Av Peter Eisenstein / Bilde: hosnysalah

Når vi nærmer oss treårsdagen for 7. oktober 2023, er fristelsen stor til å behandle denne datoen som en opprinnelseshistorie – å se på volden som brøt ut som en uprovosert terrorhandling mot en uskyldig nasjon. Dette er fortellingen Israel vil ha oss til å tro på: at ingenting som skjedde før den dagen på noen måte kan rettferdiggjøre den, mens alt som fulgte etter blir rettferdiggjort av den.¹

Men historien begynner ikke på beleilige tidspunkter. Jeg hevder det motsatte: alt før 7. oktober forklarer hva som skjedde den dagen, mens ingenting som skjedde etterpå rettferdiggjøres av den.

Årsaken er enkel: Israel er et europeisk bosetterkolonialistisk prosjekt. Og som med alle bosetterkolonier har det sentrale spørsmålet vært hva man skal gjøre med den urbefolkningen. Historisk sett har dette spørsmålet alltid blitt besvart med enten etnisk rensing eller folkemord. Hvis det førstnevnte ikke oppnår det ønskede målet, tas det sistnevnte grepet alltid i bruk.

Utelukkelsens arkitektur

Da Israel erklærte uavhengighet i 1948, befant omtrent 156 000 palestinere seg innenfor den nye statens grenser og fikk tildelt israelsk statsborgerskap.² Likevel betydde dette statsborgerskapet lite. Disse palestinske israelerne befant seg i en situasjon som i beste fall kunne kalles tredjeklasses status i en stat som samtidig og høytidelig proklamerte seg som demokratisk.

For å illustrere denne selvmotsigelsen trenger man bare å se på israelsk nasjonalitet. For et land som kontinuerlig forsvarer sin «rett til å eksistere», anerkjenner Israel selv ikke sin egen nasjonalitet. I Israel finnes det ikke noe som heter israelsk nasjonalitet.³ Du kan være statsborger, men rettighetene dine bestemmes av din religion eller etnisitet. Hvis du er jødisk, har du nasjonale rettigheter. Hvis du ikke er det, tilhører du en helt annen eksistenskategori.

Selv om palestinske israelere teknisk sett var garantert like rettigheter i henhold til Israels grunnlov, var de underlagt militær kontroll fra 1948 til 1966.⁴ Statsborgerskapet ga dem stemmerett, men «unntakstilstanden» medførte utestenging fra eiendomsrett til land, økonomisk marginalisering, romlig segregering og politisk underordning. Det var for flere tiår siden, men mønsteret vedvarer. Ifølge Human Rights Watch utsettes palestinske israelere fortsatt for systematisk diskriminering når det gjelder tildeling av land, samtidig som den israelske staten opprettholder direkte kontroll over det aller meste av territoriet.⁵

Okkupasjonen begynner

For palestinerne på Vestbredden og i Gaza var situasjonen helt annerledes. Fra 1949 til 1967 ble Gaza administrert av Egypt, mens palestinerne på Vestbredden hadde jordansk statsborgerskap. Så kom Seksdagerskrigen.

Israel og dets forsvarere, som omfatter nesten hele den vestlige pressen, beskriver konflikten i 1967 som et forebyggende angrep mot en forestående egyptisk aggresjon.⁶ Men som statsminister Menachem Begin innrømmet i en tale til National Defense College i 1982: «I juni 1967 sto vi igjen overfor et valg. Den egyptiske hærens konsentrasjon ved inngangene til Sinai beviser ikke at Nasser virkelig var i ferd med å angripe oss. Vi må være ærlige overfor oss selv. Vi bestemte oss for å angripe ham.»⁷

Krigen endte med fullstendig israelsk seier. Grensene endret seg dramatisk: Israel kontrollerte nå Vestbredden, Gazastripen, Golanhøydene og Sinai-halvøya. (Sinai ble til slutt tilbakelevert til Egypt etter krigen i 1973, men de andre områdene forble under okkupasjon.)

Innen tre måneder etter at krigen i 1967 var over, begynte israelske bosettere å flytte inn på Vestbredden.⁸ I Gaza ankom de første bosetterne i 1970 – forsinket, som interne dokumenter avslører, fordi Gazas høye palestinske befolkningstetthet og flyktningleirene gjorde området «demografisk problematisk». I tjue år opprettholdt Jordan bånd til Vestbredden, men i 1988 brøt kong Hussein disse forbindelsene fullstendig.

Palestinerne ble statsløse, eller hadde kun reisedokumenter fra Den palestinske selvstyremyndigheten (PA) – papirer som anerkjente deres eksistens uten å gi dem rettigheter.

Oslo-illusjonen

Oslo-avtalene fra 1990-tallet lovet et rammeverk for fred, ved å dele Vestbredden inn i områdene A, B og C – komplekse administrative soner som i praksis fragmenterte det palestinske territoriet i ikke-sammenhengende enklaver. I Gaza oppstod en lignende ordning: palestinske sivile sentre omgitt av israelske bosetninger, beskyttet av det israelske militæret.⁹

Denne ordningen brøt sammen under vekten av sine egne motsetninger. I 2005 gjennomførte Israel en «ensidig tilbaketrekning» fra Gaza, hvor bosetningene ble revet mens landet beholdt absolutt kontroll over grenser, luftrom og tilgang til sjøen. Som professor Noam Chomsky påpekte, var dette ikke en slutt på okkupasjonen, men en endring av dens form¹⁰ – Gaza ble det israelske myndigheter i private sammenhenger kalte en «konsentrasjonsleir»¹¹, et territorium hvor 1,5 millioner mennesker (på den tiden) levde under beleiringsforhold.

Når demokratiet går galt

Så kom 2006. Hamas vant det palestinske parlamentsvalget – et resultat som Carter Center bekreftet som fritt og rettferdig¹². Hillary Clinton, som da var senator, anerkjente valgets demokratiske karakter i private uttalelser, samtidig som hun beklaget at de hadde tillatt valget uten å ha bestemt utfallet på forhånd¹³. Følgelig nektet Israel og Vesten å godta resultatene. Det Israel beskriver som et «Hamas-kupp», var i virkeligheten bevegelsens reaksjon på å bli nektet makten gjennom demokratiske midler.¹⁴

Etter at Hamas tok makten i Gaza i 2007, innførte Israel en fullstendig blokade – fra luften, sjøen og land. Ingenting kom inn eller ut uten israelsk godkjenning. Israelske myndigheter beskrev åpent sin politikk som å sette Gaza på «slankekur», der de slapp inn akkurat nok kalorier til å unngå massesult, samtidig som de holdt befolkningen svekket og avhengig.¹⁵

Voldsspiralen

De militære operasjonene fulgte hverandre med grusom regelmessighet. Operasjon «Cast Lead» i 2008–2009 drepte hundrevis av sivile. Amnesty International dokumenterte ødeleggelsene.¹⁶ Deretter fulgte operasjon «Protective Edge» i 2014 – mer enn 2 000 palestinere ble drept, ifølge det amerikanske utenriksdepartementet, og de aller fleste av dem var sivile, ifølge FNs kontor for koordinering av humanitær innsats (UNOCHA).¹⁷

I 2018 fant «Den store tilbakevendingmarsjen» (The Great March of Return) sted, der palestinske sivile, blant dem mange barn, deltok i ikke-voldelige protester mot sin innestengning.¹⁸ Israel svarte med snikskyttere plassert langs Gaza-gjerdet, som skjøt demonstranter som nærmet seg murene til det som bare kan beskrives som et friluftsfengsel.¹⁹

I 2020 innledet Abraham-avtalene en prosess for å normalisere forholdet mellom Israel og flere arabiske stater i bytte mot økonomisk og sikkerhetsmessig samarbeid. Saudi-Arabia var involvert i forhandlinger som, dersom de lyktes, kun ville gjøre «sikkerhetssamarbeidet med Israel» – som analytikere nå beskriver som «rutinemessig»²⁰ – offisielt. To uker før angrepet presenterte Benjamin Netanyahu et kart over Midtøsten i FN – uten Palestina på.²¹

Folkemordet vi er vitne til

Så nei, 7. oktober kom ikke ut av det blå. Men det som fulgte, er heller ikke en «krig». Ifølge de fleste relevante menneskerettighetsorganisasjoner, mange FN-organer og folkemordseksperter er det som har utspilt seg siden, folkemord.²²

Den 26. januar 2024 konkluderte Den internasjonale domstolen med at Sør-Afrikas påstander om at palestinerne i Gaza hadde en rimelig rett til å bli beskyttet mot folkemord, var holdbare.²³ Den samme konklusjonen satte alle stater på varsel om deres forpliktelser i henhold til folkemordkonvensjonen. Dette var ikke et kontroversielt ytterliggående standpunkt – det var konklusjonen fra verdens høyeste rettsinstans.

Likevel fortsetter den militære støtten. I mai 2025 kjøpte Israel flere F-35-jagerfly²⁴ – fly som ikke kan fly uten komponenter levert av selskaper som den norske Kongsberg-Gruppen²⁵. Norske selskaper har funnet måter å omgå landets offisielle politikk om ikke å eksportere våpen – eller til og med «produkter med dobbelt bruk» – til Israel.²⁶ FNs spesialrapportør for de palestinske områdene Francesca Albanese dokumenterte slik medvirkning i sin rapport fra juni 2025, «From Economy of Occupation to Economy of Genocide»²⁷, der hun oppførte selskaper som tjener på ødeleggelsene. For sitt arbeid ble hun sanksjonert av USA – den samme regjeringen som bevæpner det israelske militæret samtidig som den hevder å søke fred.²⁸

Demokratisk ansvar

Den skotske miljøaktivisten Patrick Geddes oppfordret oss til å «tenke globalt, handle lokalt».²⁹ Det er lett å fokusere på Netanyahu eller det amerikanske militærindustrielle komplekset – aktører vi ikke har noen demokratisk kontroll over. Kanskje er det nettopp derfor vi oppfordres til å fokusere på dem.

Men demokrati innebærer ansvar. Hvis vi skal ta våre demokratiske plikter på alvor, må vi rette oppmerksomheten mot de forbryterne vi har demokratisk ansvar for – selskapene med hovedkontor i våre byer, oljefondet som investerer både i okkupasjonsmetodene og folkemordsteknologien, og politikerne som prioriterer profitt fremfor etikk.

Ingen politiker legemliggjør denne tanken bedre enn Norges egen Jens Stoltenberg. Stoltenberg, tidligere statsminister og nåværende finansminister, er så fast bestemt på å tjene på folkemord at han har presset Stortinget til å suspendere Etikkrådet for Statens pensjonsfond utland som i teorien har ansvaret for å sikre at Norge ikke tjener på noe så skjemmende som menneskerettighetsbrudd.³⁰

Konklusjon

7. oktober var ikke et overraskelsesangrep på et uskyldig land. Det var den forståelige og forutsigbare reaksjonen på flere tiår med landtyveri, brutal okkupasjon og etnisk rensing. At dette har ført til folkemord, var like forutsigbart – ikke på grunn av noe som er unikt for Israel, men fordi dette er det historiske mønsteret for europeisk bosetterkolonialisme når den konfronteres med urfolksmotstand.

Det pågående folkemordet vil helt sikkert fortsette, med eller uten Norges deltakelse. Spørsmålet er om vi vil erkjenne våre handlinger for det de er, og om vi vil straffe dem som ellers vil få oss til å dele deres skyld.

Kilder

1. https://www.adl.org/resources/backgrounder/october-7th-war-timeline-key-events-and-issues ↩

2. https://www.degruyterbrill.com/document/doi/10.18574/nyu/9781479896806.003.0003/html ↩

3. https://www.jta.org/2014/03/03/ideas/op-ed-why-israeli-is-not-a-nationality ↩

4. https://academic.oup.com/book/57379/chapter-abstract/464702767?redirectedFrom=PDF ↩

5. https://www.hrw.org/news/2020/05/12/israel-discriminatory-land-policies-hem-palestinians ↩

6. http://news.bbc.co.uk/onthisday/hi/dates/stories/june/5/newsid_2654000/2654251.stm ↩

7. https://www.gov.il/en/pages/55-address-by-pm-begin-at-the-national-defense-college-8-august-1982 ↩

8. https://www.un.org/unispal/wp-content/uploads/2023/12/Isreali-settlements-in-gaza-and-the-west-bank-Part-II-english.pdf ↩

9. https://www.aljazeera.com/news/2023/9/13/what-were-oslo-accords-israel-palestinians ↩

10. https://www.dailykos.com/stories/2009/1/20/686231/community/Noam-Chomsky-on-Israel-rsquo-s-War-on-Gaza-Followed-by-Q-A-Video/ ↩

11. https://wikileaks.org/plusd/cables/04TELAVIV1952_a.html ↩

12. https://gulfnews.com/opinion/op-eds/how-i-see-palestine-1.270143 ↩

13. https://www.jpost.com/middle-east/report-recording-released-of-clinton-suggesting-rigging-2006-palestinian-election-471129 ↩

14. https://jewishvirtuallibrary.org/background-and-overview-of-operation-cast-lead ↩

15. https://www.theguardian.com/world/2012/oct/17/israeli-military-calorie-limit-gaza ↩

16. https://www.amnesty.org/en/latest/news/2010/01/israel039s-gaza-blockade-continues-suffocate-daily-life-20100118/ ↩

17. https://www.usnews.com/news/articles/2015/06/19/state-department-terror-report-contains-subtle-shift-on-israel ↩

18. https://www.unrwa.org/sites/default/files/content/resources/gaza_gmr_one_year_on_report_eng_final.pdf ↩

19. https://america.cgtn.com/2018/04/06/nine-palestinians-killed-1000-wounded-by-israeli-gunfire-at-gaza-border/ ↩

20. https://arabcenterdc.org/resource/assessing-the-abraham-accords-three-years-on/ ↩

21. https://www.middleeastmonitor.com/20240927-in-un-speech-netanyahu-holds-map-showing-west-bank-gaza-as-part-of-israel/ ↩

22. https://www.middleeasteye.net/news/israeli-professor-omer-bartov-says-israel-committing-genocide-gaza ↩

23. https://www.icj-cij.org/case/192 ↩

24. https://www.jpost.com/defense-and-tech/article-894916 ↩

25. https://defence-industry.eu/kongsberg-secures-nok-2-billion-contract-from-lockheed-martin-to-supply-components-for-f-35-fighter-jets/ ↩

26. https://www.regjeringen.no/no/dokumentarkiv/regjeringen-stoere/andre-dokumenter/ud/20222/svar_forsvarsmateriell/id2963943/?cedit=true ↩

27. https://www.un.org/unispal/document/a-hrc-59-23-from-economy-of-occupation-to-economy-of-genocide-report-special-rapporteur-francesca-albanese-palestine-2025/ ↩

28. https://www.middleeasteye.net/news/us-reinstates-sanctions-uns-albanese-after-appeals-court-pauses-ruling ↩

29. https://blog.nwf.org/2026/02/think-global-act-local-3-lessons-learned-from-our-community-wildlife-habitat-leaders/ ↩

30. https://www.irishtimes.com/business/2025/11/05/norway-suspends-21tn-oil-funds-ethics-rules-to-avoid-selling-big-tech-stakes/ ↩

October 7 – Prologue to the Beginning

By Peter Eisenstein / Bilde: hosnysalah

Norsk

As we approach the third anniversary of October 7, 2023, the temptation is strong to treat that date as an origin story—to view the violence that erupted as an unprovoked act of terror against an innocent nation. This is the narrative Israel would have us believe: that nothing preceding that day could possibly justify it, while everything that followed is rendered justifiable by it.¹

But history does not begin at convenient moments. I maintain the opposite view: everything before October 7 explains what happened that day, while nothing that came after is justified by it.

The reason is as simple as it is confounding: Israel is a European settler-colonial project. And as with all settler colonies, the central question has always been what to do with the indigenous population. Historically, this question has always been answered with either ethnic cleansing or genocide. If the former does not achieve the desired goal, the latter solution is always employed.

The Architecture of Exclusion

When Israel declared independence in 1948, approximately 156,000 Palestinians remained within the new state’s borders and were granted Israeli citizenship.² Yet this citizenship meant little. These Palestinian Israelis found themselves with what could only charitably be called third-class status in a state that simultaneously and loudly proclaimed itself democratic.

To illustrate the contradiction, one need only look at Israeli nationality. For a country that continually defends its “right to exist”, Israel itself does not recognise its own nationality.³ In Israel, there is no such thing as Israeli nationality. You may be a citizen, but your rights are determined by your religion or ethnicity. If you are Jewish, you possess national rights. If you are not, you occupy a different category of existence entirely.

While Palestinian Israelis were technically guaranteed equal rights under Israel’s Basic Law, they were subjected to military control from 1948 to 1966.⁴ Citizenship granted them the vote, but the “state of emergency” brought exclusion from land ownership, economic marginalization, spatial segregation, and political subordination. That was decades ago, but the pattern persists. According to Human Rights Watch, Palestinian Israelis continue to face systemic discrimination in land allocation, with the Israeli state maintaining direct control over the vast majority of territory.⁵

The Occupation Begins

For Palestinians in the West Bank and Gaza, the situation was entirely different. From 1949 until 1967, Gaza was administered by Egypt while West Bank Palestinians held Jordanian citizenship. Then came the Six-Day War.

Israel and its defenders, which include the near entirety of the Western press, describe the 1967 conflict as a preemptive strike against imminent Egyptian aggression.⁶ But as Prime Minister Menachem Begin admitted in a 1982 address to the National Defense College, «In June 1967, we again had a choice. The Egyptian army concentrations in the Sinai approaches do not prove that Nasser was really about to attack us. We must be honest with ourselves. We decided to attack him.»⁷

The war ended in total Israeli victory. The borders shifted dramatically: Israel now controlled the West Bank, the Gaza Strip, the Golan Heights, and the Sinai Peninsula. (The Sinai would eventually be returned to Egypt following the 1973 war, but the other territories remained under occupation.)

Within three months of the 1967 war’s end, Israeli settlers began moving into the West Bank.⁸ In Gaza, the first settlers arrived in 1970—delayed, as internal documents reveal, because Gaza’s high Palestinian population density and refugee camps made it «demographically problematic.» For twenty years, Jordan maintained ties with the West Bank, but in 1988, King Hussein severed those connections entirely. Palestinians became stateless, or held only Palestinian Authority travel documents—paperwork that acknowledged their existence without granting them rights.

The Oslo Illusion

The Oslo Accords of the 1990s promised a framework for peace, dividing the West Bank into Areas A, B, and C—complex administrative zones that, in practice, fragmented Palestinian territory into non-contiguous enclaves. In Gaza, a similar arrangement emerged: Palestinian civilian centers surrounded by Israeli settlements, protected by the Israeli military.⁹

This arrangement collapsed under its own contradictions. In 2005, Israel executed a «unilateral withdrawal» from Gaza, dismantling settlements while maintaining absolute control over borders, airspace, and maritime access. As Professor Noam Chomsky observed, this was not an end to occupation but a transformation of its modality¹⁰—Gaza became what Israeli officials privately called a «concentration camp,»¹¹ a territory where 1.5 million people (at the time) lived under siege conditions.

When Democracy Goes Wrong

Then came 2006. Hamas won the Palestinian legislative elections—an outcome verified by the Carter Center as free and fair¹². Hillary Clinton, then a senator, acknowledged the democratic nature of the vote in private remarks, while regretting the fact that they had allowed the election without fixing the outcome.¹³. Consequently, Israel and the West refused to accept the results. What Israel describes as a «Hamas coup» was, in fact, the movement’s response to being denied power through democratic means.¹⁴

Following Hamas’s takeover of Gaza in 2007, Israel instituted a complete blockade—air, sea, and land. Nothing entered or exited without Israeli approval. Israeli officials openly described their policy as putting Gaza on a «diet,» admitting just enough calories to avoid mass starvation while keeping the population weakened and dependent.¹⁵

The Cycle of Violence

The military operations followed with grim regularity. Operation Cast Lead in 2008-2009 killed hundreds of civilians. Amnesty International documented the devastation.¹⁶ Then came Operation Protective Edge in 2014—more than 2,000 Palestinian dead, according to the US State Department, the vast majority of whom were civilians, according to UN Office for the Coordination of Humanitarian Affairs (UNOCHA).¹⁷

In 2018 came the «Great March of Return” which saw Palestinian civilians, including many children, engaging in nonviolent protest against their imprisonment.¹⁸ Israel responded with snipers positioned along the Gaza fence, shooting demonstrators who approached the walls of what can only be described as an open-air prison.¹⁹

In 2020, the Abraham Accords began a process to normalise relations between Israel and several Arab states in exchange for economic and security cooperation. Saudi Arabia was involved in negotiations which, if successful, would only make official “security coordination with Israel that analysts now describe as ‘routine’.”²⁰ Two weeks before the attack, Benjamin Netanyahu presented a map of the Middle East at the United Nations—with no Palestine on it.²¹

The Genocide We Are Witnessing

So no, October 7 did not come out of nowhere. But neither is what followed a «war.» According to most relevant human rights organizations, many UN agencies, and genocide scholars, what has unfolded since is genocide.²²

On January 26, 2024, the International Court of Justice found that South Africa’s claims that Palestinians in Gaza had a plausible right to be protected from genocide were plausible.²³ The same finding put all states on notice regarding their obligations under the Genocide Convention. This was not a controversial fringe position—it was the finding of the world’s highest judicial body.

Yet the military support continues. In May 2025, Israel purchased additional F-35 fighter jets²⁴—aircraft that cannot fly without components supplied by companies like Norway’s Kongsberg Group.²⁵ Norwegian corporations have found ways to lawyer around their country’s official policy of not exporting arms – or even “dual-use products” to Israel.²⁶ United Nations Special Rapporteur Francesca Albanese documented such complicity in her June 2025 report, «From Economy of Occupation to Economy of Genocide,»²⁷ listing companies profiting from the destruction. For her efforts, she was sanctioned by the United States—the same government that arms the Israeli military while claiming to seek peace.²⁸

Democratic Responsibility

The Scottish environmental activist Patrick Geddes urged us to «think globally, act locally.»²⁹ It is easy to focus on Netanyahu or the American military-industrial complex—figures over which we have no democratic control. Perhaps this is precisely why we are encouraged to focus on them.

But democracy means responsibility. If we are to take our democratic duties seriously, we must focus on the criminals we have democratic responsibility for—the corporations headquartered in our cities, the oil fund investing in both the methods of occupation and the technology of genocide, and the politicians who prioritize profit over ethics.

No politician embodies this idea better than Norway’s own Jens Stoltenberg. Stoltenberg, former Prime Minister and current Finance Minister, is so determined to profit from genocide that he has pushed the Norwegian parliament to suspend the ethics council nominally responsible for ensuring that Norway would not profit from something so unsightly as human rights violations³⁰.

Conclusion

October 7 was not a surprise attack on an innocent country. It was the understandable and predictable response to decades of land theft, brutal occupation, and ethnic cleansing. That it has led to genocide was equally predictable—not because of anything unique to Israel, but because this is the historic pattern of European settler colonialism when confronted with indigenous resistance.

The ongoing genocide would certainly continue with or without Norway’s participation. The question is whether we will recognize our actions for what they are, and whether we will punish those who would otherwise have us share their guilt.