Referat til Innlegg mitt som ble publisert på på Utrop. no den 04.10.2026:
KRFU vil arbeide for å fjerne straffeloven § 185, den såkalte hatparagrafen.
Jeg støtter ytringsfriheten. Vi skal tåle kritikk, uenighet og sterke meninger. Men ytringsfrihet må ikke bety at mennesker står uten vern mot alvorlige hatefulle angrep.
Tenk på den lille Yusef eller lille Olav på lekeplassen som blir gjort narr av på grunn av hudfargen sin.
Tenk på ungdommen som utsettes for hat og rasistiske kommentarer på sosiale medier.
Tenk på den eldre som blir møtt med forakt på grunn av hvem han eller hun er.
Tenk på arbeidstakeren som opplever diskriminering eller møter stengte dører på grunn av fordommer.
Og tenk på den velutdannede ungdommen som søker jobb, men som kan oppleve å bli vurdert annerledes på grunn av navn, hudfarge eller bakgrunn.
Hat er ikke bare ord på en skjerm. Det kan påvirke menneskers trygghet, tilhørighet og muligheter i livet. Hva skal beskytte mennesker mot alvorlige hatefulle angrep dersom § 185 fjernes?
Når hat får vokse og blir omsatt til handling, angår det oss alle. Eksempler fra Norge minner oss om dette:
22. juli. Vi må aldri glemme. 77 mennesker ble drept i terrorangrepene mot Regjeringskvartalet og Utøya. Angrepene ble utført av en høyreekstrem terrorist.
2001: 15 år gamle Benjamin Hermansen ble drept på Holmlia. Drapet var rasistisk motivert.
2019: Al-Noor-moskeen i Bærum ble utsatt for et terrorangrep. Politiet beskrev angrepet som rasistisk motivert.
2025: Tamima Nibras Juhar ble drept på Kampen i Oslo. Politiets årsrapport for 2025 registrerer drapet som hatkriminalitet med hatmotiv knyttet til hudfarge/
etnisitet og religion, islam.
Dette er ikke bare historie. Det handler om mennesker.
Noen tenker kanskje: «Jeg er ikke utlendig» eller «Jeg er ikke Muslim» så dette angår ikke meg.» Men når hat får vokse, rammer konsekvensene hele samfunnet. Det viste 22. juli oss. Hat kan skape frykt og utrygghet i hele samfunnet.
Derfor må vi kunne forsvare ytringsfriheten samtidig som vi forsvarer menneskeverdet. Det vil si at Ytringsfriheten skal beskyttes.
Menneskeverdet skal også beskyttes.
Vi må aldri normalisere hat. Og vi må aldri slutte å reagere.
English:
KrFU has decided to work to remove Section 185 of the Norwegian Penal Code, often called the “hate speech law.”
I support freedom of speech. We should be able to accept criticism, disagreement, and strong opinions, even when they are provocative. But freedom of speech should not be used as a reason to weaken protection against serious hate. Hate affects people in everyday life
Think about little Yusef or little Olav at the playground, being made fun of because of their skin colour. Think about a young person opening social media and seeing racist comments. Or an older person being treated with disrespect because of their background.
Think about a worker who faces closed doors because of prejudice. Or a well-educated young person who applies for a job but fears they may be judged by their name or skin colour rather than their qualifications, skills, and abilities..
These situations are not necessarily covered by the same law. Discrimination at work and hateful speech are different legal issues. But for the person who experiences them, they can still be connected.
Hate is not only words on a screen. It can affect people’s safety, sense of belonging, and opportunities in life. It can also make it harder for people to take part in society.
Norwegian history shows how serious the consequences of racist and extremist hate can be. We must remember these events both as attacks on individuals and as events that created fear far beyond the people who were directly affected.
In 2001, 15-year-old Benjamin Hermansen was killed at Holmlia in Oslo. The murder was racially motivated. A young person lost his life because of his skin colour.
On 22 July 2011, 77 people were killed in the terrorist attacks in the Government Quarter and at Utøya. A far-right terrorist carried out the attacks. They affected many people and shocked the whole country.
In 2019, the Al-Noor Mosque in Bærum was attacked. Before the attack, the attacker killed his stepsister, Johanne Zhangjia Ihle-Hansen. The police described the murder as racially motivated.
In 2025, Tamima Nibras Juhar was killed at Kampen in Oslo. In the police report Reported Hate Crime 2025, the murder is registered as having a hate motive connected to skin colour or ethnicity and religion, specifically Islam.
These events remind us why racist and extremist hate must be taken seriously. They also show why prevention requires more than reacting after something has happened.
Some people may think: “I do not have an immigrant background,” or “I am not Muslim, so this does not affect me.” But when people are attacked because of who they are, it also affects the safety of the society around them.
22 July showed this clearly. The consequences of hate do not stop with one group, one family, or one person.
Freedom of speech should be protected, and human dignity should be protected.
We must never make hate seem normal. And we must never stop speaking out against it.