I går sto jeg på markeringen for Tamima. Ett år har gått. Ett helt år. På ett år har mange liv gått videre. Noen har giftet seg. Noen har fått barn. Noen har fått ny jobb, fullført universitetet eller startet et nytt kapittel i livet.
Men for Tamima stoppet tiden.
På samme dag i fjor ble livet til en ung kvinne brutalt revet bort. En datter. Et familiemedlem. En venninne. En kollega. Et menneske med drømmer, håp og en fremtid hun aldri fikk oppleve. Hun fikk aldri fullføre drømmene sine. Hun ble fratatt livet sitt på grunn av rasisme og hat.
Det er nettopp derfor vi aldri må tie.
Rasisme er ikke bare ord. Hat er ikke bare holdninger. Det kan få virkelige konsekvenser. Det kan ødelegge liv, rive familier i stykker og etterlate sår som aldri gror.
Vi kan ikke akseptere et samfunn der mennesker blir vurdert etter hudfarge, navn, bakgrunn eller hvor foreldrene deres kommer fra.
Vi må reagere når rasismen skjer , også når det er ubehagelig. Vi må si ifra når andre blir trakassert, diskriminert eller hatet. Vi må stå sammen, ikke bare når kameraene er på, men også i hverdagen.
For Tamima kan ikke kjempe lenger. Men det kan vi.
Vi kan kjempe mot rasisme.
Vi kan kjempe mot hat.
Vi kan kjempe for rettferdighet.
Vi kan kjempe for et samfunn der ingen skal miste livet på grunn av hvem de er.
Ett år har gått, men Tamima skal ikke bli glemt.
Vi skal huske henne som mer enn det som skjedde med henne. Vi skal huske mennesket, kvinnen, venninnen, familiemedlemmet og kollegaen hun var.
Og vi skal aldri la hatet få det siste ordet.
Hvil i fred, Tamima.
Du er ikke glemt.
Vi fortsetter kampen. 🤍
