face his trial next month. His story is not going away. And neither is the question every Norwegian should ask: What did our 85 billion kroner actually buy?
But sending weapons to a country at war is like joining the war. Should we be surprised if we get punched back?
On 2 May 2014, western-backed neo-Nazis in Ukraine forced protesters into the House of Trade Unions in Odessa and set it on fire. 48 people burned to death, and 200 were injured. Those who tried to escape were violently assaulted. This was among the opening salvos of the NATO proxy war that is now tearing the country apart.
NO
